Forskeren forteller: Teknologi frelser ikke miljøet

Gijs Breedveld har vært opptatt av miljøvern siden barndommen. Nå forsker han på hva nanoteknologien kan gjøre med naturen. Her forteller han om sin forskning.

Publisert

Gijs Breedveld

  • 47 år, født i Nederland.
  • Teknisk ekspert og fagleder for miljøteknologi ved NGI
  • Professor II ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo
  • Prosjektleder for NGIs strategiske forskningsprogram ”Stabilitet av forurensede sedimenter”
  • Redaktør for en spesialutgave av Journal of Soils and Sediments om “Sediment management in Norway”
  • Fikk tildelt Miljøringens pris for 2009

Det er ikke alltid slik at nye teknologiske grep kan løse miljøproblemer. Vi mennesker bør bli mer ydmyke i troen på teknologien, og isteden spille på lag med naturen når vi skal finne løsninger for miljøproblemer.

Da industrikjemikaliene som kalles polyklorerte bifenyler (PCB) ble utviklet på 1920-tallet, var alle begeistret fordi de kunne brukes i en rekke produkter uten å være giftige eller brannfarlige.

Det gikk mange år før de første skadevirkningene viste seg, og til slutt ble det klart at PCB er en miljøgift som har spredd seg over hele verden.

Nå frykter jeg at vi er i ferd med å gjøre en liknende tabbe med de nye nanomaterialene, som blir tiljublet på grunn av fantastiske egenskaper.

Vi har begynt å bruke dem i stort omfang, men uten at vi vet hva som skjer når nanomaterialene kommer ut i naturen. Derfor er jeg nå i ferd med å bygge opp et nytt forskningsprosjekt som skal ta for seg den problemstillingen.

Siden barndommen

Interessen for forurensningsspørsmål utviklet jeg allerede som barn i Nederland i 1960-årene. Jeg har alltid vært opptatt av natur og dyreliv, men det gikk ikke an å bade i elver og kanaler der jeg vokste opp, fordi de var veldig forurenset som følge av overgjødsling fra fosfater i vaskemidler og landbruket.

De første fosfatfrie vaskemidlene, som viste at miljøproblemer kan møtes med endringer i produkter og forbrukeradferd, kom på markedet mens jeg fortsatt gikk i barneskolen.

1960- og 1970-årene var i det hele tatt preget av mange miljøkatastrofer. Jeg hadde begynt på videregående skole da historien om Love Canal i USA ble kjent. Love Canal ble brukt i årtier til dumping av kjemisk avfall, og etterpå ble det bygd boliger og barneskoler på toppen av deponiet.

Resultatet var naturligvis at hele området måtte evakueres som følge av helsefaren. Like etterpå kom den store Lekkerkerk-skandalen i Nederland: Også her ble et nytt boligfelt delvis bygd over grøfter som var som var fyllt med spesialavfall.

Naturen renser seg selv

På 1980-tallet var teknologien for rensing av vann allerede godt utviklet, men ingen visste riktig hva man kunne gjøre med forurenset jord og sediment. Derfor tok jeg en mastergrad ved Universitetet i Wageningen, med hovedfokus på jordkjemi, mikrobiologi, og toksikologi som sidefag.

Til å begynne med drømte jeg om store maskiner som kunne rense enorme mengder forurenset jord, men i løpet av doktorgradsarbeidet innenfor Gardermoen-prosjektet ved Institutt for geofag ved UiO, oppdaget jeg at naturen har en enorm evne til å rense seg selv.

Hvis vi blir flinkere til å forstå prosessene i naturen, kan vi spille på lag med naturen når vi skal løse miljøproblemer, isteden for å bruke store maskiner og masse energi som ødelegger den naturlige renseevnen.

Løse med lite ressurser

Miljøgifter er bare et problem hvis de kommer i kontakt med levende organismer. Tildekking av for eksempel forurensede bunnsedimenter vil kunne sørge for at forurensningen ikke kommer i kontakt med akvatiske organismer eller sprer seg.

Gjennom NGIs prosjekt om stabilitet av forurensede sedimenter har jeg de siste årene engasjert meg i å utvikle metoder for å forbedre miljøkvaliteten i fjorder og havnebassenger, med utgangspunkt i naturlige prosesser.

Mitt ”credo” er at gamle miljøsynder bør løses med minst mulig ressursbruk, på en helhetlig og effektiv måte. Hvis en miljøløsning er veldig teknologipreget og kostbar, vil en nærmere analyse ofte vise at den skaper like mange nye problemer som den løser.

Det vil for eksempel si at det ikke er bærekraftig å å forbrenne store mengder forurenset jord eller frakte massene langt av gårde, når det er mulig å finne lokalt tilpassede løsninger med mye lavere ressursbruk.