Ideelt sett skulle akademiske kolleger kunne tildele hverandre anerkjennelse og synlighet i et system fritt for byråkrati, kameraderi, store tidsforsinkelser og unødvendige utgifter. Disse negative faktorene er i stor grad til stede med dagens ordninger. Spesielt utgiftene er et problem, hvor universitetsbibliotek verden rundt slutter å abonnere på viktige tidsskrifter på grunn av skyhøye priser.

Men et alternativ kan i dag realiseres ved hjelp av internett og kryptering. Man kunne, inspirert av bitcoin, tenke seg et helt desentralisert globalt nettverk. Jeg vil likevel foreslå at systemet implementeres via ett senter for hele verden (heretter gitt arbeidsnavnet GPRC ­ «Global Peer Review Center»). Noe slikt kunne drives av et norsk universitet. Grunnen til en slik sentermodell ­ i motsetning til desentralisert bitcoin-aktig nettverk­ vil bli klargjort. 

Selvforsterkende rekruttering

Det første som må gjøres, er å rekruttere deltakere. Forskere kan bli medlem hvis de anbefales av et visst antall andre medlemmer. Men det kan initieres ved at senteret inviterer alle universiteter ­ og fagpersoner der ­ til å melde inn professorer og amanuenser. Dette er tilstrekkelig til å utløse en «epidemi» av innmeldinger. Prosessen vil være selvforsterkende.

De som er påmeldt tilføres «meritteringspoeng» (MP), poeng som de så kan velge å tildele kolleger for gode publikasjoner. Alle medlemmer tilføres løpende samme faste mengde MP per måned. Disse kommer inn på medlemmets elektroniske «konto», og kan så brukes til å merittere andre. Poeng på konto belastes med negativ «rente», slik at ubrukte poeng eroderes. Dette er for å stimulere innehaveren til å bruke dem.

Systemet er programmert på en slik måte at brukerne ikke kan bruke et poeng flere ganger. En innehaver av slike poeng kan tildele hvem som helst (bortsett fra en selv) i det globale nettverket av medlemmer, poeng for en publikasjon. Ikke-medlemmer kan ikke motta poeng, og dette er et insentiv for å bli med i nettverket. 

Kan fortsatt få poeng for vanlige tidsskriftsartikler

Artikler kan publiseres hvor som helst, også på forfatterens nettsted. Forfatteren kan uten videre lenke til egen artikkel via GPRC, slik at den kan oppdages av andre der. Format og layout ikke noe forskerne trenger å bruke tid og energi på å tilpasse seg. Hva en artikkel har samlet av poeng skal også være tilgjengelig elektronisk på GPRC.

Artikler som publiseres i regulære vitenskapelige tidsskrifter kan også gis poeng, men da må de  hvis de ikke kan publiseres på GPRC på grunn av opphavsrett­ i det minste foreligge der i form av en referanse til tidsskriftet. Artikler som ble publisert før systemet ble etablert, kan også tildeles poeng ­ hvis forfatter (minst en av dem hvis flere) er med i nettverket.

Må være varsom for kameraderi

Systemet kan la poeng som er tilført medlemmer som allerede har mange tildelte poeng (høyt meritterte i systemet) telle mer enn 1 når de tildeler andre poeng, slik at meritterte medlemmer får større innflytelse. Det vil være sannsynlig at medlemmer og publikasjoner som er svært meritterte på forhånd, får mange poeng raskt, ved at kolleger tildeler slike til deres publikasjoner.

Vi må imdlertid, ­som med dagens fagfellevurderte tidsskrift-system,­ være årvåken mot mulig misbruk og skjeve utslag av det foreslåtte systemet. Man kan jo forestille seg at det etableres uformelle og skjulte nettverk av kolleger som gjør avtaler om gjensidig poenggiving; en form for kameraderi. Nå må det selvsagt være tillatt for kolleger innen rimelighetens grad å gi hverandre anerkjennelse. Men denne friheten kan åpenbart misbrukes.

Tiltak mot misbruk

Et mulig tiltak er at når kollega A har gitt poeng til B, vil B være i en slags karantene en stund med hensyn på å gi A poeng. Poeng fra B til A vil først telle med full verdi når de tildeles etter ett år, eller noe slikt.  Et annet mulig tiltak er at hver poenggiving skal begrunnes kort, at hvert medlem er identifisert med navn, tilknytning og kort om deres egen akademiske kompetanse. Alt dette skal da være lett tilgjengelig for alle, på GPRC sin server, via en god søke-applikasjon. Dette vil også motvirke andre mulige typer misbruk, for eksempel at bekjente fra andre fagfelt som er inkompetente angående en gitt publikasjon, likevel tildeler poeng til denne.

Vi kan, basert på den mangfoldige databasen over medlemmer og deres aktivitet som er antydet ovenfor, ha programvare i GPRC-serveren som systematisk og i bakgrunnen leter etter mistenkelige mønstre i deltakeres oppførsel, flagger slikt for manuelle saksbehandlere i GPRC, som så kan advare misbruker(ne) eller i verste fall publisere funn som er klart over streken, på GPRC. Men hensikten er å unngå at slikt blir nødvendig ­ dette skal utgjøre en troverdig trussel som da får de aller fleste deltakere til å avstå fra misbruk av systemet.

Vil få frem de gode publikasjonene

Noen kan innvende at dagens system med fagfellevurderte publikasjonskanaler fungerer bra ved at det filtrerer ut dårlige og middelmådige publikasjoner, så bare slikt med kvalitet får oppmerksomhet.

I den grad systemet fungerte nær perfekt, hadde dette vært riktig. Men i praksis så er vi langt unna det. Det presenterte forslaget fungerer på en annen måte: alt publiseres, uten initiell fagfellevurdering. Men etter en stund (og husk: det nåværende systemet har ofte betydelige tidsforsinkelser før noen får adgang til de beste publiserte artiklene) så vil de gode publikasjonene bli svært lette å finne, mens de resterende (de fleste) vil forbli med lave poengsummer og dermed ikke ta ufortjent oppmerksomhet.

Trenger ikke erstatte fagfellevurdering

Prosessen hvormed de gode publikasjonene blir lette å finne, vil være kommunikasjon mellom forskere i deres nettverk. Det vil også være resultatet av søk hvor forskerne kan be om å få opp publikasjoner over et visst poeng-nivå i et aktuelt fagfelt, eller publikasjoner som har rask vekst i poeng. Dette vil utgjøre minst like gode faglig begrunnede silingsmekanismer som de vi har med dagens vurderingssystemer. I tillegg gir altså dette systemet forskerne gratis adgang til alle slags publikasjoner, noe som løser det stadig mer alvorlige problemet med svært høye priser for å få adgang til visse artikler.

Når dette er sagt: det foreslåtte systemet trenger ikke erstatte tradisjonell fagfellevurdering, men kan eksistere parallellt med det. Dagens norske system med publikasjonskanaler og system for poenggiving har så pass mange svakheter at andre alternativer bør kunne prøves. Og hvis det foreslåtte system utvikler seg slik at det får stor utbredelse og tillit, kan det også kunne brukes for (delvis) å styre forskningsmidler til instituttene. Men det kan man altså ta seg tid til å vurdere.

Norske universiteter bør handle raskt

Et slikt system kunne altså etableres ved et norsk universitet.  Det kan utvikles programvare for det ganske raskt, dette er ikke veldig komplisert. Systemet bør drives fra et senter med en gruppe ansatte og ikke desentralisert som bitcoin. Dette fordi systemet løpende må oppgraderes og parametre og programvare må justeres ettersom erfaringer gjøres. 

Senteret kunne knyttes til universitetetsbibliotek, en type institusjon som også trenger nye oppgaver. Et slikt senter må ha tillit fra det verdensomspennende akademiske samfunn. Det bør derfor også ha et styre og kan ha en redaksjon som overvåker det. Hvis et slikt tiltak får global oppslutning fra akademiske miljøer, vil det også ­ som en bi-effekt ­ gi interessant materiale for vitenskapssosiologisk forskning. Systemet vil kunne kartlegge hvordan subgrupper og kontaktnettverk innen akademia oppfører seg, og deres utvikling over tid

Det ligger i kortene at noe som ligner dette vil komme. Hvem i verden som etablerer noe slikt, og blir dominerende, er i stor grad bestemt av hvem som er først ute. Så man bør handle raskt hvis man synes dette virker som en god idé.