Jeg håper å kunne klare å skape mer klarhet i noen av spørsmålene som er blitt fremmet om klimaendringer på disse debattsidene.

Når feilaktige og udokumenterte påstander blir fremmet, slik som her, blir leserne antageligvis mer forvirret enn klokere.

Kjell Stordahl synes tydeligvis at klimamodellene som det refereres til i FNs klimapanel (IPCC) er usikre fordi de er basert på svært mange variable.

Det at klimamodeller er basert på svært mange variable er en sannhet med modifikasjoner.

Modellene som omtales i IPCC er alt fra enkle energi-balanse-modeller, med svært få variabler, til kompliserte koblede klimamodeller, med svært mange variabler.

Disse gir likevel et konsistent bilde av CO2-problematikken. Begge typer er fysiske modeller, der årsakssammenheng mellom de ulike variablene i stor grad er styrt av velkjente fysiske lover.

Ubetydelig usikkerhet

I kontrast med statistiske modeller, er det ganske ubetydelig usikkerhet i mye av årsakssammenhengen mellom de fleste variablene - fordi disse er gitt fra fysiske relasjoner.

Men det er noen unntak, den såkalte parametriseringen av skyer og prosesser som er for små til å beskrive i de koblede klimamodellenes rutegitter.

Parametriseringen involver kun et lite antall variable som er bestemt gjennom målinger og feltstudier. Vanlig statistisk analyse ligger til grunn for disse, og deres usikkerheter er kvantifisert på grundig måte.

Stordahl har henvist til Green og Armstrong. At disse publiserte sin artikkel i Energy and Environment tyder på at de hadde vanskeligheter med å få publisert artikkelen sin - det tidsskriftet er ikke kjent for kvalitet.

De har vel heller ikke lest IPCCs siste rapport, for der diskuteres jo hvordan klimamodellene klarer å beskrive fortidens klima (istider), effekt av vulkanutbrudd, osv.

Realistiske og samstemte modeller

Modellene beskriver også sesongene og sirkulasjons-mønstrene på en realistisk måte - denne informasjonen er ikke matet inn i modellene på forhånd. Alle disse aspektene gir en uavhengig evaluering av klimamodellene.

Videre er modellene også samstemte med tidligere beregninger for global oppvarming for det 20. århundret - utført på 1970- og 1980-tallet (The Charney panel).

Verdiene er overraskende robuste, beregningene har stemt forbløffende til nå, og simuleringer av temperaturutviklingen for det 20. århundret følger de globale observasjonene tett.

Man har også utført simuleringer med en rekke forskjellige modeller for å kartlegge følsomheten overfor usikkerhet forbundet med f.eks. eksakt parametrisering.

Spørsmålet om hvordan usikkerheten ble behandlet i IPCC er diskutert tidligere av Drange, Alfsen og Grønås, men det kan tilføyes at man også bruker metoder basert på Bayes prinsipper.

Men det er ikke helt klart hva Stordahl mener med usikkerhet, da han selv ikke diskuterer usikkerhet i sin egen analyse.

Ingen fasit på metode

Når det gjelder Wegman-rapporten, viser Stordahl til en politisk rapport (signert av en Texas-republikaner), men det bør også sies at The European Geophysical Union (EGU) skrev en erklæring der de kritiserer denne høringen.

National Academy of Sciences har også gjort en uavhengig vurdering av Mann, Bradley og Hughes (MBH) sitt arbeide.

Et sitat fra Dr. North (The House Energy and Commerce committee hearing, US House of representatives 19.07.2006) sier en del: “We also question some of the statistical choices made in the original papers by Dr. Mann and his colleagues. However, our reservations with some aspects of the original papers by Mann et al. should not be construed as evidence that our committee does not believe that the climate is warming, and will continue to warm, as a result of human activities.”

Det betyr ikke at arbeidet MBH gjorde var feil, men at metoden kan diskuteres og at det kanskje ikke er noen fasitsvar på hvilken metode som er best. Et annet poeng er at en kritikk av enkeltarbeid ikke bør misforstås som at det svekker forklaringen om en menneskeskapt oppvarming. I denne sammenheng kan det nevnes at en rekke høyt respekterte vitenskapelige akademier støtter IPCCs syn.

MBH sitt arbeid var i sin tid banebrytende og de diskuterte da også usikkerhetsmomentene i sin analyse - nettopp usikkerheten var en viktig del av analysen som i ettertid er sløyfet av MBH-kritikere. MBHs resultater ble publisert i et av verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter, Nature, og er ikke blitt dementert i ettertid.

Kurven til MBH er fremdeles gjengitt i siste IPCC-rapport, sammen med flere andre tilsvarende analyser, og de store fellestrekkene er ganske like. McIntyre og McKitrick (M&M), som i stor grad motiverte Wegman høringen, baserte sin kritikk i hovedsak på hva slags referanse-nivå man burde bruke for en såkalt prinsipal-komponent-analyse.

Tilbakevist kritikk

I ettertid har flere analyser blitt publisert hvor gyldigheten av M&Ms kritikk er tilbakevist. Det har vist seg at MBHs valg av referanseperiode har lite å si for den endelige temperaturkurven fordi det kun gjaldt én av flere inngangsverdier i et forberedende stadium før en såkalt regresjonsanalyse.

Regresjonsanalysen sørger for at inngangsdataene blir vektlagt på en troverdig måte. M&M gjorde også en feil da de sammenlignet verifiseringen for en analyse for kun globale midler og en som også ser på geografiske mønstre, som om disse var tilsvarende.

Når Stordahl påstår at FNs klimapanel ser ut til å mangle statistisk kompetanse, er det for or meg ganske ubegripelig, da han selv i neste setning viser at han tydeligvis ikke behersker forståelse av trendanalyse når han gjør et poeng ut av at “…den globale temperaturen ikke har øket siden 1998”.

For å illustrere dette, kan jeg vise til en lignende ukritisk og misvisende analyse (Figur 1) for global middeltemperatur (øvre panel) og temperaturen i Oslo i april 2003 (nederste panel): Det kan se ut som at våren stoppet i april 2003 - helt til man fikk inn målingene for mai og juni. Selvsagt er slike implikasjoner rent tull!

Forskjell på vær og klima

Bemerkningen “Dette viser at den kortsiktige presisjon på temperaturprognosene ikke er god” tyder også på at Stordahl ikke har skjønt forskjellen mellom vær og klima. Det er nettopp på grunn av kaoseffekten at man ikke kan forvente at oppvarmingen skal være jevn og monoton - og at det ikke behøver være eksakt samsvar mellom kortsiktige svingninger i modell og virkelighet.

Av samme grunn, ser man at temperaturen spretter opp og ned på kort sikt, men at man over lengre tid vil se effekten av klimatologiske forhold - det kan være årets gang eller trender skapt av endringer i andre ytre fysiske forhold. Mer om dette kan leses på RealClimate.org og Taminos Open Mind.

Stordahl har polemisert om dette i en rekke ulike kanaler som Teknisk Ukeblad (TU nr. 0208) som Tilfeldig Gang, i tillegg til her på forskning.no. Han fremmer til og med i TU påstanden om at det ikke finnes en eneste referanse til primærkilder eller annen informasjon om prognoser i IPCC rapporten, til tross for at den utelukkende består av slike referanser og er en vurdering av all fagfelle-vurdert publisert vitenskap relevant for klimaendringer (IPCC driver ikke med egen forskning).

Felles for alle disse innleggene er overfladisk argumentasjon, anklage om at IPCC ikke har kompetanse på statistikk (noe som er rent tull), og fokus kun på ett av flere beregninger av global middeltemperatur (som ellers viser en oppvarming etter 1998) og et lite avgrenset datautvalg (se f.eks. Figur 2).

Lytt til fagfolk

Jeg synes dette er trist, for han kunne gjerne tatt kontakt og diskutert disse spørsmålene med oss klimaforskere først - for å høre våre motforestillinger, slik at han slipper å begå slike tabber. Han kunne også reflektert over svarene han har fått. Er man genuint interessert i problemstillingen, bør man vel lytte til fagfolk og ikke basere seg på fordommer.

Vi som er klimaforskere biter ikke. Det går også an å slå opp mytene om klimaproblematikken på met.no.

For spør jeg meg: hva er egentlig hensikten bak hans mange utspill (om et tema han ikke selv er ekspert på)? Hvorfor ikke gjøre en grundig research i forkant? Ønsker han å skape mer forvirring?