Når det lokale Husflidslaget i Lofoten lager utstilling med fokus på strikkehistorie, samler de inn lokalstrikkede kofter for å illustrere - og folk får midlertidig tilgang til å se en rik tradisjon. Men ingen har tatt ansvar for å lage en permanent, nasjonal utstilling.

Strikking – vår bortgjemte nasjonale stolthet

Kronikk:

Museene tar ikke strikkehistorien på alvor, til tross for at så mange kvinner strikker, og hva strikkingen har betydd for design, industri og sport. 

17.10 2016 04:00

Tatt i betraktning at 43 prosent av norske kvinner strikker, eller lager noe av ull på andre måter, og at Norge er kjent for våre Norwegian sweaters, er det utrolig mye vi ikke vet om strikking i Norge. 

Ingen norske museer har tatt et skikkelig ansvar for vår strikkehistorie, og den er heller ikke ofret mye plass i leksika og oppslagsverk.

I strikkehistorien bindes industri og hjemmeproduksjon, skaperglede og kopiering sammen med spennende muligheter til å diskutere fremtidens klesindustri. Men hvor fortelles denne historien?

Etter å ha reist rundt på utallige museer og utstillinger, ser vi at utstillinger bare forteller brøker av historien, oftest i midlertidige utstillinger som blir borte før man får sukk for seg, eller som er så bortgjemte at de sjelden får det publikumet de fortjener.

Første norske strikker

Strikking kom til Europa på 1200-tallet, som et spesialisert håndverk forbeholdt laugene og dermed menn. Den første kjente norske strikker er Lisbet Pedersdatter. I 1634 ble hun anklaget for trolldom, og i rettsprotokollen står det at hun blant annet livberget seg ved strikking.

På 1600-tallet spredte strikkingen seg, men nådde mange norske bygder først århundre etter. Med Napoleonskrigen kom handelsblokade og etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 ble hjemmeproduksjon av ull viktig. De stedsegne mønster som norske strikkere og strikkedesignere fortsatt strikker og videreutvikler i dag kom på denne tiden. 

På slutten av 1800-tallet inngikk den lokale mønsterrikdommen i en generell interesse for nasjonal folkekultur. Disse ble samlet og utgitt av Annichen Sibbern Bøhn i 1928, og dannet dermed grunnlaget for senere bruk og videreutvikling av mønstrene.

Å ikke fryse ble norsk

I mellomkrigstiden var strikking både mote og nasjonalfølelse. Strikking holdt hjulene i gang for norsk tekstilindustri i vanskeligheter. De varme og fleksible plaggene ble tatt i bruk i den voksende interessen for friluftsliv.

Samtidig ble strikkeplagg en mulig inntektskilde gjennom den voksende turistindustrien. Natur og naturopplevelse hadde helt fra starten vært et viktig element i norsk turisme, og strikkeplaggene var både norske og velegnet for den nye interessen for luft, lys og bevegelse. 

Denne endringen mot mer fleksible plagg var introdusert av blant annet Coco Chanel i 1920-årne, men passet enda bedre i Norge her vi dyrket våre polare helter og av dem lære at det ikke finnes dårlige vær bare dårlig klær. Å være ute, i bevegelse og ikke fryse ble norsk, og strikkeplaggene uatskillelige fra friluftslivet både estetisk og praktisk.

Maskinstrikk

Framveksten av strikkefabrikker på andre halvdel av 1800-tallet var ikke særegen norsk. Enkle mønster og modeller ble masseprodusert og solgt til sjøfolk og fiskere i hele Nord-Atlanterregionen. De maskinstrikkede genserne bidro til spredning av teknikk og mønster som også ble tatt opp i håndstrikking.

Samarbeidet mellom hjemmeproduksjon og tekstilindustri tok mange former. Ullen ble kardet på ullvarefabrikken, og spunnet og strikket hjemme, eller også spunnet der og strikket hjemme. Leiespinning kalles dette, et system som i dag har fått en renessanse spesielt for ull fra gamle raser som har lav pris i sammenheng med den norske ull-standardens industrielle tilnærming.

Denne renessansen av et gammelt system viser seg å være viktig i dagens fremvekst av lokal-ull som Lofoten Wool, Færderull, Villsauull, med flere.

Sport og strikking

Utviklingen av de norske strikkemønstre og strikking som utbredt hobby og hjemmeproduksjon av klær har dermed sammenheng med spesielle kulturelle, politiske og økonomiske forhold her i landet, men også med endringer i mote og livstil i Vesten.

Det særegne norske var den måten strikkemønstre ble en del av det nasjonale nært forbundet med sport og friluftsliv.

Slik ble VM og OL for Norge ikke bare en oppvisning i skiferdigheter, men også for strikkemønstre, og turister på besøk i Norge vet at en Norwegian sweater bør være med i kofferten hjem.


Da Dale of Norway nylig presenterte vinterens VM-gensere, hadde de gått helt nye veier med alpin landslagets gensere, inspirert av Attacking Vikings. Med viking-inspirerte relieffer og rune-symboler kan dette muligens bli en ny strikke-dille og skape ny strikkehistorie. (Foto: Tone Skårdal Tobiasson)

Dårlige kår for opphavsretten

På ingen områder har opphavsrett til design hatt så dårlige kår som innen strikking. Blandingen av en enkel teknikk som gjøre kopiering lett, og røttene i 1800-tallets folkekultur, har ikke alene skylden for det.

Strikking ble raskt en kvinnelig hobby plassert i behagelig avstand fra kunst og design. Samtidig har dyktige norske designere ikke bare bidratt til en stadig fornyelse av denne tradisjonen, men også plassert Norge på det tekstile verdenskartet.  

Noe som mange har sørget for. Unn Søiland Dale laget de mest kjente og brukte strikkemønstrene Marius og Eskimo og hun bidro til at rundstrikket felling ble vanlig, ikke minst på Island. Per Spook tok med seg norske strikkemønstre og kleskultur til Paris’ catwalk, mens Julie Skarland fornyet teknikken ved å gjøre strikken grovere.

Ikke på museum

Men hvor er vår unike strikketradisjon i historisk sammenheng? Er den synliggjort i museene, på flyplassen når turistene ankommer eller på andre måter løftet fram som en stolt og viktig kulturbærer for vårt land?

Med unntak av tidligere utstillinger på «Ulldagen», som avholdes i dag i Oslo og Ullveka som lanseres i Bergen og Stavanger til helgen, finner du for eksempel mest arbeiderhistorie, og ikke strikkehistorie på Salhus trikotasjemuseum.

Kunstindustrimuseet i Oslo – som er den andre opplagte forvalter av denne historien – takket pent nei til samlingen av Unn Søiland Dales couture strikke-kolleksjon for blant andre Dior og Givenchy. Og mens Norsk folkemuseum har fått en del av denne håndstrikksamlingen, og har en liten temporær strikkehistorisk utstilling, yter denne på ingen måte temaet rettferdighet.

Ingen steder i Oslo eller Bergen, eller andre store turistsenter, kan strikkeglade besøkende eller lokalbefolkningen få god innføring i hva Norwegians sweaters er, og hvorfor norske skistjerner utstyres med strikkegensere til hvert eneste OL og VM. Det ligger en tydelig historie bak, som knytter vår norske ull, en bærekraftig tekstilindustri, friluftsliv, lokal tilhørighet og helter sammen.


Fra en utstilling Vigdis Yran Dale arrangerte i egne lokaler på Grünerløkka for å hedre sin mor Unn Søiland Dales bidrag til norsk strikkehistorie. Søiland Dale er både designeren av Marius-genseren, men hun var også couture-designer for Paris’ motehus. De utrolig mange plaggene hennes har datteren Vigdis i lengre tid forsøkt å finne et verdig hjem til. (Foto: Tone Skårdal Tobiasson)

Lokal entusiasme

Det vi derimot har opplevd, er lokal entusiasme i sammenheng med arrangement iscenesatt av Norges Husflidslags lokallag, spinnerier og andre som har laget stort sett små, men slagkraftige utstillinger hvor de har samlet inn det folk selv har liggende i de tusen hjem av strikkeskatter.

Noen har klart å organisere dette i en strikkehistorisk sammenheng, andre har gjort det mer personlig – om hvem som har strikket og hvem som har brukt plaggene. Begge deler er spennende.

Bedrifter som Dale og Norway og Devold har laget mer historiske utstillinger som kombinerer produksjons-, bedrifts- og strikkehistorie; og siden Dale of Norway har hatt alle OL og VM genserne, er deres utstilling verdt et besøk til Dalekvam.

Og når man likevel er på de kanter, så kan vi anbefale at man også stikker innom Oleana og Hillesvåg, som begge er blitt del av Economusée systemet. Det betyr at de er håndverksbedrifter hvor man kan se produksjonen ‘live’ og hvor mye av historien levendegjøres.

Men altså ikke på Salhus, som også er rett i nærheten, og som tross alt er landets trikotasjemuseum.

Strikkehistorien kunne formidles på et museum, men kunne også vært kombinert med opplæring i norsk måte å tenke klær og utsalg av norske produkter fra strikkegarn til ferdige plagg.

Vi er så heldige å ha en hele verdikjeden fra bæ, bæ lille lam via spinnerier til moderne strikkefabrikker i verdensklasse. Så hvorfor ikke breke med litt høyere og stoltere stemme?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse