Det selviske nevronet

UNDER RADAREN: Hjernen kan være et nevronfengsel. Kreativitet og galskap skyldes kanskje at hjerneceller gjør opprør.

Publisert
Kreativitet og fantasi kan skyldes nevroner som gjør opprør i hjernefengselet, spekulerer filosofen Daniel Dennett. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))
Kreativitet og fantasi kan skyldes nevroner som gjør opprør i hjernefengselet, spekulerer filosofen Daniel Dennett. (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

I en voksen menneskekropp er det rundt tusen milliarder celler. Hver celle er som en dyktig fagarbeider.

Og det er mange fag: Oksygentransport for de røde blodcellene, støttefunksjoner for bein og bruskceller, fysisk tungarbeide for muskelcellene og tøffe kriger mot virus og bakterier for mordercellene, og mange, mange flere fag.

Fagarbeiderne gjør stort sett jobben sin, til beste for den store felles oppgaven: Å holde liv i kroppene våre.

Selvstendig næringsdrivende

Det er egentlig et mikroskopisk lite mirakel at de er så pliktoppfyllende og uegennyttige.

En gang for flere milliarder år siden var jo forfedrene til disse trofaste fagarbeiderne selvstendige næringsdrivende.

De drev omkring i urhavet, encellede, men langt fra hjelpeløse. Tvert imot: Monadene visste å sno seg, med små haler og svømmehår og annet fiffig fusk i Darwins store spill.

Egotrippere

På et tidspunkt gjorde de samme erfaring som menneskene da de slo seg sammen i de første bysamfunn: Spesialisering og tett samarbeid gjør sterk.

Cellene hadde gitt opp frilansingen til fordel for fast ansettelse og trygghet i flercellede organismer, for eksempel A/S Menneskekroppen.

Noen ganger våknet riktignok den gamle frilanseren i noen av cellene. Det blir krise. Slike villstyringer får møte legenes cellegift og radioaktive stråler. Egotrippen til kreftcellene må ikke få sjansen til å spre seg.

Men ett sted i kroppen kan faktisk slike opprørere ha hjulpet oss til å bli det vi er: oppfinnsomme mennesker.

Friskt og fritt

Filosofen Daniel Dennett har spennende tanker om hjernen. De siste deler han på nettstedet Edge.org, med tekst og video.

Dennett er så stor at han ikke er redd for å spekulere friskt og fritt, og kanskje ta feil.

- Hvis det viser seg at jeg bare tar feil, så vil jeg si: ”Ok, da, jeg tok feil. Det var moro å tenke disse tankene. ” Men jeg tror jeg kan ha rett, skriver han.

Nevro-anarkister

Dennett tenker at noen av hjernecellene våre ennå har frilanseren i seg. En mutasjon kan ha gjort dem  mer eventyrlystne og risikovillige enn i våre forfedre apene.

Disse nevro-anarkistene kan være ansvarlige for kreativitet, fantasi og evnen til å tenke helt nytt, spekulerer han. De prøver å bryte ut av hjernefengselet.

Jeg liker tanken. Helt siden jeg var gutt, har jeg følt den rampete fryden ved å tenke vilt og uoppdragent. Og de rampete tankene har ofte gitt meg ny forståelse og hjulpet meg videre.

På sokkel eller i fengsel

Men samtidig med fryden har jeg blitt engstelig: Jeg kan da ikke tenke slik! Er jeg i ferd med å bli gæren?

Dennett tar imot den følelsen også: Baksiden av kreativitetsmynten er preget av besettelser, mentale lidelser og vrangforestillinger – hjernens abstraherte versjoner av kreftsvulster.

Den samme risikosporten lever seg ut i menneskesamfunnet også. En popstjerne jeg intervjuet for mange år siden, sa: Hadde jeg ikke blitt profesjonell artist, hadde jeg trolig blitt profesjonell skapsprenger.

Storbyene har sine kunstnere og sine kjeltringer. Noen kommer på sokkel, andre i fengsel. Kanskje har de mer til felles enn vi liker å tenke på.

Nevron-butikken

Dennett tenker på det likevel. Han sammenligner hjernen med en storby. På sitt beste er den en perfekt balanse mellom orden og endring.

Oppstår et nytt behov i storbyen, så vil en kremmersjel straks se sitt snitt til å tjene en slant på å dekke det. Kremmersjelen i hjernen ligger i nevronene, tenker Dennett.

Hvert nevron er en butikk. Og det gjelder å skaffe kunder. Kundene er nerveimpulser, og betalingen er nevromodulatorer.

Uten nevromodulatorer mister nervecellen etter hvert evnen til å holde butikken åpen, og kundene forsvinner. Nervecellen dør.

Varene byr seg fram, som nevronene i hjernen. (Foto: Colourbox)
Varene byr seg fram, som nevronene i hjernen. (Foto: Colourbox)

Finner nye kunder

Nervecellene har altså en egeninteresse i å holde butikken åpen, ifølge Dennett. Det betyr at de hele tiden byr seg fram på markedet, og finner nye kunder.

Ett eksempel er hvordan blinde får en rikere evne til å oppleve og tolke andre sanser, som følelser og hørsel.

Synssenteret skaffer seg nye kunder, nye oppgaver, ifølge forskning som er gjort av den amerikanske nevrologen Alvaro Pascual-Leone.

Nye modeller

Tanken om selvstendige næringsdriftige nevroner er ikke bare tatt ut av hodet til Daniel Dennett.

Hyunjune Sebastian Seung fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) lanserte idéen i en fagartikkel i tidsskriftet Neuron i 2003.

Nå håper Dennett at en ny generasjon unge forskere skal leke videre med tanken.

Belønningen kan kanskje bli de første kunstige intelligensene.

Fram til nå har forskerne prøvd å bygge nevrale nettverk basert på enkle modeller, der nevronene knapt er noe annet enn avanserte telefonsentraler.

Hvis forskerne heller modellerer dem som små opportunister, kremmere med tjenester til salgs i hjernebyen, kjeltringer og kunstnere med  utbrytertrang i hjernefengselet, er det ikke umulig at de klarer å lage noe – noen – som en gang i framtida vil lese ordene til Daniel Dennett og smile lurt for seg selv.

Lenker:

The Normal Well-Tempered Mind, A Conversation With Daniel Dennett, The Edge, 8. januar 2013

Fagartikkel om forskningen til Alvaro Pascual-Leone

Fagartikkel av Hyunjune Sebastian Seung om selviske nevroner