Da jeg begynte å studere, og for første gang stiftet inngående bekjentskap med vitenskapelige tidsskrift, så jeg på dem nærmest som ideelle organisasjoner, drevet fram av frivillig arbeid.

Så feil kan man ta.

I dag er de største forlagene søkkrike giganter, og grunnen til det er at de i prinsippet selger et produkt som du og jeg allerede har betalt for. Både en, to og tre ganger.

Får ferdige artikler kastet etter seg

ExtraStiftelsen er den frivillige helseinnsatsens stiftelse. Bak oss står 32 av de viktigste norske helseorganisasjonene. Siden 1997 har vi finansiert langt over 800 forskerstillinger. De fleste av dem er doktorgradsstipendiater. De får i dag 2 070 000 kroner fordelt på tre år og basert på arbeidet i disse årene publiseres det vanligvis tre vitenskapelige artikler. Hver artikkel koster oss med andre ord 690 000 kroner. På toppen av dette dekker noen (som regel et universitet) betydelige utgifter knyttet til ting som veiledning, kontorer, merkantile tjenester og så videre.

Slike artikler får de største tidsskriftene, som Science, Nature og Lancet, kastet etter seg. De får dem gratis fordi tidsskriftenes gode renommé bygger karrieren til forskerne som får publisert i dem. Hvor du publiserer, påvirker lønnen din, hvilke stillinger du kan få og muligheten for midler til nye forskningsprosjekt. Og høyskolene og universitetene hvor forskerne jobber blir belønnet i form av ekstra bevilgninger.

Forskere jobber nesten gratis for forlagene

For å bygge og vedlikeholde dette renommeet må tidsskriftene ha gode «dommere» til å vurdere artiklene de får tilsendt. Disse «dommerne» er gjerne forskere i verdensklasse, helt i fronten av det feltet artikkelen omhandler.

Om du antar at dette er en stor utgiftspost for tidsskriftene, er det helt rimelig, men også feil. Arbeidet er som regel ubetalt og gjøres av forskere som får pengene sine fra andre steder, som for eksempel universitetene de jobber ved eller en stiftelse som vår.

Det vil si, helt gratis jobber de ikke. Ofte får de nemlig gratis abonnement på tidsskriftet de jobber for. Et abonnement de ikke trenger fordi de allerede har tilgang til det gjennom høyskolen eller universitet de jobber ved.

Betaler store summer for ett enkelt tidsskrift

Utdanningsinstitusjonene kunne imidlertid trenge et gratis abonnement eller to. For mens du betaler 298 kroner for ett år med Vi Menn, kan et universitet betale opp mot 300 000 kroner for ett år med et viktig tidsskrift. Når de tre største og viktigste forlagene alene har rundt 7000 tidsskrift, sier det seg selv at utgiftene kan bli store. Så store at selv de rikeste universitetene i verden må begrense innkjøpet.

I 2012 måtte biblioteket ved Harvard University medgi at det ikke lenger var i stand til å betale de årlige abonnementsutgiftene på svimlende 3,5 millioner dollar, ifølge the Guardian.

Det absurde er at dette altså er betaling for tilgang til forskningsartikler, hvor forskningen i all hovedsak er betalt av skattebetalere og dessuten er vurdert av forskere som jobber gratis for tidsskriftene.

Vanlige lesere må også betale for tilgang

Og det stopper ikke der! For hvis du er som folk flest, så er du ikke tilknyttet en forskningsinstitusjon med abonnementsbudsjett i millionklassen og da får du likevel ikke lese artikkelen du er ute etter.

Det spiller ingen rolle om det er norske forskere som har forsket for norske skattepenger. Det spiller ingen rolle at det har skjedd ved norske universitet. Eller at det er offentlig ansatte, norske forskere som har vurdert artikkelen. Det spiller ingen rolle at samtlige norske universitet og høyskoler betaler store summer i abonnement til tidsskriftet.

Til tross for denne tre- og firedoble betalingen, må du likevel betale for å få lese artikkelen. Ikke 20-30 kroner som du betaler for en avis. Men to, tre hundre kroner.

Forlagene har vanvittige profittmarginer

Alt dette gjør at det å drive et vitenskapelig tidsskrift kan være uanstendig god butikk.

I 2013 omsatte forlaget Elsevier for 2,1 milliarder euro innenfor segmentet «scientific, technical and medical», og de satt igjen med et resultat på 862 millioner euro eller 8 milliarder kroner.  Det gir en fortjeneste på vanvittige 39 prosent. Slike marginer kan både Google og Apple kan se langt etter.

Riktignok er det langt fra alle tidsskrift som går bra og det er heller ikke noe prinsipielt galt i at noen tjener penger på publisering av vitenskapelige tidsskrift.

Men det er et betydelig problem at forskningen vi allerede har betalt for i prinsippet blir gjort utilgjengelig både for allmennheten og mange forskere. Det kan bidra til å bremse utviklingen av framtidens teknologi og helsetjenester, og det kan gjøre innovasjon til noe forbeholdt de rike landene.

Mange arbeider for full åpenhet

Populariseringen av forskningen lider også. Formidling av vitenskap er ingen godt bemidlet bransje, og journalister blir ofte henvist til sekundærkilder, som for eksempel pressemeldinger (som ikke alltid setter faglig kvalitet og etterrettelighet i høysetet). Framtidens medier har etter alt å dømme ikke mer penger til grundig journalistisk håndverk, så hvis du irriterer deg over nivået på researchen i dag, har du lite å se fram til.

Heldigvis innser stadig flere at det er en situasjon vi ikke kan leve med. Mange jobber nå i retning av at vi skal få åpen tilgang (open access) til forskningsartikler. EU ønsker full åpenhet innen 2020 og Kunnskapsdepartementet, med statssekretær Bjørn Haugstad i spissen, jobber i disse dager med nye nasjonale retningslinjer for åpen tilgang.

Likevel, mye tyder på at retningslinjene blir mer forsiktige enn mange ønsker og at du neppe vil oppleve at åpen tilgang til forskningsartikler blir normen med det første.

Organisasjonene i ExtraStiftelsen har mistet tålmodigheten og har nå besluttet at alle nye forskningsprosjekter som får midler fra oss forplikter seg til å publisere med åpen tilgang, og at kostnadene ved dette skal dekkes av stiftelsen.