I den senere tid har både Isaksen, Benestad og Nordli (heretter IBN), Prestrud og Drange m.fl gitt klart uttrykk for at naturlige klimavariasjoner er reelle. Også media betoner i større grad naturlige svingninger.

Den nye retorikken ansees nødvendig for å forklare de mange regionale klimaendringer rundt om på kloden inklusiv i våre europeiske og arktiske områder.

For IPCC-teorien har profilert en relativt klimatisk stabil klode de siste 1000 år med unntak av kortvarige kaotiske avvik og effekter fra menneskeskapte drivhusgasser. Således beskrives i rapporten til Københavnmøtet at det er mer enn 90 prosent sannsynlighet for at over 90 prosent av temperaturøkningen etter 1980 er forårsaket av menneskeskapte faktorer, primært CO2, og snaut 10 prosent av solinnstråling. Men selv om de observerte naturlige, regionale endringene gir markante utslag i den globale temperatur innrømmes ingen korresponderende svekkelse av CO2-bidraget.

CO2-bidraget beskjedent

De naturlige, regionale variasjoner i hele sin bredde har dannet grunnlaget for ”klimarealistenes” skoleretning som forklaring på oppvarmingen. Der aksepteres også et mulig CO2-bidrag hvis det kan observeres og ikke bare beregnes. Men det blir beskjedent når de naturlige variasjoner inkluderes. De har som kjent knapt fått seriøs omtale i norske media – men sluppet til på kommentarnivå.

Figuren viser observerte temperaturendringer på nordlige halvkule mellom 1954 og 2003 (venstre) sammenlignet med modellberegninger utført av IPCC Arctic Group (høyre). Overensstemmelsen er ikke en gang kvalitativt akseptabel. Det er allment akseptert at de globale klimamodellene ikke reproduserer regionale forhold.

Endringene i Arktis og nordlige sektor forklares meget godt med de observerte variasjoner i tilstrømmet varmt vann fra Atlanterhavet (AMO) og Stillehavet (PDO) til Nordishavet i en 60-års syklus supplert med systematiske vindvariasjoner. Flere kortere sykluser i vind og havstrømsforhold er også observert. Ingen av disse forhold vektlegges i IPCCs klimaberegninger. Fra ca 2008 endret strømningsnivået seg med start av en kaldere fase. Dagens klimaendring i nord er slik sett forventet.

Tilsvarende er El Niño/La Niña fenomenet i Stillehavet ikke tatt med til tross for at det gir markante globale utslag på inntil 0.5 C ut i fra den midlede kurven. Heri ligger også årsaken til den høye globale temperatur i deler av 2010 og den nå pågående kraftige avkjøling. At disse fenomenene nå forsøkes inkorporert i IPCC-modellene setter jo tidligere konklusjoner om at alt kan forklares uten disse forhold, i et merkelig lys.

Arktis varm på trettitallet

Siden den globale oppvarming domineres av de nordlige områder er forholdene der særlig viktige. Publikasjoner og originale målinger viser at Arktis var like varm i 1930-årene som nå. Meteorologiske observasjoner i Arktis begynner mange steder først etter 2. verdenskrig. Men de originaldata som går lengre tilbake tegner generelt et bilde hvor Arktis i 1930-årene var like varm som nå. Men IBN (og Prestrud) velger å støtte seg på GISS-data som for størstedelen av Arktis baserer seg på verdier fra stasjoner lenger sør, som så ekstrapoleres (beregnes) til Arktis.

På det grunnlag konkluderer de med at Arktis den gang ikke var så varm som nå. Vi velger derimot å støtte oss på de originaldata som finnes, siden en vitenskapelig tilnærming har størst troverdighet om man aksepterer de originale rådata som grunnlag. Også HadCRU og originale data fra tilstøtende områder lenger sør støtter vårt syn.

IBNs fordypning i data fra Svalbard er underlig siden Ellestad nevnte dette som ett av unntakene i Arktis. Så det er tatt med og endrer ikke den generelle konklusjon om Arktis. Men siden lang erfaring påberopes av IBN burde det vært nevnt at Svalbarddataene er sammensatt av målinger fra ulike steder omkring Isfjorden, hvert sted med sitt lokalklima. Disse adskilte måleserier er senere dyktig samlet til en serie og analysert av blant annet Nordli. Likevel valgte man i ACIA (Arctic Climate Impact Assessment) rapporten fra 2005 ikke å benytte serien fra Svalbard, formodentlig pga. dens sammensatte karakter.

Variasjon i havstrømmene

Like viktig er det at oppvarmingen foregikk med samme hastighet i periodene 1860-80, 1910-40, 1975-1998 og 1975-2009 i snitt ca 0.16 C/dekade (Prof. Phil Jones, HadCRU). Det skjedde i en tid med kun marginal CO2-økning før 1940. Hvorfor skal de to tilnærmet like varmeperioder ha vidt forskjellig årsak?

Økt innstrømming av vann ved PDO og AMO er identifisert i de nevnte perioder med maksimum i Polbassenget ned til dybde på 500 m i 2007. Moderne målinger fra NOAA (figur) viser at issmelting foregår i stor grad fra undersiden (ca 2/3), men noe varierende i de ulike delene av Nordishavet.

Chylek konkluderer med at Atlanterhavsstrømmen har en vippepunktsmekanisme mellom sør- og nordpol som forklarer observasjonene om havisvariasjoner med Nord- og Sørpol i motfase. Så havstrøm-variasjoner er hovedpådriveren for endringer i Arktis.

Ivrer for Gore

Det er påfallende at både IBN og Prestrud som ivrer slik for en vitenskapelig tilnærming, begge helt hopper over rapporten fra Dansk meteorologisk institutt om at de arktiske forhold i dag tilsvarer de i 1958. Klima på Grønland er godt vitenskapelig dokumentert og konklusjonene støtter klart våre beskrivelser.

Det var i starten av 1930-årene cirka 50 smeltedøgn mer årlig enn etter 2000 da IPCC hevdet at Grønlandsisen smeltet drastisk (figur i mitt innlegg 12.12.2010). Dette fremholdes ikke av IPCC-tilhengere eller media, mens omtrent like mange smeltedøgn i 2010 gis full mediedekning. Disse forhold medfører en fundamental svekkelse av CO2-økningens effekt i det samlede bilde.

IBN hevder at Vostok-kurvene viser at CO2 er pådriver for temperaturøkningen etter istiden, mens Ellestad refererte til allmenn oppfatning om at endringer i CO2 inntrådte ca 1000 år etter temperaturøkningen. Sola var pådriveren – ikke CO2. Prestrud kommenterer i et innlegg 17.12.2010 at: ”Det er riktig. Jeg vet ikke om noen klimaforskere som hevder noe annet og at det bare er CO2 som påvirker klimaet. Snarere tvert i mot”. Men IBN bekjenner seg fremdeles til Al Gores tilbakeviste argumentasjon.

Sola på maks

IBN resonnementene om at sannsynligheten for at varmerekorder blir sjeldnere med tiden kan ha noe for seg. Men fra et varmere ”bakgrunnsnivå” skulle det være større sannsynlighet for at lokale, spontane avvik vil gi rekord. Og dagens kulderekorder skulle ha mindre sannsynlighet for å inntre ut i fra et varmere bakgrunnsnivå.

Temperaturendringene i Arktis og nordlig sektor er veldokumenterte tilbake i tid. Utslagene på ca + 0.2 C fra global middelverdi representerer mer enn 60 prosent av økningen i moderne tid. Havstrømssykler på cirka 60 år er den veldokumentert årsak.

De øvrige 40 prosent kan forklares med ett av solas 19 ”Grand maximum” på de siste 11000 år mellom 1924-2008, inkludert effekter fra kosmisk stråling og skydekke, som gir en gradvis oppvarming fra Den lille istid. Den var neppe en klimatisk normaltilstand. Og disse forhold forklarer de forfeilede prognoser som IPCC har utarbeidet.