Hva ville Alfred Nobel ha tenkt om Den norske nobelkomités valg av fredsprisvinner i år?

Hva gjør årets pris med komiteens prestisje, og med bildet av Norge som fredsnasjon?

Har det egentlig noen betydning, det som skjer i den store salen i Oslo rådhus den 10. desember hvert år?

Spørsmålene har vært mange i ukene som er gått siden Thorbjørn Jagland uttalte den unge, ferske amerikanske presidentens navn foran TV-kameraene i Nobelinstituttet.

Den raske spredningen av nyheten og mengden av kommentarer som fulgte, er i grunnen klare nok tegn på at Nobels fredspris har betydning. Nyheter og offentlig debatt er viktige.

Det siste spørsmålet bør derfor trolig omformuleres til: hvor viktig er prisen, og på hvilke måter betyr den noe? Jeg skal komme tilbake til dette, men la oss se på de andre spørsmålene først.

De er gode utgangspunkter for journalistikk idet de inviterer til spekulativ tenkning som et stort publikum kan føre videre - til lunsjbord på arbeidsplassen, medpassasjerer på toget, eller som tilbehør til en pils på pub, for å nevne steder jeg har erfart dette i år.

Hva ville Alfred Nobel tenkt?

Sannelig bidro Alfred Nobel for mer enn 110 år siden med sitt testamente til mye offentlig debatt. Men hva ville han tenkt om han hadde vært her i år?

Å svare på dette, er omtrent som å fundere over hva Jesus ville ment om virksomheten ved dagens teologiske fakulteter, med hvilket blikk Muhammed ville sett på medlemmene av Al Qaeda, eller om Adam Smith ville nikket oppmuntrende til Siv Jensen eller Per Kristian Foss.

Svaret er sannsynligvis at de alle ville blitt slått av undring eller ristet uforstående på hodet. Noen av forklaringene på dette ville vært forskjellige; Smith, Muhammed, Jesus og Nobel sto jo for forskjellige ting, og de levde forskjellige steder og i vidt forskjellige historiske perioder.

Men en forklaring er den samme: Alle fire har vært nokså lenge borte. De ville mangle helt vesentlig kunnskap og erfaring for å kunne gjøre seg opp en mening om det de så.

Skulle vi med noen grad av fornuft tenke oss at vi betraktet årets utdeling av Nobels fredspris med Alfred Nobels øyne, mener jeg vi også måtte forutsette at hjernen bak disse øynene var fyllt med rimelig bearbeidet kunnskap om det som har skjedd i verden etter at den svenske forretningsmannen og kosmopolitten døde i 1896.

Det er jo nokså meningsløst å betrakte historiske begivenheter uten et historisk perspektiv, ikke sant?

Til nytte for menneskeheten

Kanskje kan vi tillate oss å spekulere over hva Alfred Nobel ville tenkt om Stortingets nobelkomités første prisutdeling i 1901, eller den i 1904, eller kanskje så sent som på tiårsdagen for hans død, i 1906 – uten å forutsette at han skulle vite om boerkrigen fra 1899, om fredskonferansen i Haag samme år, eller om den russisk-japanske krig og oppløsningen av den svensk-norske unionen?

Det er ikke usannsynlig at han ville stusset over at senere utenriksminister Jørgen Løvland og hans kolleger lot veteranen i fredsbevegelsen, Fréderic Passy, dele den første prisen med Henri Dunant, initiativtakeren til Røde Kors.

I testamentet hadde han skrevet at alle prisene i hans navn skulle gå til “dem som i det forløpne året hadde gjort menneskeheten den største nytte”, og i fredsprisens tilfelle til dem “som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”.

Hadde han tenkt at fredsprisen skulle kunne deles, at den skulle gå til to gamle menn som hadde lagt sine største innsatser langt bak seg, eller at den skulle belønne humanitært arbeid?

Pris til imperialist

Og da de norske separatistene som behersket Nobelkomiteen i 1904 ga prisen til Folkerettsinstituttet, en gjeng internasjonale jurister som lett kunne få betydning når det gjaldt å gi norske argumenter for selvstendighet overfor Sverige tyngde; hva ville han ha tenkt da?

Det er ikke sikkert han ville bedømt dette så politisk, men lite tyder på at han hadde tenkt at prisen skulle bli et håndslag til organisasjoner. De andre prisene gis bare for personlige innsatser til nytte for menneskeheten.

I 1906 fikk Theodor Roosevelt, den sittende amerikanske presidenten, prisen. Han hadde meglet mellom Russland og Japan i deres krig, og dessuten – i 1904 – fulgt opp en henstilling fra Den interparlamentariske union om å ta initiativet til en annen internasjonal fredskonferanse i Haag, den som skulle gå av stabelen i 1907.

Men ville Teddy, offiseren og troféjegeren som av Nobelkomiteens egen konsulent ble kalt “imperialist”, passet i Nobels eget bilde av en fredsprisvinner?

Seerne og vekkerne

Vi kan altså spekulere på dette, men ikke gi noen sikre svar. Selv forsker jeg på det internasjonale fredsarbeidet i tiden fram til begynnelsen av 1920-årene.

Den første forgjengeren til Nobeldirektør Geir Lundestad, Christian Lous Lange, som selv også ble både fredsprisvinner og medlem av komiteen, sto sentralt i et transnasjonalt nettverk av intellektuelle som både drev tenkning og utviklet praktiske former for internasjonalt fredsarbeid.

Både han og tidlige medlemmer av Nobelkomiteen kjente en rekke prisvinnere personlig før de ble prisvinnere. I 1921, da Lange selv skulle motta fredsprisen - trolig først og fremst for å ha holdt det transnasjonale nettverket i live gjennom første verdenskrig - satte han ned noen stikkord til en takketale.

Det internasjonale fredsarbeidet var mangeartet og krevde arbeidsdeling, mente han. Det besto av “Profeterne eller ‘seerne’”, som ”lenge før alle andre ser fremgangslinjene”, deretter ”vekkerne” eller ”folkeførerne som griper profeternes tanker, bereder jordbunden for den nye sæd og sprer den utover, og så statsmennene som ”ser øieblikket da der kan handles, som legger jernet i den glødende esse, griper redskaperne og gir det den form som kan tjene formålet”.

Lange var historiker og ateist, og selv om han ved denne høytidelige anledning snakket om profeter, så han verken på fredsbevegelsen som menighet eller på profetenes ord som dogmer. Fredstanken var dynamisk og måtte forstås i sin tids lys eller mørke.

Fredens prinsipper

Denne tilnærmingsmåten er selvfølgelig ikke innbakt i Nobels testamente, men den er heller ikke i strid med det, og at den ble utbredt under og etter første verdenskrig, var ganske naturlig. Krigen 1914-18 førte nemlig til at både fredssakens veteraner og nye hoder – utenfor de mer eller mindre religiøse pasifistenes rekker – kom til å se saken som tre-leddet.

Kapprustningen, som ble regnet blant krigens årsaker, måtte for det første erstattes av gjensidig nedrustning. Dette forutsatte imidlertid, for det andre, at man fikk etablert en effektiv internasjonal rettsorden – avtaleverk, undersøkelseskommisjoner og domstoler – som sikret sindig og fornuftig konfliktløsning. For at rettsordenen skulle være effektiv, måtte det finnes et system for rettshåndhevelse.

Rekkefølgen var ikke gitt. Det kunne dreie seg om parallelle prosesser, og for mange sto det siste punktet helt sentralt. Men internasjonal rettshåndhevelse dreier seg om å stille makt bak internasjonale bestemmelser, i siste instans kanskje også militær makt.

Dette var og er et stort problem, all den tid prinsippet om statssuverenitet står sterkt. Under verdenskrigen fikk dessuten et annet prinsipp vind i seilene, prinsippet om folkenes selvbestemmelse. Det framsto så riktig og vakkert, men ble huff, så problematisk.

Coctail av saker og politikk

Den norske nobelkomité har arvet veldig mye av den tenkemåte Christian Lous Lange og hans samtidige sto for. De har styrt unna ørkesløse debatter om definisjoner av fredsbegrepet og heller gjort det til en innholdsmessig cocktail i møtet med nye historiske situasjoner og utfordringer – nazismen, ernæringsproblemer, rasismen, atomvåpnene, arbeidet for menneskerettigheter og “miljø”.

Særlig i Geir Lundestads tid som direktør ved Nobelinstituttet har komiteen oppnådd et fantastisk gjennomslag i internasjonale massemedier, blant annet gjennom den koplingen til globale populærkulturelle uttrykk som skjer i Oslo Spektrum.

Sammen med skiftende norske regjeringers mer eller mindre “fredsorienterte” utenrikspolitikk – i seg selv en cocktail av tilbedelse av multilaterale organisasjoner, våpeneksport, omfattende u-hjelp, deltakelse i militæroperasjoner, megling i konfliktområder, og profesjonelt management av et oljebaroni – har Nobelkomiteen gitt seg selv og Norge en god porsjon prestisje.

Det er ikke noe “hellig” over det, og heller ikke noe helteaktig, men det er ganske ok.

Risikable tildelinger

Obama kommer ikke til Oslo Spektrum, og når han ankommer om noen ganske få timer, blir han her bare litt over et døgn. Er det tegn på at prisen til ham var et feilslag og et varsel om at dens prestisje står for fall? – Neppe.

Nobelkomiteens begrunnelse for årets pris er ikke dårlig, selv om den for eksempel bare er oppfattet og godtatt av en fjerdedel av amerikanerne. Veldig mange har vært skeptiske i år. Kommende episoder i president Obamas liv kan føre til at Nobelkomiteen “får rett”, men det motsatte kan også skje.

Da Ossietzky ble gitt prisen i 1936, var det risikabelt. Idag er nesten alle positive til den beslutningen. Da Kissinger og Le Duc Tho fikk prisen i 1973 bidro det derimot ikke positivt til fredsprisens anseelse. Det er imidlertid den lange rekken av priser, ikke prisen i et enkelt år, som gir Nobels fredspris dens høye verdi.

Det kan likevel tale for at Jagland og de fire andre komitemedlemmene bør vente en god stund før de vurderer Hillary Clinton som kandidat.