Kronikk: Kan religiøse påstander kritiseres?

Atle Ottesen Søvik argumenterer i denne kronikken for at religiøse påstander i det store og hele kan kritiseres på en velbegrunnet måte, som igjen betyr at religion kan diskuteres rasjonelt.  

Published
(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

The Problem of Evil and the Power of God

Atle O. Søvik har nylig gitt ut boken The Problem of Evil and the Power of God, som utgis på forlaget Brill.

Les omtale (Brill)

Religiøse mennesker kommer med alle slags påstander om Gud og verden, men kan slike påstander diskuteres og kritiseres rasjonelt, og i så fall hvordan?

Mange er skeptiske til at religiøse påstander kan kritiseres. En typisk naturvitenskapelig innvendig er at religiøse påstander er bortenfor empirisk testing, og derfor bortenfor meningsfull kritikk.

En typisk religiøs innvending er at hvis Gud finnes, så sprenger han menneskelig fornuft og språk og kan derfor ikke diskuteres rasjonelt.

Mens en typisk filosofisk innvending er at religioner er å forstå som ulike paradigmer som ikke lar seg sammenligne, og da kan man heller ikke kritisere dem fordi hvert paradigme har sin målestokk for hva som er god kritikk.

Et kriterium på sannhet

Jeg skal allikevel i denne kronikken argumentere for at religiøse påstander i det store og det hele kan diskuteres og kritiseres på en velbegrunnet måte. Det finnes et kriterium på sannhet, som inkluderer i seg det meste av andre sannhetskriterier, og det er det såkalte koherenskriteriet.

Ifølge filosofen Nicholas Rescher er koherens som et begrep med tre aspekter. Det første er konsistens, som betyr motsigelsesfrihet. Det andre aspektet av koherens er sammenknytning, og det betyr at jo flere og jo tettere forbindelser det er mellom delene i en teori, jo mer koherent er den.

Det tredje aspektet av koherens er omfang, som betyr at jo flere data en teori klarer å integrere, jo mer koherent er den. Data er da forstått i vid forstand som sannhetskandidater, fordi alle data kan tolkes på ulike måter.

Sammenheng

Koherenskriteriet benyttes i mange vitenskaper. Det er mange ting man ønsker å teste som man ikke har direkte tilgang til, men som man tester utfra de implikasjoner man trekker av sin teori.

Når slike ideer testes må man både spørre om ideen i seg selv er konsistent, men også prøve å utlede konsekvenser og undersøke om disse konsekvensene henger sammen og hvordan de henger sammen med andre data man regner for sanne. Men mange empiriske tester i naturvitenskapen er indirekte tester der resultatene kan tolkes på flere måter og er forenlige med flere teorier.

På lignende måte som naturvitere spør om deres teorier er konsistente og gir koherente utledninger, kan man spørre om ideen om Gud er konsistent, og om det som kan utledes av gudstroen er koherent og hvor koherent det er med andre data vi regner for sanne.

Testing av Gud

Har for eksempel Gud åpenbart noe som sier noe direkte om verden, og kan det testes? Hvis en religiøs retning sier at Gud har spådd verdens undergang i år 2011, så er det et problem i 2012. På samme måte vil man kunne utlede at hvis Gud er god og allmektig skulle en tro at ikke det var noe vondt i verden.

Det er selvsagt lettere for en fysiker å teste en fysisk ting som oppfører seg lovmessig, målbart og repeterbart enn det er å teste påstander om Gud. Men også fysikeren kan møte på problemer med å teste ikke-repeterbare størrelser som Big Bang, strenger og multiverset, hvor lovmessigheten er helt eller delvis ukjent. Og historikere og andre menneskevitenskaper har også større utfordringer enn de som er så heldige å kunne forholde seg til repeterbare og fysisk målbare størrelser.

Målet er uansett en mest mulig koherent teori, der resonnementene er gjennomsiktige slik at teorien kan etterprøves og testes utfra sin koherens. Det går dermed langt på vei an å teste en teori om Gud utfra hvor koherent den er.

Det er ingen endelig test, for også når det gjelder koherenskriteriet kan nye fakta dukke opp og det kan komme en ny og ukjent teori i fremtiden som er enda mer koherent enn de vi har nå. Men det gjelder alle teorier og koherenskriteriet er det beste vi har, så da er det det vi får bruke hvis vi vil diskutere religiøse påstander.

Hinsides språk og fornuft?

Så langt har jeg tatt opp den naturvitenskapelige innvendingen om at religiøse påstander ikke kan testes empirisk. Noen religiøse påstander er jo direkte empiriske, som at verden er 6000 år gammel, og kan testes empirisk. Andre religiøse påstander er ikke direkte empiriske, og må da tolkes og testes indirekte utfra hvilke empiriske implikasjoner de har. Atter andre religiøse påstander kan bare testes utfra hvor godt de henger sammen med andre påstander som kan testes indirekte empirisk. Men slik er det altså også i mange andre vitenskaper.

Den religiøse innvendingen var at Gud pr definisjon er hinsides menneskers språk og fornuft, og derfor ikke kan diskuteres eller kritiseres rasjonelt. Men her må vi skjelne mellom menneskers tanke og språk i dag, og språk og tanke generelt.

Språket utvikler seg hele tiden, nye tanker oppstår hele tiden, og både språk og tanke har en fantastisk evne til å gripe og uttrykke virkeligheten, så vi har ingen grunn til å si at språk generelt ikke kan uttrykke Gud. Det er ikke et uoverstigelig skille mellom Gud på den ene siden og språk og tanke på den andre siden, for alt virkelig må kunne uttrykkes språklig for å regnes som virkelig i det hele tatt.

Hvis du sier at det finnes noe virkelig som ikke kan uttrykkes språklig, hva betyr det da at det er “virkelig” i det hele tatt? Med en gang du begynner å svare på det spørsmålet så uttrykker du det virkelige språklig. Jeg mener altså ikke at menneskers språk og tanke i dag har forstått Gud, men at Gud, på samme måte som den hele og fulle sannhet, er en regulativ ide man meningsfylt kan strebe mot og legge til grunn for rasjonell diskusjon av religiøse påstander.

Alles perspektiv

Til slutt er den filosofiske innvendingen at religioner er å forstå som ulike paradigmer med sin egen målestokk for hva som er rasjonelt. I det foregående hevdet jeg at vi meningsfylt kan snakke om sannheten generelt som en idealstørrelse. Målestokken for hva som er sant på tvers av paradigmer blir da hvor koherente de er.

Til dette kan filosofen innvende at vi alle forstår verden fra vårt eget perspektiv, og at det ikke finnes et guds-øye-perspektiv på virkeligheten, slik at det ikke gir mening å snakke om én virkelighet og én sannhet.

Det er riktig at alle forstår verden fra sitt perspektiv. Men det er også slik at alles perspektiv er en del av verden. Derfor kan en deskriptiv beskrivelse av verden inkludere en sann beskrivelse av hvordan verden forstås fra ulike perspektiv.

Vi som skal vurdere beskrivelsen, er fortsatt begrenset av vårt eget perspektiv, men det gir likevel mening å si at en altomfattende teori om verden kan være en sann beskrivelse av verden inkludert hvordan verden forstås fra alle perspektiv.

Koherens det beste verktøy

Da er vi selvsagt hinsides hva noe enkeltmenneske faktisk kan klare å få til. Men det viktige er at vi har en meningsfull (i betydningen koherent) forståelse av tankeinnholdet i uttrykket ”en sann beskrivelse av verden” selv om både beskrivelsen og forståelsen av den er idealstørrelser (regulative ideer).

For når vi har idealstørrelsen, så har vi også en legitim grunn til å bruke koherens som kriterium. Den beskrivelsen som integrerer flest data på mest koherent måte, og som best kan redegjøre for hvordan verden skal forstås fra ulike perspektiv, er den beskrivelsen som er best begrunnet som sann siden den er nærmest den ideelle og komplett koherente teori.

Koherenskriteriet er det beste kriterium på sannhet, og et sentralt verktøy i all vitenskap som omfavner de konkrete metoder som ellers brukes. Koherens blir dermed det beste verktøy både for å kritisere og å forsvare religiøse påstander, for disse kan altså diskuteres rasjonelt.