Karbonlagring står i sentrum for norsk klimapolitikk. Her i Norge skal det satses et tosifret antall milliarder på et anlegg som årlig skal fange 1,6 millioner tonn CO2 fra avgasser fra gasskraftverk som er under bygging. Samtidig satses også milliarder av kroner på et usikkert prosjekt for å bevare tropisk regnskog.

Begge disse prosjektene vil kanskje vise seg å bli vellykket. Det er for tidlig å konkludere. Men det merkelige er at det virkelig store karbonlagringsprosjektet i Norge får liten eller ingen oppmerksomhet.

Vi snakker om karbonlagringen i norske skoger. Ifølge de siste anslagene fanger norsk skog nå rundt 25 millioner tonn CO2 i året. I lys av at norske CO2-utslipp er på rundt 42 millioner tonn per år, er dette store tall. Bare i Hedmark fylke binder skogen hvert år nær det dobbelte av den planlagte bindingen ved ”månelandingsprosjektet” på Mongstad.

At norsk skog nå fanger så store mengder CO2 fra atmosfæren, henger blant annet sammen med en omfattende skogplanting i Norge i andre halvdel av forrige århundre.

Disse trærne er nå i en vekstfase og fungerer som effektive anlegg for CO2-fangst. I årene fremover, faktisk gjennom hele århundret, er det ventet at norsk skog vil fortsette å fange store mengder CO2 fra atmosfæren, CO2 som skogen er i stand til å lagre på permanent basis.

God forvalting av skogen kan være det viktigste vi gjør i Norge for å begrense opphopningen av CO2 i atmosfæren i de nærmeste 40–50 år. Her snakker vi om at noen små, men viktige grep, som ikke nødvendigvis krever milliarder av kroner fra statskassen, kan stimulere norske skogers CO2-fangst ytterligere.

Det er derfor prisverdig at Klimakur-rapporten, som nylig ble avgitt av Klima- og forurensningsdirektoratet, peker på skogens rolle som et naturlig fangstanlegg for CO2. Men samtidig fullfører ikke rapporten resonnementet.

Det er forståelig, fordi Klimakur gjennom sitt mandat er pålagt å utarbeide sine forslag innen rammen av Kyoto-protokollens regler, der karbonlagring i skog bare i begrenset grad krediteres. Når vi i det følgende frigjør oss fra Kyoto-protokollen, og regner videre på noen av de tallene som presenteres, kommer vi frem til konklusjoner som bør få mange til å revidere sitt syn på norsk bioenergipolitikk og forvaltningen av norsk skog.

Konsekvensene av økt uttak av trevirke

Figur 1 gjengir to av tre kurver fra figur 17-1 på side 172 i Klimakur-rapporten. Den sorte kurven viser forventet CO2-binding i norsk skog hvis man fortsetter å ta ut om lag 10 mill m3 trevirke, som man har gjort i lang tid.

Den grønne kurven viser i hvilken grad årlig CO2-binding reduseres dersom uttaket av trevirke økes med 50 prosent, til 15 millioner m3. (Vi fører ikke kurvene lenger frem enn til 2060, da usikkerheten lenger frem er meget stor.) De to scenarioene bygger på modellstudier utført ved Institutt for skog og landskap.

Ut ifra figur 1 kan vi beregne hvor mye lavere CO2-bindingen i skogen blir ved å øke avvirkningen med om lag 50 prosent. Dette er vist i figur 2.

I 2020 vil skogens årlige CO2-fangst være svekket med om lag 5 millioner tonn CO2, mens dette tallet har økt til nær 10 millioner tonn CO2 i 2040. Og beregningene fra Institutt for skog og landskap tyder på at skogens CO2-opptak vil være svekket gjennom hele århundret, dersom man øker uttaket av trevirke som skissert.

For å forstå figurene 1 og 2 må man ha et dynamisk perspektiv på skogen, og huske på at et typisk grantre fort kan få en levetid på 200 år, dersom det ikke hugges. Etter at det dør vil det kunne stå 30 år som tørrgran.

Deretter faller det til bakken og destrueres over en periode på rundt 100 år. Et hogstmodent grantre på 100 år, som felles, ville altså alternativt kunne hatt en fortsatt eksistens som karbonlager i 100 - 200 år.

Hva når vi lar trevirket erstatte fossil energi?

Men spørsmålet er om skogens reduserte evne til å fange karbon kan motsvares av reduserte CO2-utslipp når trevirket erstatter fossile brensler. Regnestykkene her avhenger av hva slags fossilt brennstoff som skal erstattes.

Vi vil se på to tilfeller. På den ene siden at trevirket brennes ubearbeidet og erstatter fossil olje til varmeformål. Dernest ser vi på tilfellet der det uttatte trevirket benyttes i produksjon av andre generasjons biodrivstoff, det vil si biodrivstoff som lages av trevirke og ikke av mat.

I Klimakur-rapporten bygger man sin konklusjoner på et meget lyst bilde av fremtiden til denne typen biodrivstoff. Hvorvidt man har grunnlag for denne optimismen er et stort spørsmål. Men vi vil likevel i det følgende anta at man klarer å produsere biodrivstoff fra det uttatte trevirket til akseptable kostnader.

Det er ikke noen fasitsvar på hvordan man skal regne her. Vi har imidlertid i hovedsak lagt til grunn tall som oppgis i tabell 5-1 på side 20 i Klimakurs sektorrapport om skog.

Men vi er skeptiske når man i Klimakur ikke bare antar økt uttak av tømmer, men forutsetter at man også tar ut alt av tilhørende topper og grener og benytter dette til energiformål.

Dette har man tradisjonelt i liten grad gjort i Norge. Gjør man dette i stort omfang, vil det gradvis tappe skogen for viktige næringsstoffer, og slikt uttak representerer derfor en uforsvarlig skogforvaltning på lang sikt. Dessuten mener vi Klimakur har lagt til grunn for høy brennverdi av tre når det brennes direkte.

Alt i alt kommer vi frem til at den foreslåtte hogstøkning på 5 mill m3 per år vil gi reduserte utslipp fra forbrenning av fossil olje med 2,5 mill tonn CO2 per år hvis trevirket brukes til oppvarming, og 1,2 mill tonn CO2 ved bruk som biodrivstoff. Men våre konklusjoner er ikke avhengig av at vi her regner noe annerledes enn Klimakur.

Netto effekt av økt uttak av trevirke etter våre beregninger er vist i figur 3 og 4. Vi ser at den reduserte CO2-fangsten i norske skoger er større enn den reduksjonen i CO2-utslipp som følger av lavere bruk av fossilt drivstoff i det meste av fremskrivningsperioden.

Ved å la trevirket erstatte oljevarme, får man en umiddelbar, og betydelig nedgang i netto CO2-utslipp. Men dette er kortvarig. Fordi det økte uttaket av trevirke reduserer skogens binding av CO2, blir regnskapet negativt etter noen år. I løpet av bare 6 – 7 år vil bildet være snudd, og det økte uttaket av trevirke gi en betydelig økning i nettoutslipp av CO2 til atmosfæren.

Dersom trevirket benyttes til å lage biodrivstoff blir, bildet enda mindre hyggelig. Med unntak av de første to til tre årene, vil denne satsingen på andre generasjons biodrivstoff, i overskuelig fremtid, forårsake en betydelig økning i norske netto CO2-utslipp.

Konklusjon

Når vi i denne kronikken bygger på tall hentet rett ut fra Klimakur-rapporten, får vi at økt uttak av trevirke i Norge, for å anvende dette biobrensel, vil gi en kortvarig nedgang i norske CO2-utslipp.

Men etter få år endres bildet og en slik politikk vil gi en betydelig økning av norske utslipp gjennom det aller meste av det 21. århundret. Særlig ille blir resultatet om man benytter trevirket til å produsere biodrivstoff.

Tallene vi her har presentert, setter også debatten om biodrivstoff i et nytt lys. Det hevdes gjerne at andre generasjons biodrivstoff skal løse problemene man har med første generasjons biodrivstoff, som er laget av mat.

Tallene våre viser at heller ikke andre generasjons biodrivstoff blir noen klimasuksess dersom norsk trevirke skal benyttes i denne produksjonen.