I middelalderen var spedalskhet en fryktet sykdom.

I de hardest rammede områdene i Danmark døde opp mot halvparten av befolkningen med spedalskhet. De som var hardest rammet, fikk vansirede ansikter, forkrøplede hender og føtter og ble blinde.

Men i løpet av 1500-tallet forsvant sykdommen nesten helt fra Danmark og resten av Europa. Århundrer før legevitenskapen hadde funnet en behandling.

– Det er bemerkelsesverdig at en så utbredt sykdom forsvinner. Vi har fortsatt ikke noen skikkelig forklaring på det, sier Ib Christian Bygbjerg, som er professor ved Avdeling for Global Helse ved Københavns Universitet og har forsket på spedalskhet.

Fortsatt uvisshet

Spedalskhet skyldes infeksjon med en bestemt bakterie, Mycobacterium leprae.

En ny studie viser at dagens spedalskhetsbakterier ikke har endret seg – mutert – vesentlig siden de herjet i middelalderen. Så spedalskhet har ikke forsvunnet fordi bakterien har blitt mindre farlig, påpeker Bygbjerg.

– Studien forklarer ikke den største gåten: hvorfor forsvant spedalskhet fra Europa? Vi kan se at det verken var fordi bakteriene ble mindre aggressive eller fordi vi mennesker endret seg vesentlig, sier Bygbjerg i videnskab.dk-artikkelen Middelalderskeletter fra Odense gemmer på bakterier fra makaber sygdom, som handler om den nye studien.

To hovedårsaker til forsvinning

Jesper Lier Boldsen, som er ekspert på spedalskhet i middelalderen, mener at vi allerede har en del forskning som forklarer hvorfor den fryktede sykdommen forsvant.

Han peker på to viktige årsaker:

• I danske byer ble pasienter med spedalskhet tvunget til å leve delvis isolert fra resten av samfunnet, og dermed ble smittefaren redusert.
• En voksende utbredelse av en annen sykdom – kvegtuberkulose – innebar antagelig at folk ble mindre mottakelige overfor spedalskhetsbakterier. Litt populært sagt vaksinerte kvegtuberkulose mot spedalskhet.

Her gjennomgår vi de ulike forklaringene på hvorfor sykdommen kunne forsvinne lenge før legene visste hvordan den skulle behandles.

St. Jørgen reduserte smittefaren

Professor Jesper Lier Bolden påpeker at egne spedalskhetssykehus, kjent som Sankt Jørgensgårder, spilte en rolle.

Fra en gang på 1200-tallet begynte man å sende de spedalske til Sankt Jørgensgårdene. Dermed ble de delvis isolert fra resten av samfunnet, og man kunne unngå at pasientene smittet familie, naboer, venner og andre i samfunnet.

– Da Sankt Jørgensgårdene ble etablert, ble smittefarlige pasienter fjernet fra befolkningen. De ble tvunget til å leve delvis isolert, og det var strenge regler for hva de fikk lov til å gjøre, sier Boldsen, som er professor ved Syddansk Universitet.

– Spredningen ble ikke stanset, men den ble bremset.

I Odense forsvant spedalskhet

Som eksempel nevner Boldsen at det i Odense ble opprettet en Sankt Jørgensgård omkring år 1270. Og nesten 100 år senere hadde sykdommen forsvunnet fra byen.

Det skjedde om lag 200 år tidligere enn i resten av landet, påpeker han.

– Vi kan se at sykdommen forsvant ved å se på skjeletter fra kirkegårdene, sier Boldsen og henviser til denne studien.

I sin doktorgradsavhandling fra 2007 argumenterer Boldsen for at Sankt Jørgensgårdene hadde denne effekten.

I byene var det lettere å oppdage og fjerne de spedalske fra bybildet, forklarer Boldsen.

– Hvis hver pasient smitter mindre enn én annen i gjennomsnitt, vil sykdommen forsvinne, påpeker han.

Professor: Ikke en sentral årsak

Professor Ib Christian Bygbjerg mener at Sankt Jørgensgårdene ikke kan ha vært en sentral årsak.

Han påpeker at mennesker kan være rammet av spedalskhet i årevis før symptomene viser seg. Men det var bare pasienter med framskreden spedalskhet som ble sendt til gårdene.

– Den alvorligste og mest smittsomme formen for spedalskhet er Lepramotøs Lepra (LL). Hvis man tar en prøve fra huden eller nesen på disse pasientene, er den full av bakterier, sier Bygbjerg, som har erfaring med behandling av og forskning på pasienter.

– Problemet er bare at det kan gå mange år før symptomene på LL viser seg. Det er først når nesen kollapser og fortennene har falt ut. Derfor kan de mest smittsomme pasientene ha gått rundt i befolkningen i mange år før sykdommen blir oppdaget.

Uenighet

Jesper Lier Boldsen mener likevel at Sankt Jørgensgårdene reduserte smittefaren «så mye at sykdommen forsvant i løpet av noen generasjoner». Han henviser blant annet til at det ser ut til at pasienter med LL-spedalskhet faktisk havnet på Sankt Jørgensgårdene.

– Det er en betydelig overvekt av mennesker med LL-spedalskhet ved Sankt Jørgensgården i Odense, påpeker Boldsen.

En ny studie utført av blant andre Boldsen tyder på at den genvarianten var utbredt i middelalderen. Det tolker forskerne som et tegn på at vi kan ha tilpasset oss trusselen fra spedalskhet. Med andre ord kan genvarianten ha blitt mindre utbredt fordi det er en evolusjonær fordel som beskytter oss mot spedalskhet, forklarer forskerne.

– Det ser ut til at genene våre har endret seg på grunn av spedalskhet. Det har vært et signifikant fall i forekomsten av genvarianten DRB1 "15:01. Antagelig har den blitt redusert fra omkring 20 prosent i middelalderen til omkring 13 prosent i dag, sier den tyske professoren Ben Krause-Kyora, som leder den nye studien.

Mange faktorer spiller inn

Forskerne er imidlertid enige om at nedgangen i genvarianten DRB1 "15:01 er så liten at det ikke kan forklare hvorfor spedalskhet forsvant.

Jesper Lier Boldsen mener det er «nødvendig å forstå historien politisk, sosialt og økonomisk for å kunne analysere spedalskhetens utvikling».

– Man kan ikke forklare det kun ved å se på én faktor. Det er antagelig et samspill mellom en rekke ulike faktorer som har betydd at spedalskhet ble utryddet, avslutter han.

Referanser:

B. Krause-Kyora mfl: «Ancient DNA study reveals HLA susceptibility locus for leprosy in medieval Europeans», Nature (2018) DOI: 10.1038/s41467-018-03857-x

J.L. Boldsen og L. Mollerup: «Outside St. Jørgen: leprosy in the medieval Danish city of Odense», American Journal of Physical Anthropology (2006) DOI: 10.1002/ajpa.20363 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.