Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Når det gjelder fredsbegrepet, som kan bety så mye, vil det alltid være personer som er misfornøyde.
- En del kan føle seg glemt, og mene at en som bedre ivaretar deres interesser, burde ha vunnet. Hvert år er det alltid mange protester, sier Rebecka Lettevall.
Hun er forsker i idéhistorie ved Södertörns högskola.
Tildelingen av fredsprisen til Barack Obama har skapt kraftig debatt.
Han er ikke den første fredsprisvinneren som er blitt oppfattet som kontroversiell. Men det har vært ulike typer kritikk gjennom fredsprisens historie, mener tidligere direktør og fredsforsker ved PRIO, Stein Tønnesson.
Tidligere kontroverser
- Dette er jo verdens høyest hengende pris, og det i seg selv skaper masse diskusjon, sier Tønnesson.
Han mener likevel at det går an å se hvilke aktører det ikke er riktig å gi prisen til, og hvem som faktisk arbeider for en fredeligere verden.
- For eksempel mener de fleste at Mahatma Ghandi burde ha fått prisen, men han ble myrdet før han kunne få den. Det er en regel i utnevnelsen som sier at den ikke skal deles ut til avdøde, sier Tønnesson.
En annen fredspris som forskerne vurderer som en gal tildeling, var prisen som i 1973 gikk til den amerikanske presidenten Henry Kissinger og vietnamesiske kommunistlederen Le Duc Tho, for deres arbeid med en fredsavtale for Vietnam.
- De var to “hardlinere” begge to. Paris-avtalen førte til at amerikanerne trakk ut sine tropper av landet, men den gjorde ikke slutt på krigen, sier Tønnesson.
Dette var også en av årsakene til at Le Duc Tho ikke tok imot prisen. Det gjorde Kissinger.
- Kissinger tok imot prisen, men han var jo ansvarlig for enorme bombetokter. Raskt etter at fredsprisen var delt ut, og til og med kanskje med en gang, ble det klart at det ikke hadde vært et godt valg, sier Tønnesson til forskning.no.
Statsledere
- Under den kalde krigen gikk prisen ofte til statsledere og diplomater, men også til FN-organisasjoner. Det ble noen forandringer fra 1970-tallet, da andre organisasjoner og aktivister også fikk prisen, sier Rebecka Lettevall.
- Det var mange som opponerte mot at den ofte gikk til hvite statsledere, sier hun til forskning.no.
I år er det også en stor statsleder som får Nobels fredspris.
Litt av bakgrunnen for det er at nobelkomiteen ønsker at prisen skal bidra direkte i prosesser, og ikke gis til noen som takk for noe de gjorde for mange år siden som viste seg å være vellykket, tror Tønnesson.
Annonse
Pasifister og demokratiforkjempere
- En annen måte å gjøre det på, kan være å gi fredsprisen til en som er undertrykt, og kjemper med ikkevoldelige midler, sier Tønnesson.
Han tror et eksempel på en fredspris som ettertiden ser tilbake på med stolthet, er den som ble tildelt den tyske journalisten og pasifisten Carl von Ossietzky i 1935.
- Dette var kontroversielt – han satt i fengsel hos Hitler, en av Europas statsledere. Han døde senere i fengsel. Prisen bidro sterkt til å understreke undertrykkingen i Tyskland på den tiden, sier Tønnesson.
Han trekker også fram den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi, som har sittet i husarrest store deler av de siste 20 årene. Hun vant statsministervalget i 1990, men fikk ikke overta makten.
- Folkets valg ble ikke respektert. At hun fikk prisen har bidratt til å holde på verdens oppmerksomhet, sier Tønnesson til forskning.no.
Et endret fredsbegrep
- Det finnes mange måter å observere et endret fredsbegrep utenom fredsprisen på, men hvis man vil måle det litt systematisk, er Nobels fredspris en ganske takknemlig måte å gjøre det på, sier Rebecka Lettevall.
- Det som kanskje har vært mest kontroversielt de seneste årene, er at prisen har blitt gitt til folk som kanskje ikke har vært mest kjent for fredsarbeid, men som kommer fra andre felter, sier Stein Tønnesson.
Den kenyanske økologen og miljøforkjemperen Wangari Maathai fikk fredsprisen 2004. Hun startet Green Belt Movement, som drives særlig av kvinner, og som har plantet mange millioner trær for å forhindre forørkning av landet.
Muhammad Yunus Grameen Bank fikk i 2006 fredsprisen arbeidet med å gi mikrolån til fattige og bodstedsløse i Bangladesh. I 2007 gikk fredsprisen til den amerikanske politikeren Al Gore og FNs klimapanel.
- Prisene etter 2001 kommer i kjølvannet av diskusjonene om terrorisme, og at den hadde sitt utspring i den ujevne fordelingen av ressurser i verden, sier Lettevall til forskning.no.
Annonse
Trender
- Man kan mene at vinnerne fra andre felter enn direkte fredsarbeid har stor betydning for fred, med mikrokredittlån og avskaffelse av fattigdom, men det har vært en del som mener at dette er å gå litt utenfor kriteriene i testamentet til Alfred Nobel, sier Stein Tønnesson.
Han er en av dem som har sagt at den type vinnere ikke bør velges for ofte, for at fredsprisens identitet ikke skal svekkes.
- Hvor mye betyr trendene i verden, som engasjementet for miljøet, og andre ting, for hvem som får prisen fra år til år?
- Det er klart at i nye store saker er det naturlig å tenke på å gi prisen til noen som jobber for disse sakene. Det hadde ikke vært aktuelt med noen klimapris for 40-50 år tilbake, sier han.
Norsk påvirkning
- Priser som gis til noen som er involvert i en prosess som fremdeles pågår, er de som helst skaper størst kontrovers, sier Helge Pharo, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Han mener at flere av fredsprisene som er blitt utdelt i årenes løp, aldri ville blitt utdelt i andre land. Han tror for eksempel tildelingen av prisen til Mohammad Yunus ikke var like godt tolerert uten for Norges grenser, fordi den ble omfattet av det utvidede fredsbegrepet.
- Her kan realpolitiske hensyn tenkes å spille en rolle: Hensynet til hva som er politisk mulig, balansegangen mellom ulike stridende interesser, hva som er langsiktige trusler mot styrkeforhold.
- Hvordan skaper du en fredeligere verden – gjør du det ved å gi prisen til en som gjør det lettere å dyrke mat? Her er det mange diskusjoner, sier Pharo.
- Du finner tilsvarende holdninger som det Norge har blant fredsaktivister. Men du ville neppe få et panel med internasjonale aktører som ikke befinner seg på samme politiske sted som Norge, til å bli enige om de samme vinnerne, sier Pharo til forskning.no.