Dette er begynnelsen på Mannhelgebolken, den delen av Frostatingsloven som hadde bestemmelser blant annet mord, vold, slagsmål og ærekrenkelser. Manuskriptet er antakelig fra første del av 1300-tallet. (Kilde: digitalarkivet.no)

Her kan du se norrøne tekster på nett

Norske arkivarer har funnet skjulte skatter i regnskapsprotokoller fra middelalderen, blant annet en litt annerledes versjon av sagaen om Olav den hellige.

På 1500- og 1600-tallet var det begrenset tilgang på pergament, og de som lagde regnskapsprotokollene, kan ha sett det som en svært god idé å bruke gamle manuskripter til å forsterke innbindingen av dem.

Pergament ble nemlig laget fra dyreskinn, som oftest fra kalv eller sau. Trengte man store pergamenter, måtte man gjerne slakte en sau for hver side. Det var dyrt å lage nytt.

Da historikeren P.A. Munch rundt 1850 fikk vite av den daværende riksantikvaren at det var en ganske betydelig mengde biter av gamle manuskripter på pergament «skjult» i regnskapsprotokoller fra 15- og 1600-tallet, skal han ha blitt svært opprømt.

Manuskriptene var på latin og norrønt, men de var de norrøne Munch ble interessert i og spesielt bitene fra sagamanuskripter.

Han hadde jo kjent en del bevarte sagamanuskripter fra før, men alle disse bitene som nå kom tilbake i lyset, tydet på at det fremdeles på 1600-tallet må ha vært en stor mengde sagaer rundt omkring i Norge, mente han.

Og at sagalitteraturen om gamle vikinger fremdeles måtte ha vært populær.

Førstearkivar ved Riksarkivet i Oslo, Tor Weidling er en av dem som nå har jobbet med de rundt 550 bitene av norrøne manuskripter som etter hvert ble samlet inn.

Nå er de lagt ut på nett og du se dem på digitalarkivet.no.

Et eksempel er en del av et manuskript på pergament, som forteller sagaen om Olav den hellige. Dette manuskriptet er fra siste del av 1100-tallet, og du kan finne flere sider her.

Sagaen om Olav den hellige finnes i flere versjoner. Dette manuskriptet fra siste del av 1100-tallet har noen tekstbiter fra hver av de to store versjonene, fra Snorres Heimskringla og fra Fagrskinna. Og så er det noen tekstbiter som er særegne for dette manuskriptet. (Kilde: digitalarkivet.no)

Et annet eksempel er et fragment fra Frostatingslovene, antakelig skrevet rundt 1300. Ifølge en oversettelse finner vi følgende setning på denne vakkert utsmykkede pergamentbiten som er begynnelsen av Mannhelgebolken. 

Dét er det fyrste i mannhelgebolken vår at kvar ein landsmann skal vera fredheilag innanlands og utanlands.

Begynnelsen av Mannhelgebolken i Frostatingsloven. (Kilde: digitalarkivet.no)

Mannhelgebolken er et avsnitt i lovverket. Denne bolken har bestemmelser om ting som drap, mord, vold, slagsmål og ærekrenkelser. At hver landsmann skulle være fredheilag, eller fredhellig, betyr at han ikke skal kunne krenkes uten at noen skal straffes for det.

Den store, fine bokstaven markerer begynnelsen på Mannhelgebolken.

Populær lesning på 1600-tallet?

Førstearkivar Weidling tror P. A. Munch kan hatt rett i at sagalitteraturen var populær på 1600-tallet. I hvert fall hvis han med det mente at utdannede mennesker leste den. Det kan ha vært prester med norsk bakgrunn, adelige som fortsatt var i Norge, lagmenn – de øverste dommerne i landet og storbøndene.

– At det kan ha eksistert mange norrøne sagamanuskripter, betyr ikke at det var et i hvert hjem. Men det er ikke usannsynlig at det i en god del norske bygder var noen som satt med et manuskript, sier Weidling.

Noen kasserte mens andre samlet

Så forsvant mange manuskripter litt og litt, men har altså dukket opp igjen – oppskåret og gjenbrukt – som forsterkning over ryggsømmen på fogdenes regnskapsprotokoller over norske len.

Len var de administrative områdene som Danmark-Norge var delt inn i på denne tiden.

Det at fogdene brukte gamle manuskripter på regnskapene, skjedde over hele landet, ifølge Weidling. Og det kunne bli mange regnskaper hvert år.

På 1600-tallet ble det til sammen veldig mange. Akershus len var det største i Norge. Hvis vi ser på et tilfeldig år – 1624 – ble det sendt rundt 50 regnskaper bare herfra til Rentekammeret i København.

– Det ble også laget mange i lenene Bergenhus og i Trondheim, så det kunne fort bli flere hundre regnskaper hvert år, sier Weidling.

Det slitesterke pergamentet som de gamle teksten var skrevet på, passet godt til å binde inn regnskapene med.

Men så må man jo spørre seg: Selv fogdene, med sitt lurvete og kyniske rykte, kunne da vel ikke være helt blinde for verdien i de gamle manuskriptene de skar opp og sendte i småbiter med regnskapsbøkene til Kongens by? Hva kan de ha tenkt om bevaring?

– Det er ikke godt å si, men det må nok ha vært litt individuelt, sier Tor Weidling.

– Noen fogder brydde seg antakelig ikke så mye om det.

Men det fantes samlere av norsk og nordisk litteratur på denne tiden, som for eksempel lensherre på Bergenhus, Erik Rosenkrantz.

–  En del store og hele manuskripter etter ham finnes i biblioteker i dag, sier Weidling.

Hvorfor bevarte de dem ikke?

Tor Weidling har selv, sammen med Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, lett etter gamle pergamentmanuskripter på 1500- og 1600-talls regnskapsprotokoller. Dette har forskning.no tidligere skrevet om.

Tor Weidling (t.v.) og Espen Karlsen samarbeider om å finne gamle dokumentfragmenter. Dokumentet her er fra 1300-tallet. (Foto: Silja Björklund Einarsdóttir/forskning.no)

Til regnskapsbøkene var det sømmen på bokryggene som ble forsterket med pergament. Til sammen var det mange gamle manuskripter som ble resirkulert på denne måten.

Weidling synes det er litt merkelig at de som lagde regnskapsprotokollene, ødela det som da var flere hundre år gamle manuskripter, også med tanke på at sagalitteraturen fremdeles kan ha vært relativt populær.

En side av saken er alle de latinske dokumentene, som ofte var religiøse tekster, som ble ødelagt og gjenbrukt. Etter reformasjonen i 1537 var ikke disse lenger like aktuelle. Det kan være en av forklaringene på at de ble kassert.

Blant de norrøne manuskriptene som er hos Riksarkivet, og som de nå har lagt ut digitalt, var rundt halvparten lovtekster. Det mistet også relevansen sin.

– De hadde ikke den samme aktualiteten etter at Christian IV fikk trykket en ny lovbok i 1604, sier Weidling.

Men med sagamanuskriptene var det annerledes.

Kanskje var det ikke alle som visste hva det var de hadde i hendene, lurer Weidling.

– Det hadde skjedd noe med språket vårt. Det som hadde vært forståelig på 1400- og 1500-tallet, var det kanskje ikke lenger på 1600-tallet, sier han.

Dessuten kom det folk fra Danmark og Tyskland inn i de lokale administrasjonene her i landet.

– De tok kanskje ikke så store hensyn til hva som var kulturhistorisk viktig for Norge.

Powered by Labrador CMS