Nesten all kirkekunst fra senmiddelalderen i Norge ligger pakket ned og stuet vekk. Dette alterskapet fra Kvæfjord kirke i Troms, utstilt ved Kulturhistorisk museum i Oslo, er et av få unntak. Ola Sæther, Uniforum/UiO
Nesten all kirkekunst fra senmiddelalderen i Norge ligger pakket ned og stuet vekk. Dette alterskapet fra Kvæfjord kirke i Troms, utstilt ved Kulturhistorisk museum i Oslo, er et av få unntak. Ola Sæther, Uniforum/UiO

Middelalderkunsten som ble gjemt

Norge har rike samlinger av middelalderkunst å vise fram. Men noe av den er blitt gjemt.

Publisert

Da svartedauden kom til Norge rundt år 1350 døde halve befolkningen vår. Noen mener at så mange som to tredeler av folket forsvant.

På 1800-tallet og videre utover på 1900-tallet skulle Norge nasjonsbygges. Da ble den eldste middelalderkunsten vår brukt flittig. Dette var kunst laget av nordmenn i vikingtiden og fram til nettopp svartedauden.

Du har kanskje selv sett denne kunsten på framtredende plass i for eksempel Kulturhistorisk museum i Oslo sentrum.

Kirkekunsten vi har fra etter 1350 – senmiddelalderen – er også flott. Men den har det vært liten interesse for blant museer, forskere og folk flest.

St. Sunniva var en populær helgen i senmiddelalderen. Forskere går nå løs på en lenge oversett del av norsk kirkekunst. Kan de få denne gamle kunsten til å fortelle oss mer? (Foto: Ola Sæther, Uniforum/UiO)
St. Sunniva var en populær helgen i senmiddelalderen. Forskere går nå løs på en lenge oversett del av norsk kirkekunst. Kan de få denne gamle kunsten til å fortelle oss mer? (Foto: Ola Sæther, Uniforum/UiO)

Var det fordi den ikke passet inn i historien om Norge? 

Ikke siden 1936

Vi tilbake så langt som til 1936 for å finne sist gang en forsker systematisk studerte kirkekunst i Norge fra senmiddelalderen. Eivind Engelstad het kunsthistorikeren.

– Det har vært forsket mye mindre på denne kunsten enn på tilsvarende gjenstander fra tidlig middelalder, bekrefter professor Tine Frøysaker ved Universitetet i Oslo.

Men nå går en gruppe forskere på konserveringsstudiet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO løs på oppgaven. Forskningsprosjektet Etter svartedauden vil se nærmere på et utvalg av de 65 kirkekunst-gjenstandene som eies av nettopp Kulturhistorisk museum i Oslo.

Forskerne vil studere altertavler, bilder, skulpturer, relikvieskrin og krusifikser.

Mystiske endringer

– Vi har mye større muligheter i dag enn det Engelstad hadde på 1930-tallet. Vi har nye og bedre metoder for å forske på både malefarger, forgyllinger og treverk, forteller Frøysaker.

– Litt av denne senmiddelalderkunsten er godt bevart. Men de fleste gjenstandene er blitt dramatisk forandret. Enkelte er veldig skadet. Mange har store forandringer etter å ha blitt reparert eller overmalt.

Dette siste er forskerne spesielt opptatt av.

For hvorfor ble bilder fra senmiddelalderen endret? Har noen ønsket å forandre på utseendet til figurene? Eller ønsket noen rett og slett å ødelegge bildene?

Førsteamanuensis Noëlle Streeton og professor Tine Frøysaker ved Universitetet i Oslo forsker på kirkekunsten vi har fra senmiddelalderen. (Foto: Douwtje van der Meulen)
Førsteamanuensis Noëlle Streeton og professor Tine Frøysaker ved Universitetet i Oslo forsker på kirkekunsten vi har fra senmiddelalderen. (Foto: Douwtje van der Meulen)

Bilder forteller historie

Da den norske kirkekunstproduksjonen døde ut med svartedauden, var det fra Tyskland og Nederland at det meste av kunst ble kjøpt når gamle og nye kirker skulle utsmykkes i løpet av senmiddelalderen.

Lensherrene (danske adelsmenn) pusset opp mange kirker i Norge etter reformasjonen. Men kunsten ble altså malt i utlandet. Ikke før på 1600-tallet kom de første kirkemalerne hit fra utlandet, for å utføre jobben i Norge.

Og ikke før på 1700-tallet er det igjen flere enn bare noen få nordmenn som prøver seg som kirkekunstnere.

Hvorfor ble denne kunsten oversett?

Hvorfor har norsk middelalder-kirkekunst fra 1350 til langt opp mot vår egen tid, ligget gjemt bort i kjellerne til Kulturhistorisk museum?

– Den eldste middelalderkunsten var viktig i Norges nasjonsbygging på 1800-tallet og innover på 1900-tallet. Da var det kunsten fra vikingtiden og fra tidlig middelalder, laget av norske kunstnere, nasjonsbyggerne fokuserte på.

– Det var den kunsten som skulle vises fram.

– I den norske nasjonsbyggingsprosessen var ikke kunsten fra etter 1350 interessant, mener Frøysaker.

Denne kunsten ble kalt ”Hansa-import”, ”kunst fra Dansketiden” og ”katolsk kunst”.

Men Frøysaker tror ikke dette er den viktigste forklaringen på at norsk kirkekunst fra 400 år av historien vår, ble gjemt vekk i museumskjellere.

Viktigst har det trolig vært at denne kunsten fremdeles ikke passet inn i historien om Norge da middelalderen vår skulle vises fram.

Middelalderutstillingen i 1. etasje ved Kulturhistorisk museum i Oslo er et godt eksempel på hvordan vi nesten utelukkende blir vist den tidlige middelalderkunsten vår.  (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO)
Middelalderutstillingen i 1. etasje ved Kulturhistorisk museum i Oslo er et godt eksempel på hvordan vi nesten utelukkende blir vist den tidlige middelalderkunsten vår. (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO)

Middelalderutstillingen i Oslo sentrum

Middelalderutstillingen du i dag finner i 1. etasje på Kulturhistorisk museum i Oslo speiler nettopp det Frøysaker her forteller om.

Utstillingen fra 1979 viser nesten utelukkende kunstverk laget av norske kunstnere i tidlig middelalder.

Det vi får se er kunst som er ekte norsk – kunst laget i Norge før Svartedauden og Dansketiden.

– At det var vår aller mest kjente arkitekt Sverre Fehn som designet denne utstillingen i 1979, har nok også bidratt til å gjøre den ”urørlig”, tror professoren.  

Tine Frøysaker peker samtidig på at den som vil se norsk kirkekunst fra senmiddelalderen, fortsatt kan finne mye av den på plass ute i norske kirker.

Forskningsprosjektet Etter svartedauden skal etter planen om noen år bli til både utstillinger og en database med bilder. Slik vil forskerne gjøre denne delen av Norges historie mer kjent og tilgjengelig for flere.