FNs klimapanel har lagt fram rapporten sin, og diskusjonene blir trolig våtere og villere enn noensinne.

Frontene står steilt mot hverandre. Argumentene lyner.

Vi vet ikke sikkert, tordner skeptikerne. Vi vet sikkert nok, hviner naturvernerne.

Flykaptein Pachauri

Jeg liker uvær. I alle fall hvis jeg kan sitte trygt inne i huset mitt og se ut på det. Annerledes er det hvis jeg er midt oppe i uværet, i et fly.

Tenk om flykapteinen var Rajendra Pachauri, lederen av FNs klimapanel, og stemmen lød over høyttaleren:

Mine damer og herrer. Vi er på vei inn i et uvær, og det er 95 prosents sannsynlighet for at turbulensen vil ødelegge vingene og vi vil styrte i havet. Vi endrer derfor kurs.

Ville jeg da høre gneldringen fra en skeptisk medpassasjer: 95 prosent sannsynlighet? Hvordan kan han vite det så sikkert? Å snu er kostbart og unødvendig. Nei, vi fortsetter rett fram!

Personlig ville jeg stemt for å snu selv om sannsynligheten bare var en prosent, eller mindre.

Romskipet som ikke kan kræsje

Rajendra Pachauri er leder for FNs klimapanel. Han er også en av flere som vil endre kursen, ikke for et fly, men for romskipet jorda.

Men romskipet jorda er ikke som et fly. Flyet er menneskeskapt. Hver minste del i flyet er underordnet en hensikt: Å flytte folk og gods gjennom lufta fra ett sted til et annet.

Kræsjer flyet, så blir alle disse delene til hensiktsløst forvridde deler av plast, glass og metall. Flyet slutter å være et fly.

Romskipet jorda er derimot ikke skapt med en bestemt hensikt. Biosfæren, den tynne filmen av biologisk slim som dekker jordskorpa og de nederste luftlagene, er formålsløs.

Hvis biosfæren på romskipet jorda skulle lide et alvorlig havari, ville mange arter dø. Men biosfæren ville ikke slutte å være en biosfære. Og biosfæren har havarert mange ganger.

Usynlig hockeykølle

For noen år siden arbeidet jeg med en multimediaproduksjon som skulle vise hvordan jordas klima har endret seg de siste 650 millioner årene.

Da jeg skulle tegne kurvene for temperatur og nivå av karbondioksid, fikk jeg et teknisk problem.

Kurvene var villere enn min fantasi hadde forutsatt.  Over lange tidsrom har kurven for karbondioksid faktisk falt jevnt og trutt fra dinosaurenes storhetstid i jura. Og dette fallet er ti ganger større enn økningen de siste 250 årene.

Den berømte hockeykøllegrafen, som Al Gore dramatiserte i showet sitt ved å la grafkurven stange opp mot taket, var helt umulig å se.

Løsningen ble å forstørre opp tidsskalaen over en million ganger og nivåskalaen rundt 20 ganger. Da fikk kurven den rette alarmerende formen.

En ny vending

Jeg laget også en globus der kontinentflakene driver over lavahavet på romskipet jorda. På globusen glimter det også rødt fra fordums økokatastrofer etter vulkanisme, klodekræsj og eksploderende stjerner i solas nabolag.

Katastrofenes konge er det som kalles den store døden for 250 millioner år siden. 96 prosent av livet i havet og 70 prosent av livsformene på land ble utryddet.

Men vent – katastrofene er bedre enn sitt rykte. Faktisk mye bedre. Hvor mye bedre, kan vi ane ved å vende oss mot opphavet til ordet katastrofe.

Det kommer fra gresk, og betyr egentlig: Jeg vender meg mot noe. En katastrofe er faktisk en vending.

De økologiske katastrofene i jordas historie har, forbløffende nok, oftest vært en vending mot ny utvikling.

Katastrofene være lovet

Ta den store døden som eksempel. Før den rammet, vagget ganske primitive firbeinte krypdyr over ørkener og gjennom barnålskoger på superkontinentet Pangea.

Etter katastrofen glimtet for første gang intelligensen i øynene til dinosaurene, rovøglene som reiste seg på to bein.

Dinosaurene kan også uforvarende ha banet vei for pattedyrene. Det gjorde de ved å  skremme pattedyras forfedre  til et fryktsomt liv i natten, beskyttet av mørket. 

Nattekulda tvang pattedyra til å utvikle pels og et raskere stoffskifte. Et lykketreff for pattedyra.

Både pels og raskt stoffskifte skulle nemlig vise seg å komme til nytte da en kjempestein fra rommet drønnet inn i Yucatanhalvøya 200 millioner år seinere.

Daghimmelen ble mørk og kald av støv fra krateret. De vekselvarme dinosaurene døde ut, men pattedyrene holdt varmen og fikk sin sjanse.

Det tok riktignok noen millioner år før nytt liv blomstret, men hva er vel det i geologisk tidsperspektiv? Katastrofene gir, katastrofene tar, katastrofenes navn være lovet.

Dystrere utsikter

Den femte rapporten fra FNs klimapanel gir mer katastrofale framtidsutsikter enn noensinne. Kanskje burde jeg tegne inn enda et rødt glimt på globusen min?

I sin forrige rapport spådde FNs klimapanel at mer enn halvparten av livsformene på jorda kan bli utryddet hvis temperaturen stiger over 3,5 grader.

Vi mennesker kan altså komme til å gå vulkanutbrudd og klodekrasj en høy gang i det store katastrofemesterskapet.

Sett med svært langsynt blikk gjennom etterpåklokskapens briller, kan vi spørre: Er det så ille, da?

Verdens største freakshow

Ivrige miljøvernere har ofte et uuttalt livssyn som beskriver mennesket som den ødeleggende kraft i en ellers harmonisk natur.

Et slikt syn har arvet mye fra den tradisjonelle tolkningen av syndefallsberetningen. Gud skapte Edens hage i skjønn harmoni. Så kom Adam og Eva og føkka opp alt, for å si det litt flåsete.

Nå prøver miljøvernerne å få Adam og Eva til å strigle Edens hage tilbake til naturtilstanden. Som World Wildlife Fund sier det i slagordet på sine nettsider: En framtid der mennesker lever i harmoni med naturen.

Men hvis det er noe vi kan lære av jordas voldsomme historie, så er det at naturen er alt annet enn harmonisk.

Evolusjonen er det største og mest rølpete freakshowet på jorda. Og stjernen i freakshowet er oss.

Velkommen, kloke kakerlakker

Så kan etikere innvende: Vi har et valg. Vulkaner kan ikke avbryte et utbrudd. Asteroider kan ikke stanse fallet mot jorda. Men vi kan redusere klimautslippene våre.

Spørsmålet er bare: Skal vi gjøre det? Kanskje burde vi, som dinosaurene, innse at det er en tid for å leve og en tid for å dø og overlate livets arena til nye og spenstige livsformer.

Kanskje vil en ny generasjon sensible kjempekakerlakker med åndsliv og moralske anfektelser melde seg inn i Blekkulfs venner og gjenopprette den globale homeostasen. Eller kanskje ikke.

Uansett - ryktene om økologiens død er betydelig overdrevne. Det er ikke naturen vi bør verne. Det er oss selv.

Gnister i livsbålet

Når jeg går tur i min ungdoms åser, i landskapene der jeg kjenner så godt og føler meg hjemme i, tenker jeg av og til:

Om noen hundre millioner år vil dette landskapet være kastet til himmels av nye landhevinger og gnuret til grunnen av nye istider.

Hvis jeg kunne sove en tornerosesøvn og våkne opp i et fjernt framtidslandskap, hva ville jeg få se? Kanskje ville jeg være det siste mennesket på jorda.

Vi mennesker er bare gnister i det store livsbålet. Bålet vil blekne og blusse, men ikke slukne på flere milliarder år ennå.

Menneskevern, ikke naturvern

Likevel - jeg lever ikke i denne fjerne framtida. Jeg går over åser som kneiser trygt i vår egen tid, og hører suset fra skoger som gir meg ro.

Jeg vil ikke at dette skal dø. Jeg vil ta vare på det. Ikke for jordas skyld, ikke for naturens skyld, men for min egen og mine medmenneskers skyld.

Etter den femte rapporten fra FNs klimapanel trenger vi ikke mer naturvern for naturens skyld. Vi trenger naturvern for menneskenes skyld. Vi trenger menneskevern.