Da jeg for snart ti år siden var fellow i teologi ved et britisk universitet, bodde jeg i et college sammen med forskere, masterstudenter og phd-studenter i andre fag.

Ganske raskt etter at jeg kom dit spurte en ung og våken masterstudent hva jeg drev med, og jeg svarte at jeg var professor i teologi. Hva er det? spurte han. Det har å gjøre med religion, svarte jeg. Good religion or bad religion? var hans respons. Så langt rakk hans kunnskaper om temaet, og dette var hans kategorier for å forstå det.

Historien er illustrerende for noe av den bakgrunnen som finnes for at de engelske forskningsrådene for tiden har satset 13,5 mill GBP (ingen trykkfeil) for å satse på forskning og kunnskapsproduksjon om forholdet mellom religion og samfunn.

Erkjennelsen av religiøs analfabetisme har skapt erkjennelse av at det britiske samfunnet er nødt til å besinne seg på en helt annen måte enn hittil på å forstå hva religion betyr for deler av befolkningen. Det er ikke lenger tilstrekkelig å peke på at Storbritannia er et av de mest avkristnede og sekulære land i Vest-Europa, ja i verden.

En slik beskrivelse tildekker en rekke faktorer som er viktige å være oppmerksom på. Uten å foregripe noe, kan man nok si at enkelte av resultatene i forskningsprogrammet kan endre manges oppfatning av samspillet mellom religion og samfunn. Som medlem i styringsgruppen har jeg fått anledning til å tenke litt gjennom forholdene her hjemme.

Tendenser til å “fryse fast” bildet av religionene

Er det norske samfunnet preget av religiøs analfabetisme, eller står det i fare for å bli det? Det finnes i hvert fall trekk som kan peke i retning av at vi risikerer å bli det. Jeg skal i det følgende peke på noen trekk som kan gå i den retning, og på hvorfor det bør arbeides for å motvirke dette.

For det første er det mulig å konstatere en stadig tendens til å «fryse fast» bildet av religion i en bestemt form. Dette, som kalles essensialisering, gjelder særlig islam.

Men både islam og kristendom er alltid preget av historie og kultur, og finnes ikke «i og for seg». Det er problematisk når man i debatter til stadighet møter påstander av typen «islam er slik». Det gjelder både politikere og konservative kristne som er bekymret for at islam skal bidra til å fortrenge kristentroen fra landet og det norske folk. Men den samme form for kontekstløshet kommer også til uttrykk når unge, ivrige muslimer anfører koranvers i avisinnlegg for å si hva som er tillatt og ikke i følge deres tro, eller når mediene intervjuer utvalgte representanter for islam uten å kontrastere deres uttalelser med alternative stemmer.

Slikt bidrar ikke bare til å opprettholde stereotypier, men tegner islam med enda grovere streker enn dem som brukes når man tror at fremstillingen av norsk kristendom kan foregå ved at man sikrer seg uttalelser fra den liberale og den konservative leiren. Det er en stereotypi som er nøyaktig dobbelt så nyansert som den man bruker på islam, siden man her skjelner mellom to kristendomsformer. Særlig treffende er den neppe lenger.

Nyansert dialog viktig

Å nyansere de religiøse stemmene er viktig for at ikke bare ytterpunktene kommer til orde. Vi har etter hvert nok data til å vite at flertallet ikke befinner seg der, verken når det gjelder muslimer eller kristne.

Dersom bare ytterpunktene representeres, blir bildet av det religiøse Norge fortegnet. Det bidrar til å opprettholde ytterpunktenes gjensidige fiendebilder på en måte som ikke sikrer ansvarlig diskusjon og kritisk drøfting av religionens rolle i samfunnet.

Er det noe ytterliggående muslimer, fundamentalistiske kristne og religionshatende humanetikere sannsynligvis har felles, er det at de er like lite villige til å lytte til motparten som motparten er villig til å lytte til dem.

Integrering og religiøs overbevisning

En diskusjon om religion og dens plass i det sekulære samfunnet (som er det samfunnet de fleste rimeligvis ønsker seg) er nødvendig for at borgere som tilhører ulike grupper også kan motivere sitt engasjement i og for samfunnet med bakgrunn i sin egen religiøse overbevisning.

Det gjelder med andre ord å fremme en dialog om religion i samfunnet som ikke holder flertallet utenfor, eller fullstendig nøytraliserer deres religion som en ressurs for å ta ansvar for samfunnet de er medlemmer i. Slik jeg leser Jürgen Habermas om religion, er dette et viktig anliggende, fordi det er det eneste som sikrer en form for integrasjon. Dersom mennesker blir definert utenfor det offentlige rom fordi de har bestemte religiøse motivasjoner, motvirker det deres integrasjon i samfunnet.

Diskusjon om religion med et bredere spekter av aktører kan forstyrre og endre forestillingene om ”de andre.” Dette er viktig fordi unge som opplever å få sin religiøse posisjon tatt på alvor i det samfunnet de befinner seg i, rimeligvis vil ha mindre behov for selv å ty til forenklende og uhistoriske stereotypier om hva det er å være kristen eller muslim når de skal utvikle sin egen religiøse identitet.

Det er for øvrig slående hvordan ytterpunktene ofte synes å ha behov for hverandre, enten det nå er ytterliggående muslimer som trenger sine ”frafalne” sekulære landsmenn, konservative kristne som trenger kristendomshatende humanetikere, eller kreasjonister som trenger de mest livssynsnaturalistiske blant biologene. Eller omvendt.

Får slike grupper dominere, sikres i hvert fall ikke mangfoldet. I den grad lærere, forskere, journalister, og andre som arbeider med religion kan bidra i denne sammenheng, må det være for å få frem mangfoldet og nyansene som finnes på grasrota, og ikke bare gi stemme til autoriteter og (selv-)autoriserte aktører.

Pluralisme er med andre ord like mye en gevinst for de enkelte religiøse grupper i samfunnet, som det er for en kvalifisert og kritisk debatt om religion. For å vende tilbake til bildet om religiøs analfabetisme: det er ved å lære språket i dets rikdom og variasjon at vi blir best i strand til å artikulere oss nyansert og mest treffende. Uten et rikt og variert språk om religion risikerer vi bare å treffe våre allerede eksisterende stråmenn med kritikken vi utvikler overfor religioners problematiske former.