- Klimaforskningen er det heteste eksempelet på et felt der folks tillit er sviktende. 54 prosent mener at resultatene er preget av forskernes egne holdninger, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjon: Shutterstock / NTB scanpix)

Hvordan skal forskerne snakke til folk som ikke tror på det vi sier?

Kronikk:

Altfor mange har mistanke om at forskning er «kjøpt og betalt» og at forskere har sin egen politiske agenda.

4.12 2017 14:56

Innlegget ble først publisert av fagbladet Forskningspolitikk.

Undersøkelsen som Forskningsrådet nylig fikk utført om folks holdninger til forskning kan tolkes på flere måter, men flere funn er urovekkende: Altfor mange har mistanke om at forskning er “kjøpt og betalt”, at forskere har sin egen politiske agenda, og at politikere og medier driver selektiv formidling av forskningsresultater ut fra hva som tjener deres sak.

I vår egen sfære er det mange som trekker undersøkelsen i tvil. Oppfatningen er gjerne at forskningens renomme står så sterkt i befolkningen at det ikke er noen grunn til bekymring. Spørsmålet er om vi ikke bør ta signalene litt mer alvorlig.

Selv om ulike former for manipulasjon av sannheten langt fra er noe nytt, står vi nå midt oppe i en medial omveltning som det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Det bør pirre vår nysgjerrighet og tydeliggjøre vårt ansvar for å møte den nye tid med nye kommunikasjonsverktøy.

Klimaforskningen er det heteste eksempelet på et felt der folks tillit er sviktende. 54 prosent mener at resultatene er preget av forskernes egne holdninger. Det er lett å registrere folks skepsis – den kommer til uttrykk ikke bare i kommentarfeltene, men også i politiske debatter på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå.

Klassisk forskningsformidling blir utfordret

Den klassiske formen for forskningsformidling er bygget på en såkalt «informasjonsunderskuddsmodell»: Folk vet ikke nok –> forskerne forklarer –> folk får mer kunnskap og blir mer rasjonelle samfunnsborgere.

Det er en modell som tilsynelatende har fungert i tidligere tider og som mange i forskningssystemet fremdeles har stor tro på.

Denne tilnærmingen har med rette blitt utfordret i lang tid fordi den har åpenbare svakheter.  For det første fordi det generelle utdanningsnivået har økt dramatisk. Mange flere kjenner til forskningsmetoder og vet at usikkerhet og uenighet er en del av den dynamiske prosessen fram mot ny viten. En slik økt kildekritisk holdning er i seg selv positiv, men øker selvfølgelig kravene til de som skal formidle kunnskap.

For det andre utfordres klassisk forskningsformidling fordi mediebildet er i dramatisk endring. De tradisjonelle mediene utfordres både av nye, alternative medier og av sosiale medier.  Antall avsendere er i eksplosiv vekst. Stadig flere gjør krav på troverdighet. Alle – også vi som har hatt for vane å forvalte samfunnets felles narrativ – kan velge hvilke kilder vi ønsker å eksponere oss for, og ikke minst hvilke vi vil velge bort. Ekkokammer-effekten er økende.

For det tredje utfordres tilnærmingen fordi noen – enten fordi de forstår den nye virkeligheten bedre enn andre, eller fordi deres metoder endelig kommer til sin rett i det nye landskapet – angriper fakta og forskning, og det med  stor suksess. Motivene kan være forskjellige, poenget er at det er mulig å slå gjennom med påstander som får feste i folks bevissthet og som lett kan utkonkurrere dokumenterte forskningsresultater.

Nye medier gir nye utfordringer

Det er veldig lett å avspore et forskningsbudskap, slik forskeren Jonathon Schuldt og kollegene viser til i et eksempel fra 2004:

“Gore to warn of ‘global warming’ on New York City’s coldest day in decades!”

Tittelen er hentet fra nettstedet Drudge Report, og er på alle måter et godt eksempel både på hvordan nye medier slår seg inn i det etablerte landskapet, og hvor lett det er å velte et viktig forskningsbudskap. Artikkelen gikk sin seiersgang blant alle verdens klimaskeptikere. Og hvorfor bry seg om forskning om global oppvarming når alle kan se at det snør utenfor vinduet?

Det er også lenge siden forskere fikk framstå som enerådende sannhetsforvaltere. I dag kan alle være med å farge et budskap gjennom kommentarfeltene, og vi vet at folk lar seg påvirke av både kommentarer og likes. Ingen eier sitt eget budskap helt og holdent.

De tradisjonelle mediene lukter godt konfliktstoff, og klimaskeptikere får opptre på linje med meritterte forskere i redigerte debatter. På toppen av det hele har internett også lagt til rette for publisering av “forskningsrapporter” som kan se ekte nok ut for publikum.

Atferdspsykologisk forskning viser at folk er villige til å gå langt i å avvise faglig argumentasjon dersom den ikke stemmer med deres egne ideologiske eller religiøse grunnholdninger. Folk er nesten dobbelt så tilbøyelige til å velge informasjon som bekrefter egne holdninger som til å velge informasjon som ikke passer med dem. Vi må altså erkjenne at det ikke hjelper å pøse på med mer fakta overfor de som allerede har en bestemt oppfatning. Så hva gjør vi?

Nye grep må til

For det første må vi holde på de «vennene» vi har. Mange er interessert i forskning og ny viten. Forskningsfestivaler og TV-serier med kunnskapsformidling trekker publikum i store skarer, som gleder seg over å lære, spørre, tvile og diskutere. Vi må videreutvikle det gode arbeidet som gjøres på mange arenaer.

Det er en bærebjelke i forholdet mellom forskning og samfunn – enten det foregår i skoleverket, i mediene eller på ulike arenaer der folk treffes.

For det andre må vi erkjenne at dette arbeidet ikke treffer alle. Analyser av seertallene for den store satsingen Cosmos, TV-showet ledet av astrofysikeren Neil de Grasse Tyson, viser at man heller ikke her når de store gruppene utover den “menigheten” man allerede kjenner fra før.

Mange er skeptiske til forskningsresultater – enten det er fordi de mener å ha andre kilder og bedre faglige argumenter i det enkelte tilfellet, eller fordi de mistror resultatene eller forskerne av ideologiske, politiske eller religiøse årsaker.

Vi bør styrke evnen til kildekritikk

Det andre punktet fører til det tredje: Vi må arbeide for å styrke viljen og evnen til kildekritikk. Et høflig “hvor leste du det?” bør være en naturlig og ikke-krenkende del av enhver meningsutveksling. Grunnlaget for dette må legges i skoleverket, men den kildekritiske tenkningen må styrkes både i mediene og i politikken.

Redaktørene må sette større krav til seg selv og journalistene sine. Politikere må vise i praksis at de ikke bare formidler forskningsresultater på en korrekt måte, men også at de tar forskningen på alvor gjennom sine argumenter og beslutninger. Biblioteker og Wikipedia-skribenter må styrke sin posisjon som verktøyforvaltere for kildekritikk.

Dialog mellom forskning og samfunn

For det fjerde: Vi må ikke snakke ned til folk. Det er lenge siden «mann-i-hvit-frakk» hadde en ubestridt autoritet i samfunnet. Ingen liker å bli nedvurdert. Skal vi få folk ut av ekkokamrene sine må vi også være villige til å forlate våre egne.

Forskningsrådet er opptatt av den viktige dialogen mellom forskning og samfunn. Derfor vil vi blant annet i samarbeid med andre aktører arbeide aktivt for å utvikle bedre metoder for forskningskommunikasjon. Vi må bygge på det vi har, og i tillegg utvikle nye metoder og tilnærminger.

For at samfunnets investeringer i forskning skal gi avkastning, må forskningsresultater nå frem til de som skal bruke den. Forskningsrådets del av jobben er å legge til rette for effektiv og god dialog.  Det kan vi blant annet gjøre ved å stille mer presise og kunnskapsbaserte krav til kommunikasjon i prosjektene vi investerer i.
Ved å inkludere kommunikasjon som en del av virkningene som skal oppnås, gir vi de som skal utvikle den nye kunnskapen et tydelig ansvar. Forskerne kan også oppnå betydelige fordeler ved å involvere og engasjere de som kan dra nytte av forskningsresultatene deres. Forskningen deres blir mer relevant og sannsynligheten for at resultatene blir tatt i bruk øker betraktelig.

Lytt til forskning på forskningskommunikasjon

Det er også viktig å erkjenne at forskningskommunikasjon i seg selv er et forskningsfelt, og at vi må støtte oss på ny kunnskap som utvikles. Når mediebildet er i rask endring, må kunnskapen om god forskningskommunikasjon utvikle seg like raskt. Det betyr at vi må investere i dette fagfeltet og at samarbeidet mellom de som utvikler kunnskapen og de som trenger den må styrkes.

Og vi må jobbe sammen for å formulere gode tiltak. Her har også forskningsinstitusjonene et stort ansvar, slik UiO-rektoratet ved Svein Stølen og Åse Gornitzka signaliserer gjennom sin kronikk i Nytt Norsk Tidsskrift nylig.

Vår undersøkelse blant norske forskere i 2015 viste at mange av dem først og fremst ønsket å kommunisere med beslutningstakere og at allmennheten kom langt ned på prioriteringslisten. Men allmennhetens oppfatninger om forskning er viktig for å opprettholde befolkningens generelt høye støtte til investeringer i grunnforskning.

Det er ingen selvfølge at det er forskningsbasert kunnskap som vinner fram i et nytt medielandskap. Historien viser at utviklingen ikke alltid går i en slik positiv retning. Vi må derfor fra forskningsmiljøenes side satse mer systematisk på kommunikasjon og dialog med samfunnet.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.