Rabies på Svalbard kan begrenses, men ikke utryddes

Kronikk:Utryddelse av rabies på Svalbard er ikke realistisk, men man kan begrense faren for smitte til mennesker, mener Torill Mørk og Morten Tryland.
23.3 2012 05:00


I januar 2011 gikk en polarrev til angrep på tre sledehunder som stod bundet utenfor den meteorologiske stasjonen på øya Hopen på Svalbard. Reven var smittet med rabies.

Rabies er en av de mest fryktede sykdommer gjennom historien på grunn av sitt skremmende sykdomsbilde og dødelige utfall. Smitte til mennesker skjer i over 90 prosent av tilfellene gjennom hundebitt, og fortsatt dør anslagsvis 50 000 mennesker av rabies årlig, hovedsakelig i Asia og Afrika.

Betegnelsen hundegalskap, som sykdommen også kalles, kommer fra symptomene hos rabiessyke hunder som ofte har unormal adferd og kan være svært aggressive. «I et utbrudd av rabies hos rødrev i Alaska på 1970-80-tallet måtte barn som gikk til skolen ha med seg stokker for å beskytte seg mot rabide rever.

De rabiessyke revene lå ofte på lur i busker og kratt og hoppet fram og glefset mot barna som gikk forbi». Beskrivelsen er hentet fra boka «Natural History of Rabies» og beskriver utbrudd av sykdommen hos rev i Alaska.

I Arktis er det polarreven som er hovedvert for rabiesviruset.

Smitte fra dyr til mennesker

Viruset skilles ut i spytt hos et rabiessykt dyr, og smitter hovedsakelig ved bitt, kloring eller slikking på sår. Andre dyrearter, som for eksempel reinsdyr, smittes tilfeldig av rovdyr, men bringer sjelden smitten videre.

Rabies kan forebygges ved vaksinering. Hos mennesker brukes også vaksine, sammen med immunglobuliner, som behandling ved mistanke om smitte, fordi tiden fra smitte til sykdom utvikles er så lang (fra 1-2 måneder til flere år) at kroppen rekker å utvikle en beskyttende immunitet før viruset oppformeres i kroppen.

Hvis sykdommen får utvikle seg, regnes den som tilnærmet 100 prosent dødelig.

Rabiesutbrudd på Svalbard i 2011

Rabies ble første gang påvist på Svalbard i 1980. Etter 1980 har rabies bare blitt påvist sporadisk hos noen få rever, inntil 2011 da man igjen så et nytt utbrudd. En rev angrep tre polarhunder på Hopen i januar, og høsten 2011 kom en rev inn i Longyearbyen og beit en kvinne i foten.

Totalt har fire rever og ti reinsdyr fått diagnosen rabies i perioden september til november 2011. På grunn av at utbruddet kom samtidig med reinsdyrjakta har en stor andel av befolkningen på Svalbard blitt vaksinert siden man ikke kunne utelukke kontakt med rabies-infiserte reinsdyr.

Sysselmannens overflyvninger med helikopter på høst og tidlig vinter, har bidratt til at såpass mange tilfeller hos rein har blitt oppdaget.

Åtevaksinering av ville dyr

Etter andre verdenskrig var det en omfattende rabiesepidemi hos rødrev i Europa. Rabiesutbruddet startet ved den polsk-russiske grensen og spredte seg raskt til Jugoslavia i sør, til Frankrike i vest og til Nederland og Nord-Tyskland.

Det ble utviklet åtevaksiner til rev, som består av en «protein-pakke» med en vaksineampulle inni. Åtevaksinering av rev fra siste halvdel av 1980-tallet stanset videre utvikling av epidemien, og flere av landene er igjen rabiesfrie. Vaksineringen foregår fortsatt i mange land i Europa, spesielt i områder som grenser til land hvor rabies forekommer jevnlig.

Ved åtevaksinering av ville dyr er det imidlertid en rekke forhold som må tas i betraktning. Åtet er et «tilbud» til alle, noe som innebærer at en ikke har kontroll på hvilke individer og dyrearter som får vaksine. I tillegg forebygger man en sykdom hos rev, og etter vaksinasjonen av rødrev i Europa har populasjonen økt. I tillegg har reven blitt urban – mange store byer i Europa har nå permanente revebestander inne i bykjernen.

To typer vaksiner er aktuelle

To typer åtevaksiner har vært i bruk til rev i Europa. Den ene er basert på en levende, men svekket (attenuert) utgave av rabiesviruset. Reven blir infisert gjennom å spise åten med virusvaksinen, men uten å bli syk og utvikler en motstandskraft mot rabies.

Et argument mot denne typen vaksine er at det svekkede viruset gjennom spontane genetiske forandringer, kan gjenvinne sin opprinnelige status og dermed igjen bli sykdomsframkallende. Dette har antageligvis skjedd i liten grad i Europa i og med at åtevaksineringen i all hovedsak er gjort med denne vaksinetypen og har hatt god effekt.

En sikrere vaksine med hensyn til at vaksineviruset igjen kan forårsake rabies, er de såkalte rekombinante vaksinene, som er brukt i deler av Frankrike og Belgia og også i USA og Canada. Disse er basert på et bærervirus, med et innsatt gen fra rabiesvirus. Når bærerviruset formerer seg i den vaksinerte reven, vil også et gen fra rabiesvirus uttrykkes, og reven utvikler en motstandskraft mot rabies.

Men også med denne typen vaksiner følger det risiko for uønskede effekter. Det er eksempler på at mennesker som har vært i kontakt med åter har blitt syke av selve bærerviruset, og individer med svekket immunforsvar er spesielt utsatt. Dette har ført til at en har ønsket å prøve andre vaksinestrategier.

I Norge er det en generell skepsis til genmodifiserte organismer, inkludert modifiserte bærervirus i rekombinante vaksiner. De viktigste argumentene har vært knyttet til at man ikke har kunnskap nok om miljø og helse-effekter ved åpen bruk. Det er blant annet uklare forhold rundt hvordan slike bærervirus vil opptre i økosystemene de slippes ut i, og om de kan etablere seg der.

Vaksinere og utrydde rabies på Svalbard?

Selv om Svalbard er en øygruppe, er den knyttet til det arktiske fastlandet ved sjøis vinterstid. Polarreven kan vandre svært lange distanser og genetiske studier av polarrev på Svalbard har påvist innslag av russiske rever i populasjonen. Også sammenligning av isolater av rabiesviruset fra ulike arktiske områder kan tyde på at viruset har blitt brakt til Svalbard via russiske rever som har vandret over isen.

Polarreven på Svalbard er derfor ikke en avgrenset bestand, men får sannsynligvis jevnlig innblanding av rev fra andre arktiske områder, som på ny kan bringe med seg rabiesvirus og begrense effekten av vaksinasjon.

Åtevaksiner som produseres i dag er ikke godt egnet for arktiske strøk da de er lite effektive dersom de utsettes for frost. På Svalbard ville en eventuell åtevaksinering derfor bare kunne gjennomføres i en kort periode på høsten, og man vil av praktiske grunner ikke klare å dekke hele øygruppa.

En utryddelse av rabies på Svalbard er derfor ikke realistisk. Tiltak må i stedet rettes mot å begrense forekomsten, spesielt i områdene rundt bosettingene der rev og reinsdyr med unormal adferd eller sykdom avlives.

Alle hunder på Svalbard vaksineres, og det er streng kontroll av vaksinestatus på hunder som reiser fra Svalbard til fastlandet. Videre leveres alle rever som blir fanget i feller denne vinteren inn for rabiesundersøkelse.

Disse tiltakene vil samlet sett begrense risikoen for Svalbards befolkning, mens reven må klare seg selv, slik den alltid har gjort.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse