Mandag 16. oktober sendte dansk TV2 programmet Operation X som avslører at H&M i Danmark årlig brenner 12 tonn usolgte klær, og at Bestseller-kjeden, med blant annet butikkene Vero Moda, Jack & Jones og Only de to siste årene har sendt 50 tonn klær til forbrenning – noe de «glemte» å nevne i kjedens bærekraftsrapport.

Mens begge kjedene satser på resirkulering av tekstiler og ber forbrukere returnere klær de ikke bruker i butikk, viser ‘fast fashion’ sitt Janus-ansikt når det avsløres at de selv avhendiger mange tonn med usolgte klær ved rett og slett å la dem gå opp i røyk.

Begrepet ‘fast fashion’ brukes for det meste om billigkjedene og deres kolleksjoner som produseres ekstremt raskt og baserer seg på trendene fra de etablerte motehusene.

Det brenner for bransjen

«Det brente tøyet er et symptom på et kjempeproblem med manglende bæredyktighet i en klesbransje, hvor mange stadig satser på fast fashion,» mener ekspert i bæredyktighet og design, adjunkt Else Skjold fra designskolen Kolding som medvirker i tv-programmet. På Facebook skriver hun at kjedene på den ene siden investerer masse i forskning på løsninger, og sånn sett fremstår som ‘helter’: «Samtidig er de også de største skurkene».

H&M har lagt ut en pressemelding der de skriver at bare brenner klær når «testresultat visar att produkter inte uppfyller våra säkerhetskrav».  Selv om H&M har rett i dette, brenner det for bransjen.

Deres ordinære måte å kvitte seg med ‘uønskede’ produkter, er å få kunder til å kjøpe dem på salg. Nesten alt bæres ut av butikkene bare det er billig nok. Det er bare når klærne ikke under «några omständigheter varken (kan) säljas till kund eller återvinnas» de brenner, skriver de selv.

• Les også kronikken: Moteavhengigheten starter med oss selv

Hvert femte plagg blir ikke brukt 

Billigkjedenes business modell er overproduksjon. Hvordan klarer de år ut og år inn å selge sand i Sahara? Vi mangler jo ikke klær, skapene våre er overfylte og vi må tilkalle Synnøve Skarbø for å rydde ut av dem.

Ifølge Greenpeaces ferske rapport Fashion at the Crossroads har klesproduksjonen doblet fra 2000 til 2014, og gjennomsnittspersonen kjøper 60 prosent mer klesplagg.

Vi har lenge visst at norske garderobeskap innholder masse ubrukte klær, cirka hvert femte plagg hadde enten aldri vært brukt eller bare brukt et par ganger av nåværende eier. Og norske klesskap er enda mer stappfulle enn europeiske, viser fjorårets rapport fra SIFO.

For å opprettholde forretningsmodellen sin, har fast fashion-kjedene innsett at de har to problemer: Tilgang på råvarer og overfylte klesskap. Dermed har de satset på resirkulering i stor stil. Godt hjulpet av Global Fashion Agenda, som i mai lanserte Pulse-rapporten, som blant annet ble betalt av H&M.

Rapporten konkluderte med at resirkulering er fremtiden og at de store kjedene er flinkest i klassen når det gjelder bærekraft og at vi bør bytte fra bomullsklær til syntetiske – for miljøet.

Tekstilindustrien setter premissene

Men det er de samme som lever av å produsere søppel (vi ynder å kalle det nåtidens DDT – Design Destined for Trash) som også aksepteres som premissleverandører for den måten miljø skal debatteres i klærnes verden. Det er tekstilindustrien selv, og ikke myndighet som utvikler de standarder som klærnes «miljøbelastning» nå måles etter. Ikke rart at regnskapet blir litt pussig.

Dette gjør H.C. Andersens eventyr om den nakne keiseren om mulig enda mer aktuelt, nå som de samme kjedene er tatt med buksene nede. For hvorfor skal forbrukerne resirkulere når kjedene selv brenner klær? Og skal vi tro dem, eller på Operation X som i en stikkprøve ikke fant noe ekstraordinært med tøyet?

Saken er at det er mye som er galt med mye tøy og ikke minst de syntetiske tekstilene. Dette er plast og som annen plast bidrar de til spredning av mikroplast (mikrofiber). Vask og daglig bruk av syntetiske klær er en av de største bidragsyterne til dette miljøproblemet, fordi vi ‘flasser’ mikrofibre hele tiden. Det går inn i vannveien, i luftveiene og er muligens vår tids største miljøbombe.

Billig plast

De problemer som plast skaper er ikke tatt med i miljøregnskapet og resultatet blir at klær i plast (blir vinnerne i det samme miljøregnskapet fordi de i motsetning til naturfibrene kan resirkuleres med samme verdi, og ikke bare i form av svakere fiber eller fyllmaterialer. Det stilles overhode ikke spørsmål ved at det er med syntetiske materialer at kjedene får ekstra stor fortjeneste fordi råvaren er billig.

En raskt økende produksjon med enormt fokus på hastighet som forflytter seg til de steder i verden med lavest kontroll og billigst arbeidskraft, som transporterer det meste verden rundt både før det selges – og etterpå produserer avfall i alle ledd er normen i fast fashion.

Det som brennes i Danmark er dermed bare toppen av isfjellet.  At bransjen ikke vil diskutere at veksten i fremtiden må være i verdi og ikke i volum, er symptomatisk for at elefanten i rommet bare vokser seg større og større, og klamrer seg fast i gullkalven under navnet Resirkulering.

Klærne som ikke svikter oss

Greenpeaces ekspert på tekstilbransjen og global leder for Detox my Fashion, Kirsten Brodde, besøkte nylig Oslo i sammenheng med lanseringen av metodeboken: Opening up the Wardrobe og vektla da hun snakket på Kulturhuset hvor viktig det er at vi får mer kunnskap om de klærne vi faktisk bruker lenge, og som vi absolutt ikke vil resirkulere på linje med de klærne som ‘svikter oss’ ved å ikke få oss til å føle oss vakre og sunne.

Metodeboken (redigert av en av guruene innen bærekraftig mote, Kate Fletcher, sammen med en av denne kronikkens forfattere) gir 50 verktøy for å komme videre i forskningen på området, som er i ferd med å kjøre seg fast i et spor som både fører til dårligere klær og mer forurensing samtidig som de store økonomiske vinnerne også fremstår som de grønneste. 

I Fashion at the Crossroads-rapporten lanserte Greenpeace begrepet ‘slowing the loop’, et begrep som er betraktelig bedre enn ‘closing the loop’, som er og blir et fata morgana når det gjelder motebransjen.

En måte å sakne karusellen er å utforske begrepet ‘local fashion’. Å produsere kun det vi trenger er mye enklere når det skjer nærmere markedet, slik at kolleksjonene ikke må fraktes halve verden rundt, men kan etterfylles om etterspørselen skulle tilsi det.

• Les også kronikken: Strikking – vår bortgjemte nasjonale stolthet

Sakte mote

I bunader har vi ytterpunktet for ‘slow fashion’ hvor klærne ikke blir produsert før en kunde har bestilt. Det har vi også i strikking – fra garnet blir innkjøpt og den ferdige koften får plass i garderoben kan det gå uker eller måneder. Men så får du også noe som Forbruksforskningsinstituttet SIFOs forskning viser er blant de plaggene som vi har aller lengst.

Til helgen er det Oslo Strikkefestival på Folkemuseet, og her er nettopp dette temaet på agendaen: Hvordan strikking og ‘slow fashion’ kan bidra til en mer miljøvennlig klesindustri og øke selvtilliten til forbrukerne. Det vi allerede har i skapet er mer enn moteriktig nok og ofte bedre enn det ’nye’.