Flere studier har vist at vi liker bilder, personer og påstander bedre og bedre for hver gang vi blir eksponert for dem, sier psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg. (Foto: Puwadol Jaturawutthichai, Shutterstock, NTB scanpix)
Flere studier har vist at vi liker bilder, personer og påstander bedre og bedre for hver gang vi blir eksponert for dem, sier psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg. (Foto: Puwadol Jaturawutthichai, Shutterstock, NTB scanpix)

Bør du ta vitamin C hvis du er syk?

Hvorfor er det farlig å vekke søvngjengere? Hva er egentlig jomfruhinna? Disse og andre spørsmål om kroppen har vi prøvd å finne skikkelige svar på.

Published
Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg [Foto: Vidar Nordli-Mathisen]
Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg [Foto: Vidar Nordli-Mathisen]

Hvorfor tror så mange av oss på myter og kjerringråd om vår egen kropp i stedet for å gå til legen når vi lurer på noe?

Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg, kjent blant annet fra Folkeopplysningen og fra podcasten Psykologlunsj, mener det er flere ting som påvirker oss til å tro på mytene.

– Plausibilitet, altså om påstanden oppfattes som sannsynlig eller troverdig. Hvis påstanden faller innenfor rammen av den kunnskapen vi allerede har, eller tror vi har, vil flere overbevises. Det er lettere å tro at tran gjør deg smartere enn at det finnes mennesker som kan fly, mener Hesselberg.

I tillegg er gruppetenkning viktig sier Hesselberg.

– Vi er ekstremt sosiale vesener og har åpenbart en iboende tendens til å søke etter enighet med det vi tror er gruppens konsensus. Det skal vi egentlig være ganske glade for, for det gjør samarbeid veldig mye enklere. Men samtidig har det noen åpenbare ulemper.

– Ikke bare fører det til at vi ofte lar være å stille kritiske spørsmål, men også at de kritiske spørsmålene ikke faller oss inn når vi snubler over overbevisninger som mange innehar.

Hesselberg forklarer videre at hyppig eksponering er en viktig faktor.

– Flere studier har vist at vi liker bilder, personer og påstander bedre og bedre for hver gang vi blir eksponert for dem.

Sist mener han at autoritet også er viktig. -

– Ofte støttes mytene av personer eller kilder som du antar kan mye mer om temaet enn hva du kan. Da er det lett for oss å tenke at vi ikke har grunnlag for å betvile det. Og selv om det ofte kan være rett at de vet mer, så er det feil at man ikke skal være kritisk. Mitt favoritteksempel er Linus Pauling som fikk to nobelpriser, men som brukte andre halvdel av livet sitt på å etablere og spre myten om at C-vitamin hjelper mot forkjølelse, avslutter han.

La oss se på noen av de mest kjente helsemytene.

«Å knekke fingre gir slitasjegikt eller leddbetennelse»

Alle som er glade i å knekke fingre har hørt denne myten. For hver gang man knekker sliter man leddene litt mer, og man kan få både slitasjegikt og leddbetennelse om man skal tro det vandrende ord. Forskning.no har tidligere skrevet om denne myten. Men stemmer den?

Kanskje tror man på slitasje-myten fordi det knekker så høyt, og det høres ikke veldig sunt ut. Hvis det faktisk var leddene som knakk så hardt mot hverandre at de lagde lyd ville det nok kunne ført til slitasje. Men det er ikke leddene som lager lyden.

Det er etter hvert mer enn nok forskning som har sett på sammenhengen mellom å knekke knoker og gikt eller betennelse. En samlestudie fra 1990 viser at det ikke er funnet noen sammenheng.

Den morsomste av studiene er gjort av den amerikanske legen Donald Unger. Han fikk høre av sin familie som barn at han kom til å få gikt hvis han fortsatte å knekke fingrene sine. Unger begynte da på et arbeid som ble publisert i 1998. I 50 år knakk han fingrene på den ene hånda minst to ganger, mens han lot han være på den andre hånda, som kontroll. Til sammen ble den ene hånda knekt minst 36 500 ganger. Hvis knekking ga slitasje eller betennelse ville man forventet at han skulle få noen symptomer på dette i den ene hånda, men hendene forble like.

Så hvor kommer lyden fra?

Rundt leddene våre er det en væske og i væsken er det små luftlommer med gass. Lyden kommer når luftlommer lages eller når de sprekker, men forskere er fortsatt litt uenige om hvem av de to det er. Se forklaring på fenomenet her:

«Hvis man vekker søvngjengere kan de få sjokk»

Å gå i søvne kan være farlig for den det gjelder. For de fleste innebærer dette heldigvis ikke mer enn mulige fall og småskader, men det har vært folk som har hoppet ut av vinduet i fjerde etasje, ifølge Der Spiegel. Det har også vært folk som har voldtatt i søvne, kalt sexsomnia, som blant annet Stanford Medical Center har skrevet om. Og ikke minst en mann som fikk mye oppmerksomhet i Psychology Today fordi han kjørte flere kilometer til konas famile og drepte moren, og skadet faren hennes.

Nattlig vandring (Foto: pathdoc / Shutterstock / NTB scanpix)
Nattlig vandring (Foto: pathdoc / Shutterstock / NTB scanpix)

Det er altså ingen underdrivelse å si at du bør stoppe søvngjengere. Forskning.no har tidligere skrevet at man bør geleide dem tilbake til senga og håpe at de blir værende, eller en kan vekke dem forsiktig. Hvis man skal vekke dem bør man gjøre det med lyder i stedet for å riste i dem. Slik kan man holde seg utenfor den sovendes rekkevidde mens de kommer til seg selv.

«Forskjellige deler av tunga smaker forskjellige smaker»

Tungekartet (Foto: paintser)
Tungekartet (Foto: paintser)

Du har sikkert hørt myten om at foran på tunga smaker man søtt, bakerst smaker man bittert og på sidene smaker man salt og surt.

Dette tungekartet stammer fra en tysk studie som ble publisert i 1901. Men studien viser egentlig kun knøttsmå forskjeller, som ikke gikk på hvor sterkt man smakte en spesifikk smak, men at noen steder på tunga oppfattet smakene litt før andre deler av tunga. Disse resultatene ble så trukket helt ut av kontekst og gjort til allemannslære.

I virkeligheten er det ingen merkbar forskjell, som man kan se i blant annet denne studien fra 2016, på hvilke smaker man smaker hvor på tunga, eller hvor sterkt man smaker dem der. Ikke bare er denne myten feil, men den glemmer også umamismak og den mulige fettsmaken, som forskning.no tidligere har skrevet om.

«Du mister mer varme ut av hodet enn resten av kroppen»

Mange har fått høre at de må huske lue, fordi mesteparten av varmen forsvinner ut av hodet. At lue er fint å ha hvis det er kaldt er det ingen tvil om, men forsvinner virkelig mest varme ut av hodet?

Det viser seg at rundt 10 prosent av kroppsvarmen slipper ut av hodet ifølge en studie i Journal of Applied Physiology fra 2006. Siden hodet er rundt ni prosent av kroppens overflate, så er resultatet altså ganske nøyaktig hva man vil forvente, ifølge tidsskriftet BMJ.

Du må altså gjerne ta på en lue når det er kaldt, men hvis du blir tvunget til å velge mellom lue og jakke så bør du velge jakke.

Babyer derimot har langt større hode målt mot kropp enn eldre mennesker, så de burde i følge en studie fra BMJ fra 1981 alltid ha lue når det er kjølig.

«Vitamin C motvirker forkjølelse»

De fleste tar for gitt at vitamin C hjelper mot forkjølelse. Noen mener at det er best å ta vitaminpiller, fordi da får man i seg veldig høye doser. Andre mener at det er bedre å drikke juice og spise frukt fordi de mener kroppen lettere kan bearbeide «naturlig» vitamin. Hvis vi ser bort fra at vitamin i frukt og pilleform er akkurat det samme kjemiske stoffet, er det noe i myten? Kan vitamin C motvirke forkjølelse?

C-vitaminholdige planter (Foto: saschanti17 / Shutterstock / NTB scanpix)
C-vitaminholdige planter (Foto: saschanti17 / Shutterstock / NTB scanpix)

Myten har i stor grad blitt drevet fram av Linus Pauling, som var en prisvinnende kjemiker, og som regnes som en av verdens fremste forskere. Han var også en sterk pådriver for at megadoser av vitamin C kunne hjelpe mot sykdommer. Han ble først interessert i feltet da han, ifølge en bok fra John Hopkins University, fikk en nyresykdom og legen hans ga ham store doser vitaminer som en del av en behandlende diett. Etter hvert fikk han en idé om at vitaminer var bra å ta i doser mange ganger høyere enn daglig anbefalt maksimumsinntak for å motvirke forkjølelse og andre sykdommer. Dette skrev han også en studie om i 1971.

Vi vet nå, etter en større samlestudie fra 2005, at hverken vanlige eller store doser vitamin C hjelper mot forkjølelse, men ifølge en annen samlestudie fra 2009 ,kan det gjøre at symptomene oppleves mindre alvorlige. Det har blitt gjort flere studier på effekten til vitamin C og andre kosttilskudd. En studie fra 2008 har tatt for seg tidligere studier, med til sammen over 230 000 personer, og konkluderer med at dødsratene er høyere hos de som tar tilskudd enn de som ikke tar det.

Dette er en myte det er så lett å tro på. Siden fraværet av vitaminer er dødelig, så kan man lett tenke seg at ekstra mye vitamin er kjempebra. Når alt kommer til alt er det likevel sånn at både for lite og for mye er farlig, akkurat som med de fleste andre stoffer i kroppen.

«Du bør drikke minst to liter vann om dagen»

Kroppen trenger væske, det er det ingen tvil om, men hvor mye trenger den? Skal du drikke to liter, eller åtte glass?

Hvor de ulike mengdene kommer fra er ikke lett å vite. En teori er at det er en kjedereaksjon som begynte allerede i 1921 da en forsker skrev en studie etter at han hadde målt all væsken han mistet i løpet av en dag og fant at det var rundt åtte glass.

En annen hypotese er at det er produsenter for flaskevann som har kommet med myten.

Det er etter hvert gjort mye forskning på vanninntak og helse, og det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for å generelt anbefale to liter vann om dagen i følge en stor samlestudie fra 2002. Nyrene regulerer generelt godt hvor mye vann vi tisser ut etter hvor mye vann vi har i kroppen. Dessuten får vi rundt 20 prosent av væsken vår gjennom matvarer, ifølge en annen samlestudie fra 2011. Drikk når du er tørst så får du i deg det du trenger, har forskning.no skrevet om vann tidligere, og det rådet gjelder fortsatt.

«Jomfruhinna brytes når man har sex»

Forskjellige skjedekranser (Foto: Hymen_ger.svg: *Typy_panenských_blan.svg: FollowTheMediaderivative work: Hic et nunc (talk) - Hymen_ger.svg, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=9533927)
Forskjellige skjedekranser (Foto: Hymen_ger.svg: *Typy_panenských_blan.svg: FollowTheMediaderivative work: Hic et nunc (talk) - Hymen_ger.svg, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=9533927)

Denne myen har fått mye oppmerksomhet i det siste, men er likevel verdt en påminnelse. Ikke bare brytes ikke jomfruhinna når man har sex, den har aldri eksistert, ihvertfall ikke slik den ofte fremstilles.

I virkeligheten er det en skjedekrans, en hudfold på innsiden av sjeden, som blir slitt ved sex. Denne ser veldig forskjellig ut fra kvinne til kvinne, og slitasjen den pådrar seg er også individuell, så som jomfrusjekk er den verdiløs.

Kun et fåtall jenter er født med en helt dekkende skjedekrans, og de må åpne den kirurgisk, som man kan lese om i en artikkel fra U.S. National Library of Medicine.

Hvis man blør første gang man har sex, er det ikke fordi det er en hinne som er brutt, men andre faktorer. Hvis man er nervøse første gang en har sex, kan det gjøre at man spenner musklene, og at man ikke blir våt nok. Dette fører fort til smårifter og blødninger uavhengig av om man har hatt sex tidligere.

Jomfrusjekk er ikke det første den mytiske jomfruhinna har blitt brukt til. På 1800-tallet brukte leger, i følge en bok om skjedekransen, fraværet av jomfruhinne som bevis på vandrende livmor, eller hysteria, som de behandlet ved å masturbere kvinner.

«Du kan bli syk av kulde»

Opphavet til myten om at du blir syk av å være kald er forståelig. Vi blir jo mer syke når det er kaldt. Det kan altså tilskrives tankefeilen post hoc ergo propter hoc, som på norsk betyr omtrent «etter det, derfor på grunn av det». Altså, hvis man ofte blir syk etter å ha vært kald så vil man lett kunne finne en sammenheng mellom kulde og sykdom, og anta at det er kulda som gjør at du blir syk.

Men vi gjør også mye annet når det er kaldt, sammenlignet med når det er varmere. Vi er for eksempel mer inne, ofte sammen med mange andre. Slik sprer infeksjoner seg fort hvis folk hoster litt ut i lufta med mange rundt seg.

Det er likevel litt sannhet i myten. Kald luft kan tørke ut slimhinnene i halsen og slik gjøre at man er mer mottakelig for infeksjoner. Det samme gjelder ved hyppig bruk av aircondition om sommeren.

Når det er kaldt vil kroppen også bruke energi på å holde organene varme, og Harvard Medical School forklarer hvordan kroppen da kutter en del av blodgjennomstrømningen til armer og bein. Når vi har mindre blodgjennomstrømning i disse kroppsdelene er det også færre hvite blodlegemer som blir skylt forbi, som vanligvis ville kjempet mot virus og bakterier, som forskning.no tidligere har skrevet om. Altså blir man enda mer mottakelig for sykdom.

«Du har fem sanser»

Hvor mange sanser har vi? På barneskolen lærer man fem, syn, hørsel, lukt, smak, og berøring. Men stemmer det?

De fem originale sansene (Foto: Allan-Hermann Pool - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=38142426)
De fem originale sansene (Foto: Allan-Hermann Pool - Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=38142426)

De fem sanser kommer fra Aristoteles tid. I De Anima (Av sjelen) argumenterer han for at enhver sans må ha et tilhørende organ. Han fortsetter med å si at det ikke kan eksistere mer enn fem sanser fordi det ikke finnes mer enn fem sanseorganer, og her er han på tynn grunn. Vi kan kanskje unnskylde ham for å ikke vite bedre, siden boka er skrevet 350år f.vt. Det vi ikke bør gjøre er å videreformidle slike overforenklinger nå som vi vet så mye bedre.

Det er litt uenighet omkring hva som skal regnes som en sans, men noen er det ihvertfall bred enighet om. De har jeg samlet her

  • Hørsel, vi hører med ørene.
  • Luktesans, vi lukter med reseptorer for lukt i nesa.
  • Smakssans, vi smaker med tunga, og en stor del av smakssansen er også koblet med nesa og lukt.
  • Syn, vi kan se med øynene våre.
  • Berøring, vi kjenner når noe er nær huden vår.
  • Balanse, vi har balanseorgan som gjør at vi kan holde balansen.
  • Temperatur, vi kjenner om det er varmt eller kaldt.
  • Propriosepsjon (kroppsbevissthet), vi kjenner hvor de forskjellige kroppsdelene våre er, og at de er der.
  • Smerte, vi har smertereseptorer som kjenner om noe er vondt.

Mange vil si at vi har langt flere sanser enn dette også, og det kan godt stemme, men vi har ihvertfall disse. Noe henger likevel igjen etter Aristoteles tid, mange deler nemlig fortsatt inn i tradisjonelle sanser, og ikke-tradisjonelle sanser, hvor de tradisjonelle er de fem sansene han beskrev i De Anima.