- Mediene har svakt utviklede mekanismer for å begrense seg, konstaterer instituttleder Espen Ytreberg ved Universitetet i Oslo.

- Det vil være et stort press for å fylle sendeflatene, sier førsteamanuensis Svein Brurås ved Høgskulen i Volda.

Neste uke starter rettssaken som med unntak av oppgjøret etter annen verdenskrig mangler paralleller i norsk historie. Saken skal dekkes av 800 journalister som arbeider for radio og TV, aviser og internett.

- Utmattende

- Det er all grunn til å tro at den vil være helt eksepsjonelt intens og utmattende, sier instituttleder Espen Ytreberg ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo om mediedekningen av rettssaken.

Han er bekymret for de utilsiktede, negative effektene av en omfattende mediedekning der alle mulige detaljer blåses opp og tillegges like stor vekt.

Ytreberg mener at det er et generelt fenomen i media at når først et tema blir regnet som tilstrekkelig viktig blir nær sagt en hvilket som helst opplysning regnet som verdig publisering.

I denne saken kan det føre til at alle mulige detaljer om Anders Behring Breiviks liv og handlinger før terroraksjonen blir rapportert.

Under rettssaken som starter mandag vil det komme et vell av detaljer som media kan øse av. Meningsmålinger tyder på at effekten av den massive dekningen kan bli at vi blir utmattet og oppgitt i forhold til hele rettssaken, mener Ytreberg.

Mye å fylle

Førsteamanuensis Svein Brurås ved journalistutdanninga ved Høgskulen i Volda sier at behovet for nyheter å fylle direktesendinger og tomme avissider med kan friste noen til å gå på akkord med presseetikken.


- Det er store sendeflater å fylle. Det kan være en fallgruve ved at man formidler grufulle detaljer fra rettsforhandlingene, sier Brurås til forskning.no.

For radio- og TV-journalister med direktesendinger vil det være et stort press for å bringe noe nytt å fylle sendingene med, selv om det ikke skjer noe i rettssaken hele tida, påpeker han.

Evner å skille

Brurås har skrevet doktoravhandling om etikk i krimjournalistikk. Han påpeker at norsk presse har lang erfaring med å dekke drapssaker og velge bort det som ikke egner seg for publisering.

- Man vet godt at det kan finnes detaljer i en rettssak som ikke egner seg for offentligheten, sier han.

Grufulle drap har skjedd tidligere også, selv om omfanget er eksepsjonelt i denne saken.

Ofrene

Mange av de 800 journalistene som skal dekke saken vil også være på leting etter kommentarer til det som kommer fram i rettssalen. Da er det viktig at de overlevende og pårørende av omkomne som ønsker det, får være i fred.

- Pårørende og ofre har en veldig ulik holdning. Noen har fortalt om det og forteller gjerne igjen. Andre opplever det som et overgrep når pressen spør.

- Vi får håpe at de av de overlevende og pårørende som ønsker fred under rettssaken får det, sier Brurås.

Reaksjoner

Pårørende kan komme med reaksjoner i retten uten at det nødvendigvis skal kringkastes til hele verden.

Han peker på at det også kan skje uventede og dramatiske ting som man vanskelig kan forutsi. Da er spørsmålet om media kan velge å la være å rapportere om det som ikke har vesentlig betydning.

- Redaksjonene vil sende erfarne journalister som er vant med å dekke rettssaker. Men samtidig er dette så svært og omfangsrikt at det kan skje uforutsette situasjoner, sier Brurås uten å ville gå i detalj om hva slags type hendelser som kan oppstå.

Journalister som skal dekke saken for internasjonale medier kan ha andre presseetiske retningslinjer å gå etter enn de norske.

Krigsoppgjøret

Brurås slår fast at det ikke har vært noen tilsvarende rettssak i Norge siden oppgjørene mot Quisling, Henry Rinnan og andre medløpere under den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig.

- Da var mediesituasjonen en helt annen. Men vi ser i dag hvor viktig det var å ha en pressedekning av disse sakene, sier Brurås.

Datidas mediedekning er nå historiske kilder. Det som ikke fantes i 1945 var muligheten til umiddelbar rapportering.

Først eller best?


Flere medier kan komme til å publisere mer eller mindre direkte på nett i form av et slags live rettsreferat.

Her møter journalistikken seg selv i døra, mener Ytreberg ved UiO.

Når man tror at en live dekning er mye bedre enn å komme litt etter, kommer man raskt i konflikt med behovet for at nyhetssaken skal være redaksjonelt bearbeidet og ikke ufordøyd, mener han.

Styrer ikke omfanget

Det forventede omfanget av mediedekningen peker på en side ved dagens medievirkelighet som er vanskelig å regulere.

Det er en velkjent kritikk av media at ingen har ansvar for den samlede effekten av en massiv mediedekning av en sak. Hver enkelt nettavis eller TV-stasjon står kun til ansvar for sine egne valg, ikke for det samlede omfanget.

- Det er tydelig at den samlede mengden dekning er utenfor medienes kontroll. Det er en side ved mediene som mediene selv ikke er i stand til å regulere, sier Ytreberg til forskning.no.

Han peker på at det er mange mekanismer for å premiere journalister og redaksjoner som står på og forfølger en sak, men at det ikke finnes noen premiering for de som velger å legge fra seg en sak eller begrense omfanget av dekningen.

Forsidebilde: Oslo tinghus. Foto: Bjoertvedt/Wikipedia. Klikk her for å gå til lenken