En lykkelig Kerbal har landet på en av planetene i solsystemet du kan utforske. (Bilde: Kerbal Space Program)
En lykkelig Kerbal har landet på en av planetene i solsystemet du kan utforske. (Bilde: Kerbal Space Program)

Styr ditt eget romprogram

JEG BARE ELSKER FORSKNING: Har du et hemmelig ønske om å være NASA-sjef? Det har jeg.

Published

Jeg har vært opphengt i verdensrommet helt siden jeg var liten. Jeg synes det er helt sinnssykt at vi faktisk har klart å sende folk fram og tilbake til månen.

Det er like imponerende at vi sender sonder til Pluto, rullende laboratorier til Mars, og at vi har klart kunststykket med å lande en maskin på en komet som suser gjennom solsystemet.

Jeg kommer aldri til i å jobbe i NASA. Det er heller ingen stor sannsynlighet for at jeg får oppleve verdensrommet.

Men, det er ingen grunn til å henge med hodet. Vi som aldri får sjansen til å bli ekte rakettforskere eller astronauter har nemlig dataspillet Kerbal Space Program (KSP).

Et nesten ekte solsystem

På overflaten kan Kerbal Space Program se ut som et barnespill. Fine, klare farger og en god dose humor er det første du legger merke til, men ikke la deg lure.

Under overflaten lurer det et monster av en romsimulator. Du får i oppgave å drive romprogrammet på planeten Kerbin, som ligner veldig på jorden.

Jeg bare elsker forskning:

Vitenskapen har gitt oss svar på noen av livets store spørsmål.

Takket være forskningen lever vi lenger, kommuniserer over enorme avstander, reiser ut i rommet og vet mye mer om oss selv og det andre livet på jorda.

Men forskningen er også gøy, rar, sprø, teit og morsom.

På vår jakt etter de viktige forskningssakene gjennom tidsskrifter, pressemeldinger og tips snubler vi over mye rart.

Vi skriver kanskje en liten nyhet om det, eller dykker dypt ned i stoffet med kritiske journalistbriller.

Men noen ganger har vi bare lyst til å vise frem hvor utrolig rar, spennende og fjollete forskningen kan være. Fordi vi bare elsker forskning.

Her finner du alle sammen: Jeg bare elsker forskning.

Planeten er bebodd av små grønne menn som kalles Kerbals. De stiller gladelig opp som astronauter, og mange av dem kommer til å bøte med livet på grunn av dine dårlige avgjørelser.

Spillutviklerne sier at det var viktig å ikke ha med mennesker i spillet, siden det ville føles ganske feil for spilleren å sende menneske etter menneske i døden.

Det som er så utrolig fascinerende med Kerbal Space Program er at det faktisk foregår i en modell av et solsystem, med nesten realistisk fysikk. Kerbin er i et solsystem som minner om vårt eget, med store og små planeter som går i bane rundt en stjerne.

Planetene har masse, tyngdekraft og noen har atmosfære, og det er din jobb å utforske disse stedene. Det er bare en måte å gjøre det på: Raketter og romskip.

Bygg dine egne raketter

For å komme deg ut i verdensrommet må du først bygge rakettene. I begynnelsen av spillet har du bare tilgang på noen enkle deler, for eksempel små raketter med fast brensel og en romkapsel med plass til en astronaut.

Etter hvert som du spiller kan du låse opp mer avanserte deler, og du kan lage enorme raketter med mange forskjellige stadier, akkurat som Saturn V-raketten. Du kan lage landingsfartøy, satelitter og rovere.

I motsetning til virkeligheten, kan ikke delene feile. Hvis noe går galt, er det din egen feil.

Når det er på tide å skyte opp kreasjonen din må du styre raketten selv, og du innser fort at man faktisk må lære seg en del om hvordan romfart egentlig fungerer.

Og det er ganske komplisert, selv om det kanskje ikke er så overraskende. Det første du må klare er å få romskipet ditt opp i bane rundt Kerbin.

Det som er så fantastisk med dette spillet er at det tvinger deg til å skjønne konseptene som gjør det mulig for oss å sende mennesker og roboter ut i verdensrommet. Du må heldigvis ikke skjønne matematikken som ligger bak.

Men du må forstå begreper som apoapsis, periapsis, prograd og retrograd for å komme deg noe sted i Kerbal Space Program, noe du lærer etter hvert som du spiller.

For å sette et romskip i en stabil bane må du komme høyt nok opp. Men det holder ikke, du vil bare dette ned igjen. Etter at du har kommet deg høyt nok oppe, må du sikte på horisonten og fyre raketten lenge nok.

Dette utvider banen, og etter at du har brent lenge nok skrur du motoren av, og detter forbi horisonten og kommer inn i en stabil bane.

Her kan du se et enkelt romskip som tar av og går i bane:

Men det er mange steder dette kan gå galt. Har du nok brennstoff til å komme deg opp og i bane?

Hvis du klarer det, har du nok brennstoff til å komme deg tilbake til fast grunn, eller blir den stakkars astronauten strandet i bane? Hvis det skjer, tør du prøve å redde ham?

Her er det en det går galt for under oppskytning:

Prøving og feiling

Dette er bare en av de første og enkleste utfordringene du kan prøve deg på i KSP-universet, og det er vanvittig mange av dem. For eksempel første gang man prøver å få to romskip til å møte hverandre i samme bane rundt en planet er en ekstremt frustrerende opplevelse.

Det blir lange rekker med prøving og feiling. Jeg har selv livene til mange Kerbals på samvittigheten, for eksempel fordi det var en eller annen katastrofal designfeil med romskipet jeg hadde bygget. Mer om dette senere.

Men når du får det til, er det vanvittig tilfredsstillende. Jeg har ikke spilt Kerbal Space Program så veldig mye, og akkurat nå holder jeg på med neste milepæl: Å lande på den største av Kerbins to måner, artig nok kalt Mün.

Til å begynne med prøver jeg bare å komme meg i nærheten av Mün, for så å reise tilbake til Kerbin. Jeg trodde jeg hadde tenkt på alt, men det hadde jeg altså ikke. Jeg skal vise dere en typisk KSP-erfaring under.

Gikk nesten bra

Her er raketten min rett etter oppskyting. God form gjennom atmosfæren.

Den blå kurven viser banen min. Jeg er på vei mot apoapsis, som er ytterpunktet i banen. Når jeg nærmer meg dette punktet (den lille pilen), må jeg brenne raketten mot horisonten for å utvide banen slik at den går rundt hele kloden.

Jeg har kommet i bane, og planlegger neste steg: Komme seg i nærheten av Mün. Dette krever presisjon, og jeg må fyre rakettene akkurat lenge nok i riktig retning for å få til den rette banen.

Her er jeg i nærheten av Mün. Suksess, trodde jeg.

På vei hjem. Alt går fint. Jeg har nok brennstoff til å korrigere kursen.

Etter en manøver for å komme tilbake til jorda, gjør jeg meg klar til å gå inn i atmosfæren for å lande trygt. Jeg har dumpet resten av raketten. Men så……

I atmosfæren er det friksjon, som gjør alt veldig varmt. Dette går greit hvis du klarer å komme inn i riktig vinkel og har et varmeskjold. Det sistnevnte hadde jeg glemt. Rundt ett sekund etter at jeg tok dette bildet eksploderte romkapselen og piloten min strøk med.

Prøv og feil. Begynn på nytt.

Enormt engasjement

Spillet har vært tilgjengelig i flere år, men fullversjonen ble ikke sluppet før i sommer.

Ivrige rakettbyggere har spilt KSP i mange år, og folk har laget enorme konstruksjoner. Romstasjoner, digre romskip og rovere er bare noe av det du kan bygge hvis du investerer nok tid og krefter i spillet.

Youtube-brukeren Scott Manley er en av de som virkelig viser hva som er mulig med Kerbal Space Program. Det hjelper nok at han er astronom og virkelig forstår matematikken bak det som skjer.

Spillet er nok for spesielt interesserte, og det skal mye arbeid til for å bli god, men du lærer massevis om hvordan romfart egentlig fungerer.

Hva synes dere om dette spillet? Og vil dere ha flere oppdateringer fra mitt blivende romprogram?

Her kan du se hva som faktisk er mulig i dette spillet, i en av Scott Manleys mer imponerende prosjekter: