Hva  betyr likestilling for norske mødre? Feministen Simone de Beauvoir skrev i sin tid at moderskapet var grunnlaget for all kvinneundertrykking og kvinnens underordnede stilling. Dette dannet bakteppe for mitt feltarbeid blant norske småbarnsmødre.

Opplevde de det å bli mor som undertrykkende, i et av verdens mest likestilte land? Syv mødre med barn fra rundt seks måneder til førskolealder utgjør hovedtyngden i empirien, pluss diverse debatter i media og litteratur om likestilling, kvinnefrigjøring og barnets beste. 

Flere oppfattet den norske likestillingspolitikken som en politikk som overhodet ikke tar høyde for biologiske kjønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Det gjør seg særlig gjeldende i den fasen av livet som omhandler svangerskap, fødsel og amming. Informantene mine ga uttrykk for at det å bli mor i seg selv opplevdes som noe stort og på mange måter frigjørende.

Flere fortalte at de fikk et mer avslappet forhold til sin egen kropp og utseende etter at de ble mødre. De var stolte av kroppen sin på en helt ny måte og mange brukte uttrykket ”helere”, om seg selv etter at de ble mødre. Noe hadde manglet i livet så langt, nå hadde de blitt mødre, og de følte seg som helere mennesker. Så langt, alt bra.

«Vår tids kvinneundertrykking»

På dag tre etter fødselen begynte det som en av mødrene kalte”vår tids kvinneundertrykking”. Hun ble sendt hjem fra sykehuset før hun klarte å amme skikkelig, før barnet hadde lært seg å bli ammet. . Ammehjelpen varslet om barselomsorg i krise. Krav og forventning om å dele permisjon med far etter seks måneder. Barnet i barnehage til ettårsdagen. Mor og far i full jobb.

Så var de der, med tidsklemma langt oppunder ørene og bilkø på vei til barnehage og jobb klokka kvart på sju om morgenen. Det var ikke det de hadde sett for seg da de ble mødre, det største de hittil hadde opplevd i livet. Er det sånn det skal være å bli mor i et av verdens beste land, og hvordan har det blitt slik? 

Blant mine informanter var det fire som valgte den standardiserte løsningen, med lik deling av foreldrepermisjon og barn i barnehage ved ettårsalder. Tre av mødrene valgte forlenga permisjon uten lønn, deltidsarbeid for begge foreldrene eller andre tilpassede løsninger.

Blir ikke anerkjent for sine valg

Hvordan kan jeg forklare de hjemmeværende eller deltidsarbeidende småbarnsmødrenes følelse av manglende anerkjennelse for valget sitt? Det kan ha noe med den rådende likestillingspolitikken å gjøre.

I antropologien har det lenge vært snakket og skrevet om en såkalt ”mannlig tendens”.  Ifølge antropologen Edvin Ardener er antropologien preget av en tenkemåte og en metodikk som gjorde det lettere å utforske mennenes enn kvinnenes verden, han mener faget er preget av denne tendensen . På fagspråket beskrives fenomenet med ordparet ”muted woman, male bias”; altså kneblede eller tause kvinner, tvunget til å uttrykke seg gjennom mannlige modeller for kommunikasjon.

Ifølge Ardener handler kvinners taushet ofte om at de representerer et alternativt syn på sitt samfunn. Ofte går de imot menns fremstillinger av hvordan verden ser ut. Det er menn som har den største formelle politiske makten i de fleste samfunn.

For eksempel kan norsk likestillingsstatistikk bygge på tradisjonell mannlig tankegang om hva som er verdifullt for et menneske, som å jobbe hundre prosent i fast jobb. Når kvinners livsverden i mange samfunn forties, skyldes det ikke nødvendigvis at de ikke snakker, men at de ikke uttrykker seg innen den dominerende koden. Måten de uttrykker seg på, nettopp ved å uttrykke følelser, gjør at de oppfattes som irrasjonelle. Dermed blir de ikke lyttet til på samme måte som menn. Kvinners versjon av virkeligheten får ofte en underordnet status, og deres utsagn tas ikke på alvor.

Flere av mødrene jeg møtte gjennom feltarbeidet fortalte om en følelse av en ny form for undertrykking, ved å ikke bli anerkjent for valgene sine om å være hjemmeværende eller jobbe deltid mens barna var små.

Skammen over å prioritere omsorg

Mødrene som valgte kontantstøtte eller andre ordninger måtte i mye større grad forsvare valget sitt, enn de som valgte å la barnet begynne i barnehage ved ettårsalder. Dette til tross for nyere forskning som har påvist stress hos små barn som begynner tidlig i barnehage. Flere av mine samtalepartnere snakket om ”barnehagepresset”, og ”det evige gnålet om pensjonspoengene”.

Andre nevnte paradokset i det å være hjemme med sitt eget barn og drive omsorgsarbeid blir sett på som tilbakeslag for likestillinga, mens det å være i lønnsarbeid og ta seg av andres barn, i for eksempel barnehage eller skole, var å være likestilt.

Dette peker tilbake til en form for mannlig tendens med en smal og for mange kvinnefiendtlig definisjon av hva det vil si å jobbe. Ord som effektivitet, rasjonalitet og måltall høres ofte i omtalelser av arbeidslivet. Det er langt sjeldnere å høre ord som omsorg, kommunikasjon, nærhet, kontakt med egne følelser, stol på egne instinkt.

Blir bedt om å ignorere morsinstinktet

Flere av mødrene snakket om den forebyggende effekten deres yrke som hjemmeværende mødre kunne ha. Hvis de sørget for en god og trygg oppvekst for barnet sitt ville barnet senere bli en harmonisk og trygg voksenperson, som ville kunne bidra positivt til samfunnet.

De gjentok også at det ble forventet at de skulle ignorere sine egne instinkt når det kom til barnet. Hvis det hylte når de gikk fra det i barnehage, skulle de bare smile og vinke. Satt de på kontoret med melkespreng og hjemlengsel seks måneder etter fødselen, fikk de beskjed om å gå på toalettet og pumpe seg. De skulle bare venne seg til den nye situasjonen, være selvstendig, og la barnet få bli det samme.

Kan det være at det i løpet av det første året som mor er vanskelig for både moren og barnet å oppfatte seg som adskilte og individuelle personer? Det sies i alle fall at barnet først ved ett eller to-års alder begynner å oppleve seg selv som en egen person. Kan det være noe ved vårt nokså patriarkalske samfunn som undertrykker morserfaringen, og at den subjektforståelsen som har fått vokse frem er den av det autonome subjekt som idealet?

I så måte kan konklusjonen på masteroppgaven være et motsvar til den berømte feministen Simone Beauvoirs uttalelse om at moderskapet er det som bidrar til kvinnens underordning.  Mine funn viser snarere at samfunnet har noen patriarkalske strukturer, som bidrar til å undertrykke det spesifikt moderlige.