I vår er det 30 år siden Gro Harlem Brundtland og FNs kommisjon for miljø og utvikling la fram rapporten «Vår Felles Framtid», som lanserte målet om en bærekraftig utvikling.

Gro Harlem Brundtland og hennes FN-kommisjon var tydelige på at vår felles framtid var avhengig av en betydelig og verdensomspennende innsats for to mål: Mer bærekraft, og en bedre utvikling. Tanken bak det todelte målet var god; man ønsket å koble miljødebatten («bærekraft») med debatten om en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike («utvikling»).

En grunnleggende feig rapport

Samtidig omgikk Gros kommisjon flere debatter som har vist seg å være helt avgjørende for målet om en bærekraftig utvikling. Hverken multinasjonale selskaper, global frihandel, militæret eller atomkraft nevnes med et ord i Brundtlandrapporten.

Rapporten var feig også på et grunnleggende område. Problemet med hvordan økonomisk vekst er motoren bak den galopperende forbruksveksten og de økende økonomiske forskjellene. Likevel pekte kommisjonen på vekst som en forutsetning for bærekraftig utvikling.

Todelte mål

Det er også 30 år siden jeg første gang skrev en kronikk om bærekraftmålet, som nyutdannet naturforvalter. Siden da har jeg hatt mulighet til å følge bærekraftdebatten, først som miljøvernleder i en kommune, og siden som forsker. Det har vært en spennende reise, men også skremmende og tidvis deprimerende.

Bare ett år etter lanseringen av Brundtlandrapporten ble FNs klimapanel (IPCC) dannet. Dermed ble det tydelig at arbeidet for bærekraft og innsatsen mot klimaendringer ikke nødvendigvis handler om det samme.

Todelingen ble etter hvert tydelig på alle arenaer både internasjonalt og i Norge: bærekraft og klima havnet i separate avtaler, ble drøftet på ulike konferanser, forsket på gjennom ulike forskningsprogrammer og av ulike institutter, omtalt i hver sine stortingsmeldinger og håndtert av ulike departementer.  Til og med miljøorganisasjoner spesialiserte seg på enten klimasaken eller bærekraftig utvikling. Klassiske eksempler er henholdsvis Zero og Framtiden i Våre Hender.

Bærekraftspor med klimakonsekvenser

Slik jeg ser det, er bærekraftmålet et begrep som ingen egentlig kan være imot.  Hvem kan si rett ut at de ønsker en ikke-bærekraftig utvikling? Bærekraftarbeidet har derfor vært preget av overraskende lite politisk støy.

Også interesser man sjelden forbinder med miljø har meldt seg på. Slik fikk vi bærekraftig «alt mulig», som kulturell bærekraft, sosial bærekraft og økonomisk bærekraft. I sjekklisten for FNs tusenårsmål fra 2015 er det hele 17 bærekraftmål med 140 tilhørende indikatorer.  Alle tenkelige gode forsett er dekket.  

Den mest problematisk siden ved den stadige utvanningen av bærekraftmålet er forsøket på å gjøre bærekraftarbeid om til helt vanlig arbeid for økonomisk vekst. Innovasjon Norge har for eksempel laget ti indikatorer for bærekraftig reiseliv. Overraskende nok er utslipp av klimagasser fra reiselivstransport utelatt – mens «økonomisk levedyktige og konkurransedyktige reiselivsbedrifter» er med. Det øker faren for at bærekraftarbeidet faktisk øker utslippene av klimagasser.

Klimaspor med bærekraftkonsekvenser

Innsatsen mange legger ned for å kutte i utslipp av CO₂ og andre klimagasser, har på den andre siden vært preget av store kontroverser. Det har til og med vært legitimt å være «mot» klimamålet, i den grad at sentrale representanter fra Fremskrittspartiet - ett av dagens regjeringspartier - med jevne mellomrom gir uttrykk for en slik «klimaskepsis».

Likevel - til forskjell fra bærekraft-utvanningen - har klimaarbeidet i langt større grad vært kronet med suksess. Det internasjonale samfunnet har gjennom Paris-avtalen sluttet seg til anbefalingene fra FNs klimapanel om å fjerne alle menneskeskapte utslipp av klimagasser.

Samtidig har flere aktører i klimadebatten – herunder flere av våre stortingspolitikere - vist vilje til å se bort fra at klimatiltak kan komme i konflikt med bærekraftmålet. For eksempel ved å tillate at «mat» brukes til å produsere biodrivstoff, eller ved å bygge ned urørt natur for å utvinne mer fornybar energi.

Tilbake til start

Professor Karl Georg Høyer, min nå avdøde kollega, betegnet den situasjonen som er beskrevet over som «CO₂-reduksjonisme». Bærekraftdebatten har i de siste tiårene trinnvis blitt redusert til det ene problemet med CO₂-utslipp.

Høyer lanserte en rekke forslag til en trinnvis vei ut av dette uføret ved å koble sammen igjen bærekraft- og klimaarbeidet, der hovedpoeng er at vi må skape et samfunn helt uten bruk av fossile energikilder, og at dette må innebære at vi tar et brudd med tanken om vedvarende, verdensomspennende vekst.

Dermed er vi tilbake til start – Gros forsømmelse da kommisjonen hennes lot være å ta tak i problemet med økonomisk vekst som den bakenforliggende årsaken til en ikke-bærekraftig utvikling.

Demokratisk ombygging?

Bærekraftdebatten har i 30 år dreid seg om målets innhold. I langt mindre grad har vi diskutert hvordan vi kan komme oss dit. Skal vi klare å snu utviklingen før problemene blir virkelig farlige for oss og gjør deler av verden ulevelige, er det viktig å diskutere alt som kan virke, selv det å endre det demokratiske systemet.

William M. Lafferty, nå pensjonert professor fra Universitetet i Oslo, antydet dette for nesten 20 år siden da han beskrev hvordan det skrikende behovet verden har for å snu utviklingen i riktig retning gjør det nødvendig å ta demokratiet ett skritt videre til det han kalte et «økologisk demokrati».

Endringene han snakket om handler om i hvilken grad lovgivningen skal binde politikere, hvem som skal fatte politiske beslutninger, hvordan beslutninger gjøres og ikke minst hvor langt tidsperspektiv beslutningstakere bør ha.

Miljøorganisasjonene må ta ansvar

Dette er kontroversielle tanker, men en gang må de tenkes på nytt. De to mindretallspresidentene Erdogan og Trump har vært villige til å åpne opp debatten om hvordan demokratiet bør være; men dessverre ikke ut fra et bærekrafthensyn. Derfor vil da også deres forslag til endringer nok bringe verden i en enda mindre bærekraftig retning.

Likevel viser disse, og andre med dem, et viktig poeng: Når samfunnet opplever store nok kriser havner også selve demokratiet under debatt.

Etter 30 års separert og nokså mislykket innsats for bærekraft og klima, med oppmerksomheten rettet mot «hva» dette må innebære, er det etter min mening på tide å diskutere spørsmålet om «hvordan».

Derfor må vi også diskutere måter å endre selve den demokratiske grunnmuren samfunnet vårt hviler på. Den kommende stortingsvalgkampen er en anledning for å ta opp denne debatten. Ansvaret for å reise den ligger etter min mening hos miljøorganisasjonene.