Norsk-russisk handel overlevde revolusjonen

I de verste kriseåra på 1930-tallet var Sovjetunionen under Stalin en redningsplanke for norsk kraftkrevende industri.

Publisert
Handelen mellom Norge og Sovjetunionen var viktig for begge parter i mellomkrigstida. I de verste kriseåra på begynnelsen av 1930-tallet holdt eksport  til Sovjetunionen oppe produksjonen ved aluminiumsverket i Høyanger. Bilde av uttak av jernkake fra smelteovn, oksidfabrikken i Høyanger tatt av fotograf Eugene Nordahl-Olsen i 1929. (Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)
Handelen mellom Norge og Sovjetunionen var viktig for begge parter i mellomkrigstida. I de verste kriseåra på begynnelsen av 1930-tallet holdt eksport til Sovjetunionen oppe produksjonen ved aluminiumsverket i Høyanger. Bilde av uttak av jernkake fra smelteovn, oksidfabrikken i Høyanger tatt av fotograf Eugene Nordahl-Olsen i 1929. (Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)


Med delelinje i Barentshavet i boks og stadig større interesse for olje, fisk og gass i nord, håper både næringsaktører og politikere på sterkere økonomisk samarbeid mellom Norge og Russland i nord.

I festtalene viser man gjerne til den såkalte pomortida som en historisk klangbunn og eksempel på at det også tidligere har vært nære økonomiske bånd mellom de to nabolandene.

Pomorhandelen var en byttehandel mellom nordmenn og russere der norsk fisk og russisk korn var hovedingrediensene. Pomorhandelen var svært viktig for Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. Dette samkvemmet tok imidlertid brått slutt med revolusjonen i Russland i 1917.

Høydepunkt under krisa

Det er en vanlig oppfatning at handel mellom Norge og den nye sovjetstaten ikke var særlig betydningsfull i årene etter revolusjonen.

- Mange tror ikke at det var økonomiske forbindelser mellom Sovjetunionen og Norge i denne perioden, sier den russiske historikeren Andréj V. Repnevskij til forskning.no.

Samlet sett utgjorde mellomkrigstida innebar en videreføring og omlegging av de økonomiske forbindelsene, mener han.

Faktisk var de store kriseårene for verdensøkonomien på begynnelsen av 1930-tallet et høydepunkt for norsk-russisk handel. Sovjetunionen var da i ferd med å modernisere sin industri gjennom sin første femårsplan - mens Norges tradisjonelle markeder for industrivarer i vest var satt ut av spill.

Repnevskij, som er professor ved Pomor State University i Arkhangelsk, er ekspert på norsk-sovjetisk økonomisk samarbeid i denne perioden. Han snakket nylig om temaet på en konferanse om norsk-russiske relasjoner på Luftfartsmuseet i Bodø.

Inntrykket av lite kontakt mellom de to statene i mellomkrigstida må erstattes av et nytt bilde av dynamisk handelssamarbeid i kraftig omstilling, mener Repnevskij. Dessuten spilte handel og politikk en viktig gjensidig rolle.

Moderniseringen av Sovjetunionen gjennom femårsplanene fra 1928 ble et løft for norsk eksport. Bildet viser plakat med propoganda for kollektivbruk (kolkos). Teksten lyder:" Kamerat, slutt deg til vår kolkos!". Tvangskollektivisering har blitt stående som en av de mørke sidene av Sovjetunionens historie under Stalin. (Foto: Wikipedia Commons).
Moderniseringen av Sovjetunionen gjennom femårsplanene fra 1928 ble et løft for norsk eksport. Bildet viser plakat med propoganda for kollektivbruk (kolkos). Teksten lyder:" Kamerat, slutt deg til vår kolkos!". Tvangskollektivisering har blitt stående som en av de mørke sidene av Sovjetunionens historie under Stalin. (Foto: Wikipedia Commons).

Norge tidlig ute


Revolusjonen førte til en endring av spillreglene for handel, der Sovjetunionen nå ønsket at handelen skulle foregå gjennom statsmonopoler. Norge var et av de første vestlige landene som godtok dette, sier Repnevskij.

I 1921 ble det inngått en handelsavtale mellom de to landene, og Norge var ett av de første landene som fikk sovjetisk handelsrepresentasjon.

I tråd med nasjonaliseringen av utenrikshandel ble tsartidas ordninger for representasjon utenlands erstattet av handelsdelegater ved de sovjetiske ambassadene.

Handelsrepresentanten til Kristiania var Lev. M. Mikhajlov. Mikhajlov var en av bolsjevikenes veteraner og hadde deltatt i revolusjonen i 1905.

Repnevskij beskriver Mikhajlov som en person som kunne ta selvstendige initiativ, noe som ble oppmuntret i denne perioden av Sovjetunionens historie. Å vise initiativ i en slik rolle ble betydelig vanskeligere under Stalin på 1930-tallet.

Kollontaj

Handelsrelasjoner var mer enn bare handel. For den unge sovjetstaten var handel en måte å bli anerkjent på.

Også den legendariske sovjetiske diplomaten Aleksandra Kollontaj, kanskje mest kjent for sitt arbeid som sovjetisk utsending i Stockholm under annen verdenskrig, skulle spille en viktig rolle i oppbyggingen av de norsk-sovjetiske handelsforbindelsene.

Kollontaj ble formelt sovjetregjeringens representant i Kristiania da Norge anerkjente Sovjetunionen i 1924.

Første skritt var å få i gang den tradisjonelle handelen med fisk, korn og tømmer. Å sikre levering av store volum sild ble en viktig oppgave for den sovjetiske handelsdelegasjonen, og denne eksporten kom i gang i 1922.

Samtidig begynte Norge igjen å importere korn. Før revolusjonen hadde Russland vært en svært viktig leverandør av korn til Norge, og deler av dette markedet ble hentet inn igjen. Eksporten av tømmer og tremasse til norsk kjemisk industri tok seg også opp.

Aluminium i krisetid

Sovjetunionens femårsplaner for å bygge opp en moderne tungindustri brakte imidlertid handelsforbindelsene inn på et nytt spor, og de tradisjonelle varene kom mer i bakleksa.

Under den første femårsplanen fra 1929 måtte Sovjetunionen importere nesten alt landet trengte av de viktige metallene aluminium og nikkel. Sovjetunionen var interessert i aluminium fra norske smelteverk, og økte importen raskt.

Samtidig kom det internasjonale sammenbruddet i den kapitalistiske økonomien i 1929. Norges viktigste handelspartnere opplevde krise og massearbeidsløshet, og norsk eksportindustri ble hardt rammet.

I 1931 og 1932 var Sovjetunionen Norges tredje viktigste handelspartner, målt i eksportverdi. Bare Storbritannia og Tyskland importerte mer fra Norge, går det fram av historiske tall fra Statistisk sentralbyrå.

Aleksandra Kollontaj (1872-1952) spilte som sovjetisk utsending til Norge en viktig rolle i å bedre forbindelsen mellom de to landene. Kollontaj blir ofte nevnt som verdens første kvinnelige ambassadør. (Foto: Wikimedia Commons)
Aleksandra Kollontaj (1872-1952) spilte som sovjetisk utsending til Norge en viktig rolle i å bedre forbindelsen mellom de to landene. Kollontaj blir ofte nevnt som verdens første kvinnelige ambassadør. (Foto: Wikimedia Commons)

Modernisering


For Sovjetunionens del var Norge sjette og femte viktigste handelspartner i disse åra, ifølge Repnevskij. Bare Tyskland var viktigere som leverandør av viktige metaller. I 1932 kjøpte Sovjet 60 prosent av all aluminium produsert i Norge.

- Norge spilte en viktig rolle i moderniseringen av sivil og militær produksjon i Sovjetunionen, fastslår professoren.

Samtidig hjalp sovjeterne den norske metallindustrien med å unngå en finansiell krise.

Norge eksporterte også nikkel og ferrolegeringer til naboen i øst.

Viktig livlinje

Historiker Espen Storeli disputerte tidligere i år ved NTNU med en avhandling om utenlandsk eierskap i norsk aluminiumsindustri før 1940. Han sier at markedet i Sovjetunionen var viktig for de norske aluminiumsverkene i kriseåra da de tradisjonelle markedene tørket inn.

- Dette var en skikkelig livlinje for de norske verkene, sier han til forskning.no og støtter Repnevskijs vurderinger et godt stykke på vei.

For eksempel gikk aluminiumsverket i Høyanger for full drift midt i de verste kriseårene, takket være eksport til Sovjetunionen. Storeli mener det er å trekke det for langt å si at naboen øst berget norsk aluminiumsindustri i denne perioden.

Han mener at investeringene som var gjort i Norge - for en stor del av utenlandske multinasjonale selskaper - var så tunge at produksjon nok hadde kommet i gang igjen uansett når markedet bedret seg. Storeli slår imidlertid fast at kom bedre gjennom krisa enn den ellers hadde gjort takket være markedene i øst.

Professor Andrej V. Repnevskij ved Pomor State University i Arkhangelsk, Russland. (Foto: Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø)
Professor Andrej V. Repnevskij ved Pomor State University i Arkhangelsk, Russland. (Foto: Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø)

Statlige garantier


Storeli sier at mye av aluminiumseksporten til Sovjetunionen gikk til produksjon av elektrisk ledning. Aluminium konkurrerte nemlig med kobber til dette formålet.

Dermed var aluminium viktig for elektrifisering av industrien. Elektrifisering var en sentral del av moderniseringen av sovjetisk industri.

Garantier fra den norske stat var viktig for å sikre eksporten til Sovjetunionen, da sovjeterne handlet på kreditt. Ordningen ble utvidet til å gjelde industrivarer i 1929, sier Storeli, året da aluminiumseksporten tok av.

Da etterspørselen i de tradisjonelle markedene tok seg opp igjen etter krisa, var ikke minst våpenindustrien en viktig kjøper av norsk aluminium.

På norsk kjøl

Repnevskij er en av forfatterne bak ”Neighbourly Asymmetry: Norway and Russia 1814-2014”, et tobindsverk om forholdet mellom Norge og Russland. Første bind, som allerede er publisert, går fram til 1914. Sammen med andre norske og russiske forskere skal han også bidra i bind 2 som skal komme i 2014.

Professoren sier at ved siden av produkter fra den kraftkrevende industrien og tradisjonelle produkter som tømmer, trevirke og fisk ble Sovjetunionen også et marked for den norske handelsflåten.

Sovjetunionen hadde nesten ingen handelsflåte i mellomkrigstida, sier Repnevskij, og dermed ble norsk tonnasje stadig viktigere. Den norske handelsflåten var tilbake i havnene i nord så snart forbindelsene bedret seg.

- Allerede i sommersesongen 1922 var det 47 norske skip i havna i Arkhangelsk, sier han.

Hovedtyngden av tømmereksporten fra Nordvest-Russland gikk på norsk kjøl, og norske fartøy var dermed en viktig faktor i få i gang eksporten til Vest-Europa igjen.

Josef Stalin, portrett fra 1936. (Foto: Wikimedia Commons)
Josef Stalin, portrett fra 1936. (Foto: Wikimedia Commons)

Selfangst


Norske interesser fikk også gjennom lisenser innpass i hvalfangst, selfangst og fiske i russisk farvann. Det mest langvarige resultatet av dette var rettighetene til fangst av sjøpattedyr mellom Murmansk og Novaja Semlja.

Mellom 1923 og 1939 fikk en gruppe redere i Ålesund lisens på fangst i dette enorme området. Utbyttet av fangsten var ikke mindre enn 2,7 millioner individer, ifølge Repnevskijs utregninger. Rettighetene ble betalt for i hard valuta.

Sommeren 1939, rett før utbruddet av annen verdenskrig, var det siste året sunnmøringene fikk komme til kysten av Nordvest-Russland. Krigen og den tyske okkupasjonen satte en stopper for både selfangsten og den øvrige handelen mellom Norge og Sovjetunionen.