- Naturpanelets rapport viser at utviklingen går i feil retning, og at vi mange steder har møtt grensen for hvor mat og tømmer vi kan hente fra naturen, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix)
- Naturpanelets rapport viser at utviklingen går i feil retning, og at vi mange steder har møtt grensen for hvor mat og tømmer vi kan hente fra naturen, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix)

Kronikk: Vi behøver et mer bærekraftig jord- og skogbruk i Norge

Norge og resten av Europa trenger mer fornybare ressurser, men intensivering av landbruket ødelegger natur og truer fornybarheten.

Published

Fakta om Naturpanelet

Naturpanelet (IPBES; The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) er parallellen til Klimapanelet (IPCC). 

Naturpanelet skal styrke samspillet mellom forskning og forvaltning og bidra til å hindre tap av biologisk mangfold og forringelse av økosystemtjenester. 

Mer enn 120 eksperter har de siste tre årene sammenstilt kunnskap om hvordan det står til med naturen i Europa og Sentral-Asia - og vurdert tilstanden til de naturlige goder som er grunnleggende for vår velferd. Du kan lese rapporten deres her.

Tilsvarende statusrapporter er presentert for tre andre regioner; Asia og stillehavsområdet, Amerika og Afrika.

Går det som vi ønsker vil fornybare ressurser bli en stadig viktigere del av ressursgrunnlaget vårt. Derfor er det viktig å være sikker på at ressursene er akkurat det: fornybare i et langt tidsperspektiv.

Den ferske statusrapporten fra Naturpanelet konkluderer imidlertid med at Europa fortsetter å tape biologisk mangfold og mange viktige naturgoder som nettopp skal sikre velfungerende natursystemer. Disse leverer ikke bare mat, dyrefor, bioenergi, men en lang rekke regulerende, sosiale og kulturelle naturgoder som vi er grunnleggende avhengige av for vår velferd. 

Paradokset er at intensivering innenfor skog- og jordbruk som skal levere oss disse naturgodene og bidra til et grønnere samfunn, samtidig er viktige drivkrefter for tap av natur i Europa.

I Norge, som i mesteparten av Europa, er hoveddelen av de truede artene knyttet til nettopp skog og jordbrukets kulturlandskap. Dette er fra naturens side noen av de rikeste naturområdene vi har, med gunstige jordforhold og lokalklima. Alt tyder på at dette engang var kjerneområder for biologisk mangfold. Vi har altså tatt av den rikeste naturen vi har for å produsere grunnleggende fornybare ressurser gjennom landbruk.

Hva er denne intensiveringen, og hvordan påvirker den naturen?

Intensivering av disse arealene betyr å produsere mer mat, dyrefor, tømmer, bioenergi og så videre, på stadig mindre arealer. Dette er bra på den måten at vi kan redusere det arealet som er påvirket av landbruksproduksjon, og derfor bevare mer intakt natur. Samtidig har intensiveringen flere kostnader for de arealene som blir påvirket.

Økt bruk av gjødsel gir et overskudd av spesielt nitrogen og fosfor i jordbrukslandskapet med tap av arter som konkurreres ut. For mye gjødsel er et velkjent og stort problem i de mest industrialiserte jordbruksområdene der kantsoner og restarealer i nærområdene ødelegges pga store mengder næring som ikke hører hjemme der.

Erosjon, avrenning, tap av organisk materiale som følge av økt jordbearbeiding og intensiv høsting ødelegger jordsmonn og gir tap av biologisk mangfold og mange av de funksjonene (regulering av næring, karbon, vannmetning, struktur) som et velfungerende jordøkosystem skal levere for bonden og resten av samfunnet

Bruk av sprøytemidler bidrar til å redusere ugras, sopp, skadeinsekter og andre plager som reduserer det bonden skal produsere, men har en kostnad for mange andre organismer som vi trenger for et velfungerende jordbrukslandskap. Her er det mye vi ikke vet, men rapportene fra Tyskland i fjor mer enn antyder at 80 prosent-reduksjonen av insektbiomasse observert over 30 år også er et resultat av sprøytemiddelbruk.

Intensivering av skogbruket handler om mye av det samme; pleiing av kommersielle treslag på bekostning av løvtrær og andre konkurrenter. Gjødsling, drenering og markberedning skal forbedre vekstbetingelsene, og effektiv høsting med tunge maskiner gir stedvis store endringer av skogmiljøet.

Dette er de menneskelige drivkreftene. I tillegg er jord- og skogbruksland mer utsatt for klimaforstyrrelser som følge av ekstremvær som også gir tap av naturgoder, og minsker evnen til å takle intensiveringen.

Hva betyr dette for fremtidens Norge?

Hvordan ser fremtiden ut? Scenariostudier i Naturpanelets rapport peker på at produksjonen av fornybare ressurser som mat, dyrefor, tømmer, og bioenergi vil øke i Norden som ellers i Europa fordi etterspørselen vil øke. For Europa som helhet er dette viktig fordi regionen forbruker mer enn dobbelt så mye som den produserer og derfor har store fotavtrykk i andre deler av verden. Norden har en positiv biokapasitet, men prognosen sier at en økt produksjon av fornybare ressurser vil ha en kostnad; reduserte bestander av arter og tap av biologisk mangfold.

Med andre ord: bærekraftig bruk og bevaring av natur og naturgoder innebærer mindre produksjon av de forsynende naturgodene som skog- og jordbruk skal produsere i fremtiden.

Samtidig etterspør samfunnet altså mer ressurser, ikke mindre. Ikke bare skal vi ha et grønt skifte. Vi blir også stadig flere som skal dele på begrensede ressurser. En opprettholdelse av matproduksjonen i Norge, innebærer en 20 prosent økning over en 20 års periode. Siden Norge for lengst har tatt i bruk de beste jord- og skogbruksarealene betyr dette en intensivering.

Europa med Norge møter ikke utfordringene

Likevel fortsetter vi i Norge å bygge ned de beste jordbruksarealene. Tilsvarende for skog, viser en rapport fra NIBIO i fjor. I Europa som region forsvinner 1500 ha dyrket mark per dag. Dette er enorme arealer, men det prosentvise tapet er likevel større i Norge fordi vi utgangspunktet har så lite. Resultatet er en arealforvaltning som presser landbruket til en intensivering som gir mindre bærekraft.

Bærekraftig intensivering er mantraet i Europeisk landbruk for tiden. Naturpanelets rapport viser at utviklingen går i feil retning, og at vi mange steder har møtt grensen for hvor mat og tømmer vi kan hente fra naturen. Skog og jordbruk er nødt til å prioritere naturgrunnlaget vårt for å sikre en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling.

Dette betyr å ta FNs bærekraftmål om bærekraftig produksjon og forbruk på alvor, bli bedre på miljø og samtidig fortelle politikere og storsamfunnet hva dette grønne skiftet vil koste.