Krf vil at pappaer skal være mer hjemme med barna. Derfor vil de utvide kontantstøtten. Men til nå har ordningen vært mest brukt av minoritetsspråklige mødre uten særlig tilknytning til arbeidslivet. Dette gir ikke likestilling, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Scanpix)
Krf vil at pappaer skal være mer hjemme med barna. Derfor vil de utvide kontantstøtten. Men til nå har ordningen vært mest brukt av minoritetsspråklige mødre uten særlig tilknytning til arbeidslivet. Dette gir ikke likestilling, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Scanpix)

Kronikk: Kontantstøtte gir ikke likestilling

Hvis vi ønsker reelle endringer for likestilling og integrering i arbeidslivet, vil det trolig ha størst effekt å avvikle kontantstøtten, skriver Brita Bungum i denne kronikken.

Published

Krf foreslo tidligere denne uken å fornye kontantstøtten. Forslaget går ut på at fedre eller mødre skal kunne få mer penger over en kortere periode. Dette kaller de en «speedordning». Ifølge nestleder Dagrun Eriksen skal dette føre til mer likestilling: Ved å gi en økt og intens kontantstøtte håper vi at flere fedre også ser dette som en ordentlig mulighet, sier hun til NRK. 

At kontantstøtten så eksplisitt knyttes til målsettingen om kjønnslikestilling, er i seg selv oppsiktsvekkende og historisk sett noe helt nytt. Forslaget kan kanskje fremstå som en utstrakt hånd til de som kritiserer kontantstøtten ut fra likestillingshensyn, men det er liten grunn til å tro at en speedordning vil få flere fedre til å bruke kontantstøtten.

Et klart brudd med tidligere mål om likestilling

Da kontantstøtten ble innført i 1998, representerte den et klart brudd med tidligere norsk familiepolitikk. Til da hadde politikken vært rettet mot å styrke likestillingen mellom mødre og fedre.

Daværende barne- og familieminister Valgjerd Svarstad Haugland i Krf slo imidlertid klart fast at kontantstøttereformen hadde heller ingen målsettinger om kjønnslikestilling. Reformen skulle ganske enkelt være for foreldre som ønsket mer tid sammen med barna. Den ble likevel et ganske brennbart tema, fordi folk fryktet at kontantstøtten ville undergrave likestillingsprosjektet med to-forsørgerfamilien, og oppfordre mødrene til å gi opp lønnsarbeidet for å «gå tilbake til kjøkkenbenken».

Mest brukt av kvinner

Krf uformet riktignok kontantstøtten som en kjønnsnøytral ordning; den skulle gjelde for både fedre og mødre. Men statistikken viser at de fleste som brukte ordningen for å redusere arbeidstid, var kvinner som i utgangspunktet jobbet lite. Fedre brukte den i svært liten grad for å jobbe mindre og være mer sammen med barna.

Sammen med Berit Brandth og Elin Kvande fra NTNU ledet jeg en av undersøkelsene i den første evalueringen av kontantstøtten i 2001. Vårt hovedfokus var nettopp å studere likestillingskonsekvenser av kontantstøtteordningen i arbeids- og familieliv. Siden de første statistiske analysene viste at svært få fedre faktisk brukte ordningen, ble vi spesielt interessert i å vite hvordan ordningen ble oppfattet av fedrene.

Fleksibel arbeidstid hjelper lite på likestilling

Bare for å sette ting i perspektiv: Det norske arbeidslivet er kjønnsdelt. Og dette har flere uheldige konsekvenser for likestilling mellom fedre og mødre. Svært få fedre jobber på arbeidsplasser der deltid er vanlig, mens en stor andel mødre arbeider i helsesektor, pleie og omsorg og serviceyrker, som har en utpreget kultur for deltid.

Flere fedre enn mødre har derimot fleksibel arbeidstid. Men dette er noe annet enn deltid. Fleksibel arbeidstid trenger ikke bety kortere arbeidsdager, snarere tvert i mot. Fleksible arbeidstidsordninger blir gjerne fremstilt som familievennlige, men er samtidig ofte grenseløse i forhold til tidsbruk.

Den sterke troen på fleksibilitet som en velsignelse for småbarnsforeldre hadde klar sammenheng med argumentasjonen om foreldres rett til valgfrihet når det gjelder valg av omsorgsløsninger for barna.  

Det er lite som tyder på at forslaget om en speedordning av kontantstøtten vil ha noen som helst positiv effekt på likestillingen mellom fedre og mødre. Fleksibilitet og større utbetalinger nytter lite, når ordningen er løsrevet fra arbeidslivet som styrer fedrenes tid, ofte mer enn noe annet. Tidligere forskning på dette feltet viser også at dersom vi ønsker reelle endringer, må ordningene knyttes til arbeidstakerrettigheter, slik fedrekvoten jo er et godt eksempel på.

Folk bruker ikke kontantstøtten lenger

En annen, og vel så viktig grunn til at en speedordning av kontantstøtten ikke vil fungere som et likestillingstiltak, er det faktum at stadig færre småbarnsforeldre bruker den.

Barnehageforliket i 2003 og utbygging av barnehageplasser som følge av dette, har gitt småbarnsforeldre reel valgfrihet mellom barnehageplass og kontantstøtte.

Siden majoriteten av småbarnsforeldre velger barnehage for sine barn, er kontantstøtten blitt en marginal ordning med liten gjennomslagskraft for toforsørgerfamilienes likestillingsprosjekter og måten de disponerer tiden sin på.

En kontantutbetaling til de fattige

I en nylig publisert artikkel har Elin Kvande og jeg kalt denne utviklingen for The rise and fall of cash for care. Selv om kontantstøtten gjennom de siste 18 årene har utviklet seg til å bli en marginal ordning, er det likevel noen betydelige velferdspolitiske utfordringer ved ordningen.

Analyser fra NAV viser at det er foreldre med lav inntekt som i størst grad mottar kontantstøtte. Lav yrkesaktivitet blant mødre ser ut til å øke sannsynligheten for at de mottar kontantstøtte. Det kan bety at mødres relasjon til arbeidslivet fortsatt er en viktig nøkkel til å forstå betydningen av kontantstøtteordningen i Norge.

Det er først og fremst mødrenes utdanningsnivå og inntekt som er avgjørende for om familien velger kontantstøtte eller ikke.

Den kraftige nedgangen i antall personer som mottar kontantstøtte har ført til at ordningen har blitt en kontantutbetaling til de mest marginaliserte familiene som preges av barnefattigdom. Fattigdom begrenser alltid valgfriheten for den enkelte, og det er ikke tvil om at det er mange foreldre som sårt trenger kontantstøttepengene. 

Kontantstøtten har utviklet seg til å bli en ordning som i all hovedsak blir brukt av de med lavest inntekt og en veldig høy prosent andel av mottakerne er innvandrere. Minoritetspråklige barn har dårligere muligheter til å lære norsk hjemme enn i barnehagen. Minoritetsspråklige mødre som mangler nettverk og kontakt med det norske samfunnet, forsterker bare sitt utenforskap ved å bli betalt for å være hjemme med barna.

Dette må reise nye spørsmål for om hvordan vi kan forebygge barnefattidom og marginalisering i fremtiden og hvordan vi kan nå mål om økt inkludering og likestilling  i en fremtidig norsk arbeids og velferdsmodell. Dersom en ønsker reelle endringer hva angår likestilling og integrering i arbeidslivet vil det trolig ha størst effekt å avvikle kontantstøtten.