Kronikk: Kloakk som ressurs og problem

Det er behov for nytekning omkring avløpsvann og kloakk, skriver Sergio Manzetti og Carlo Aall i denne kronikken.

Utvikling av en ny avløpspolitikk må gå hånd i hånd med en langt strengere forbrukspolitikk, mener kronikkforfatterne. (Foto: Colourbox)
Utvikling av en ny avløpspolitikk må gå hånd i hånd med en langt strengere forbrukspolitikk, mener kronikkforfatterne. (Foto: Colourbox)

Tiltak for håndtering av kloakk er på mange måter forløperen for dagens miljøpolitikk.

Kloakk startet som et helseproblem i byene – og ble i stor grad løst gjennom innføring av vannklosettet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Etter hvert utviklet kloakk seg til et miljøproblem i form av uønskede endringer av naturmiljøet på grunn av tilførsel av blant annet nitrogen og fosfor til ferskvann og kystnære havområder. Også dette problemet har i stor grad blitt løst.

Nå står myndighetene imidlertid overfor to nye og motsatte utfordringer knyttet til kloakk. Den ener er kloakk som en uutnyttet ressurs og den andre er en ny type forurensningsproblem i rensing av kloakken.

Kloakk som ressurs

Den første utfordringen er altså kloakk som uutnyttet ressurs. Fosfor er en viktig bestanddel i kunstgjødsel. Kampen om nok fosfor vil øke som et resultat av begrensninger globalt i tilgangen på fosfat og økte behov for mat til en voksende global befolkning. I tillegg kommer nedgang i høyproduktive jordbruksarealer som følge av kombinasjonen av en global økning av byområder og globale klimaendringer som kan svekke vilkårene for matproduksjon i viktige matproduserende områder. Dette er endringer som øker behovet for gjødsel på resterende og ofte mindre produktive arealer.

Årlig bruker norsk landbruk 8000 tonn fosfor i form av kunstgjødsel, mens fosforinnholdet i kloakk er i overkant av 3000 tonn. Gjenvinningsmetoder for fosfor fra kloakk kan bli et satsingsområde i norske miljøpolitikk, der gjenvinningsindustrien samarbeider tett mot teknologiske miljøer og miljøforvaltningen.

Noen eksempler på teknologiutviklinger i denne sektoren er forbrenning av kloakkslam og ekstraksjon av fosfor til kalsiumfosfat, kjemisk behandling av slam til jernfosfat, og elektrolyse av slamvannet til jernfosfat.

Kloakk som problem

Den andre utfordringen er framveksten av nye forurensningskomponenter i kommunal kloakk, som antihistaminer, medisiner, kjemostabile konservanter og andre substanser som stammer fra diett, medisinering og konsum. Dette gjør at det kjemiske landskapet i kloakken er i stadig forandring.

EU vedtok i 2000 et direktiv som lanserte målet om fjerning innen 2015 av en rekke nye substanser, men på grunn av begrensinger i direktivet er det en rekke substanser som ikke omfattes av disse kravene.

Videre viser det seg at dagens renseteknologi kan fjerne så lite som 10 prosent av enkelte av de ”nye” substansene som i dag finnes i kloakken; noe som blant annet gjelder for kontrastmidler, betennelseshemmende stoffer og enkelte former for ftalater. For noen substanser er renseeffekten tilnærmet null, for eksempel for kontrastmiddelet Diatrizoate og antibiotikumet Trimethoprim - begge farmasøytiske produkter med betydelige effekter på økosystemer selv i små konsentrasjoner.

Den nye blandingseffekten

Problemet med de nye og eksotiske substansene er at deres effekt på økosystemer er dårlig kjent. Enda dårligere står det til med kunnskapen om blandingseffektene av disse, og man frykter at helse- og miljøeffektene av at stoffene oppstår i blanding kan være større enn når de oppstår i ublandede sammenheng.

Et eksempel på dette er PCBr (poly-klorerte bifenyler) som produseres i milliontalls tonn pr år, som har en nedbrytningstid på flere titalls år, og som samler seg opp i leveren i dyr og kryssreagerer med ftalater til å gi sterkere toksikologisk effekt på vertsorganismen.

Et annet eksempel er bisphenol A, som er en annen fettløselig giftig forbindelse, som produseres i totalt 3 millioner tonn pr år verden over, og som i 92 prosent av tilfellene overføres til vann via avløpsvann. Effektene av bisphenol A er forstyrrende på hormonsystemet og kan kryssreagere med hormonreseptorer. Blandingseffekten av tungmetaller med PCBer og ftalater er også kjent, da tungmetaller kan enklere overføres til blodomløpet via ftalater og aromatiske forbindelser.

Tungmetallers effekt på kroppen er skade på nervesystemet, hjernen og forstyrrelse av organfunksjon. Langsiktige og konstante effekter av blandingene av miljøgifter kan derfor være en viktig årsak til både flere av de alvorlige helseproblemene vi strir med i dag og tap av enkelte dyre- og plantearter i utsatte naturmiljøer.

Behov for ny politikk

Den todelte nye problemstillingen beskrevet over krever en todelt ny tilnærming i håndteringen av kloakkutfordringen. For å ta vare på ressursene i kloakken må kloakken renses og behandles på en ny måte.

Det sentrale her er å gjøre fosforet i kloakkslam tilgjengelig for planter, og å fjerne de nye formene for forurensende substanser i kloakken. Men tilnærmingen med utvikling av nye rensesystemer vil aldri kunne bli tilstrekkelig fordi tilgangen på stadig nye substanser vil gjøre at renseteknologien alltid vil ligge etter.

Det er derfor avgjørende at dagens ”nedstrøms” tilnærming suppleres med en ”oppstrøms” tilnærming, noe som innebærer at vi må sette inn langt strengere tiltak på forbrukssiden for å unngå at stadig nye substansene havner i kloakken. Utvikling av en ny avløpspolitikk må derfor gå hånd i hånd med det å utvikle en langt strengere forbrukspolitikk.

Uten en slik kombinert strategi vil vi verken få utnyttet ressursene i avfallsprodukter fra kloakken - fordi slammet ikke vil bli rent nok til å kunne brukes i landbruket - eller få bukt med den negative påvirkningen av helse og miljø som dagens nye forurensende substanser i kloakken medfører.

Behov for ny forskning

Det er viktig at forskning og politikkutvikling går hånd i hånd, og at ikke det siste må vente på det første. Vi vet nok til å beslutte at vi trenger nye former for rensetiltak i behandlingen av kloakk, samtidig som vi vet at det ikke er mulig å holde tritt på rensesiden med en tilførsel av stadig nye typer forurensende substanser til kloakken.

Vi vet derfor også nok til å kunne beslutte at det er behov for en langt strengere forbrukspolitikk for å hindre at de samme substansene blir sluppet fri i avløpssystemet. Samtidig er det viktig å få fram langt fortere enn i dag kunnskap om hvorvidt nye substanser medfører en helse- og miljørisiko.

Hvis slik kunnskap ikke er mulig å få fram tidsnok før de samme substansene ”slippes fri” i forbrukskjeden, må føre-var prinsippet komme til anvendelse. Også her er det behov for ny kunnskap. Hva bør være kriteriene for anvendelse av et slikt prinsipp og hva bør anvendelse av føre-var prinsippet innebære rent konkret?

En stadig mer kompleks kjemisk hverdag fordrer nye og radikale grep i både miljøpolitikk og miljøforsking. Et stort – og nødvendig – fokus på klimaproblemet har kanskje gjort at nødvendige nye grep ikke har blitt gjort her de siste årene. Trolig er det derfor nødvendig nå å ta et tydeligere grep også på andre miljøområder enn ”klima”.

Powered by Labrador CMS