Praktisk pedagogisk utdanning (PPU) har fått massiv kritikk denne høsten. Det har blant annet kommet forslag om å legge ned studiet og i stedet innføre en mentorordning.

Dette er ikke løsningen på utfordringene som PPU står overfor. Ved å innføre en mentorordning mister man muligheten til å kvalitetssikre utdanningen.

Lærerutdanningen i Finland er kjent for å ha meget høy kvalitet, og skiller seg vesentlig fra den norske modellen. I Norge har vi hatt en voldsom reformiver fra begynnelsen av 1990-tallet, intensivert av dårlige PISA resultater.

Finland har derimot hatt en stabil og forskningsbasert tilnærming i 30 år. De har også langt mer pedagogikk enn vi har. Intensivert med den nye reformen innført denne høsten, følger Norge denne internasjonale trenden.

I allmennlærerutdanningen har vi fått et nytt og utvidet pedagogikkfag og praksis er styrket. Samtidig som det jobbes med en 5-årig masterbasert lærerutdanning. Dette er positivt, men krever en styrking av forskningskompetansen i lærerutdanningsinstitusjonene.

Teori og praksis i samspill

Leder i norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen er bekymret for det dårlige samsvaret mellom undervisningen på PPU og realiteten i skolen. Et sentral utfordring for lærerutdanningen i alle tider har vært å styrke samspillet mellom teori og praksis.

En vanlig påstand, både i media og blant enkelte forskere, er at teori og praksis er en motsetning som må integreres. Dette er ikke mulig. Universitet og skole er praksiser med ulike orienteringer. Mens skolene er orientert mot lærerplan og elevers læring, er universitetet orientert mot forsking og forskningsopplæring.

I dette skjæringspunktet befinner PPU seg. For å tilrettelegge for et helhetlig studieforløp for studentene må de to institusjonene samarbeide om å utdanne profesjonelle lærere. Det vil si lærere som har kompetanse til å bruke pedagogisk og didaktisk teori for å reflektere over egen praksis.

Flere lærerutdanningsinstitusjoner, deriblant PPU ved Universitet i Oslo, har det siste tiåret jobbet med å bedre kvaliteten i pedagogikkfaget og å styrke samsvaret mellom de tre komponentene i lærerutdanningen: pedagogikk, didaktikk og praksis. Dette er blant annet gjort ved å etablere partnerskap med praksisskoler, mappevurdering og casebaserte arbeidsformer.

Dette er metoder og vurderingsformer som vi vet fungerer. Det utvikler studentenes evne til problemløsning, kunnskap til å tolke komplekse situasjoner, samt evne til kritisk refleksjon. Dette er særdeles viktige ferdigheter for en lærer og en lovende måte å styrke samsvaret mellom undervisningen på PPU og møtet med skolehverdagen. For dette arbeidet fikk PPU studiet på ILS Utdanningsprisen i 2003 for fremragende undervisning.

Mer praksis ingen løsning

Pedagogiske metoder og vurdering er imidlertid alene ikke nok. Det å bruke teori i undervisning og beslutningstaking er komplisert, ikke bare for lærerstudenter. Her kommer lærerens rolle inn. Det er viktig at studentene får god veiledning både fra pedagogikklærer og veileder på praksisskolen.

I mange situasjoner står studentene alene om å skape sammenheng mellom teori og praksis. På lærerutdanningen fokuseres det ofte på den ”riktige” forståelsen av et begrep basert på pedagogisk teori. I praksis rettes fokus mot undervisning, det vil si metoder og ferdigheter. Dette er kunnskaper som er viktig for å lære å bli lærer. Problemet er at studentene i liten grad lærer å kritisk reflektere over egen praksis.

Studier viser at lærere i skolen har liten kunnskap om hvordan de profesjonelt skal håndtere læreplanen og læreplanmål i egen undervisning. Hvordan skal de da klare å veilede studentene i dette arbeidet? Løsningen er ikke mer praksis.

For å øke kvaliteten på lærerutdanningen er det sentralt å styrke kompetansen til veilederne i skolen. Samtidig må lærerinstitusjonene og praksisskolene i høyere grad samarbeide om innholdet i lærerutdanningen. Etableringen av partnerskap i mange av landets lærerutdanninger er lovende i denne sammenheng.