Lance Armstrong har deltatt i og inspirert flere vitenskapelige studier. Så viser det seg at han dopet seg gjennom hele karrieren. Kan studiene der han brukes som case bli stående?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Lance Armstrong (i blått) brukte doping da han slo både Ivan Basso (foran) og alle de andre i Tour de France i 2004. Forskerne som studerte ham må nå se gjennom sine studier for å se om konklusjonene holder. (Foto: ThiloK/Wikimedia Creative Commons)
Om Lance Armstrong:
Armstrong ble lenge ansett som en av tidenes beste landeveis-syklister, men har nå innrømmet systematisk doping gjennom store deler av karrieren.
Armstrong ble profesjonell syklist i 1992 og ble samme år verdensmester i fellesstartrittet på landevei i Oslo.
Han vant også Clásica de San Sebastián i 1995 og La Flèche Wallonne i 1996.
Høsten 1996 ble han diagnostisert med testikkelkreft med spredning til hjerne og lunger.
Han ble erklært kreftfri i 1997 etter intens cellegiftbehandling.
Han gjorde sykkel-comeback i 1998, og året etter begynte Armstrongs vanvittige Tour de France-karriere.
Fra 1999 til 2005 vant han Tour de France hvert år., og ble med det den som har vunnet rittet flest ganger.
Han vant også 22 etappeseire i det samme rittet, og tok VM-bronse i temporitt i 2000.
Armstrong la opp etter Tour de France i 2005, men gjorde comeback igjen i 2008.
I 2009 endte han på tredjeplass i Tour de France, og i 2010 kom han på 23. plass. Etter sesongen la han opp som syklist, men konkurrerte i triatlon frem til han ble utestengt fra all konkurranseidrett av det amerikanske anti-dopingbyrået USADA.
Et kjapt søk i Google Scholar gir flere tusen treff på Lance Armstrong. Ikke alle studiene omhandler ham direkte – mange nevner ham som et eksempel på en suksessfull atlet eller en som har overlevd kreft og kommet sterkt tilbake.
Noen har imidlertid sitt utspring direkte fra Armstrongs bedrifter på sykkelsetet.
En studie i Journal of Applied Physiology viste i 2005 at Armstrongs suksess skyldtes en forbedring i musklenes effektivitet.
En annen, fra Journal of Sports Economics i 2006, bruker Armstrong og andre toppsyklister som et eksempel for å demonstrere hvordan man kan rangere prestasjoner i en sport der det finnes forskjellige vinnerkriterier.
Så viser det seg altså at hele Armstrongs karriere er bygget på løgn: Han dopet seg til samtlige syv seire i sykkelrittet Tour de France. Hvordan skal forskningen forholde seg til juksemakere som påvirker resultatene deres?
– I idrett, så vel som i andre forskningsfelt, kan man aldri være sikre på om folk går på medikamenter som kan påvirke resultatene, kommenterer Jostein Hallén, professor ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne ved Norges idrettshøgskole.
– I noen artikler kan man forsøke å sannsynliggjøre at det ikke er tilfelle, men man kan ikke vite uten å teste, og man kan heller ikke teste for alt.
Forskning som bevis for ren Armstrong
Studien i Journal of Applied Physiology måler Armstrongs fysiske prestasjoner, altså det som ble direkte påvirket av dopingen han nå har innrømmet.
Før innrømmelsen pekte imidlertid Armstrong og teamet rundt ham på studien som et bevis for at han ikke hadde dopet seg:
De mente prestasjonsforbedringene hans ble godt nok forklart av effektene fysiologen Edward F. Coyle fra University of Texas fant.
En forbedring i musklenes effektivitet, altså hvor effektivt musklene produserte kraft med en gitt mengde oksygen i blodet, var hovedforklaringen for Armstrongs formkurve.
Artikkelen fikk en del pepper da den kom. Andre forskere mente analysen og studieoppsettet ikke var gjort riktig, og at resultatene ikke holdt vann om man regnet på det på nytt.
Debatten gikk frem og tilbake, rapporterte The New York Times i 2008. I et brev til tidsskriftet som trykket studien innrømmet Coyle det året at det var en regnefeil i den originale studien. Den påvirket imidlertid ikke resultatet, mente han.
I dag er det tydelig at studiens premiss er galt. En forbedring i muskeleffektivitet var det saktens, men den skyldtes ikke bare hard trening og optimal fysikk. Bloddoping og ekstra testosteron hjalp også til.
Samme usikkerhet som for leger
Jostein Hallén (Foto: NIH)
Annonse
– Det kan finnes mange forskningsresultater der ute som kan være påvirket av doping, og mange ganger har vi mistanke om at noens resultater er påvirket av forbudte stoffer, sier Hallén til forskning.no.
– Det er usikkerheter vi må leve med. I forbindelse med testing av fysisk kapasitet kan resultatene påvirkes av både sykdom, medikamentbruk, doping og så videre.
Også medisinske studier kan være påvirket av slike usikkerheter. Noen av deltagerne i en test av et nytt blodfortynnende middel kan for eksempel være avhengige av smertestillende, men unnlate å fortelle forskerne om det.
– Noen ganger er det jo ekstra viktig at dette er klarlagt. Det gjelder for eksempel om man skal teste hvordan høydetrening påvirker blodet. Da faller jo hele studien sammen om man ikke er sikker på at deltagerne ikke har brukt bloddoping, påpeker Hallén.
– Ikke automatisk at studien er ugyldig
Så hva skjer om det oppdages at den usikkerheten man ikke kunne kontrollere ordentlig for, faktisk var utslagsgivende for resultatet? Skal studien da automatisk trekkes tilbake?
Hallén er ikke så sikker på om det er nødvendig:
– Så vidt jeg kan huske fra studien, ble det ikke forsikret ordentlig om at doping ikke var i bruk. Når vi nå leser den og andre fysiologiske studier med Armstrong som case, kan vi selv legge det inn som premiss, at det er brukt forbudte stoffer, sier han.
Noen resultater blir dermed uinteressante. Andre er ikke så avhengig av om Armstrong dopet seg eller ikke.
– For eksempel viser noen av studiene av Armstrong at hans effektivitet på sykkelen endret seg i løpet av karrieren. Det maksimale oksygenopptaket endret seg ikke noe særlig. Fra tidligere forskning vet vi at forbedret sykkeløkonomi vanskelig kan forklares med bloddoping, mens det å øke oksygenopptaket er målet med bloddoping, sier Hallén.
Metoden riktig, rankingen feil
Med Armstrong ute kommer den franske syklisten Jaques Anquetil på tredjeplass over mestvinnende syklister i rankingen. Anquetil var den første som vant Tour de France fem ganger. (Foto: Nationaal Archief/Wikimedia Creative Commons)
Annonse
Forskerne bak en annen Armstrong-studie, rankingartikkelen i Journal of Sports Economics, forteller til forskning.no at metodologien deres holder, selv om eksempelet nå er feil.
– Armstrong-eksempelet ødelegger ikke den metodologien vi utviklet, skriver studieforfatterne Laurens Cherchye og Fredrik Vermeulen i en e-post.
Studien presenterer en metode for å rangere individer eller land når sporten har forskjellige prestasjonsmål. For eksempel er en gul trøye i Tour de France bedre enn en grønn, men hvor mye bedre?
– Metodologien ble illustrert ved hjelp av Tour de France, men vi kunne godt ha brukt andre eksempler. Imidlertid er det nå klart at rankingen vi demonstrerte i studien ikke er korrekt, og det er selvsagt uheldig, skriver de.
I studien ble Armstrong rangert som den tredje beste gjennom tidene, etter Bernard Hinault og Eddy Merckx.
– Det ville være rart å trekke tilbake studien, siden dens hovedbidrag er metodologien. Men å gjøre eksempelet om igjen ville være en god idé. Rangeringen vil da være Bernard Hinault på første, Eddy Merckx på andre og Jaques Anquetil på tredje, avslutter Cherchye og Vermeulen.
