Hva betyr skjørtelengdene til kvinnene i Mad Men, og hvorfor står karakterene plassert på en bestemt måte i bildet? Hva symboliserer fargene som går igjen i klærne?

Slike spørsmål grubler de telefile over.

– En telefil er en analytisk seer og veldig opptatt av detaljene i seriene. De ser TV på en ekstremt konsentrert måte, sier medieviter Gry Cecilie Rustad ved Universitetet i Oslo.

Hun har skrevet doktoravhandling om TV-fans, nærmere bestemt den type fans som dyrker estetikken i TV-bildene. De diskuterer i egne blogger og nettfora.

– De tar for seg 100 stillbilder fra en episode og analyserer dem, bilde for bilde, sier Rustad til forskning.no.

TV-snobber

Telefile er mindre opptatt av handling enn andre fans. De kaller begeistret en serie vakker.

I stedet for å lete etter et plot og lure på hvordan det går med karakterene, tar de for seg tema og miljø i seriene Rustad har studert: Mad Men, Treme, Luck og The Wire.

• Les også: Derfor er The Wire en unik TV-serie

Interiør, et blikk, hvordan hovedpersonen holder sigaretten – alt dissekeres.

– Man kan nok kalle dem TV-snobber, sier hun smilende.

– Ikke mulig uten internett

Slik sett ligner de på cinefile, kjennerne som ser film som kunst. I likhet med denne gruppa har nok de telefile oftere høyere utdanning, tror Rustad. Kanskje det er derfor serier som Mad Men har blitt mer populære i høyt utdannede Norge, enn i USA.

Mens film lenge har vært en anerkjent kunstform, har TV vært litt uglesett. TV-en var lenge kopekasse, ikke kunst.

Det endret seg med kvalitetsseriene fra 80-tallet. Det ble flere TV-kanaler og større konkurranse om seerne. Annonsørene ville nå de unge, pengesterke med utdanning og oppmuntret TV-skaperne til å satse på kvalitet. Twin Peaks på 90-tallet ble etterfulgt av en rekke prisbelønte HBO-serier på 2000-tallet.

• Les også: Derfor er det så mange gode, nye TV-serier

Men det var først med internett at den telefile fankulturen tok av. Mange ser seriene på nett og diskuterer med fans fra hele verden.

– Jeg tror ikke telefili hadde vært mulig uten internett. Mens filmelskerne møttes på kino og diskuterte i etterkant, finner TV-elskerne som sitter hjemme hverandre på nettet, sier Rustad.

Feminisme i skjørt

Serien Mad Men viser et reklamebyrå på 60-tallet. Tidskoloritten er presis, og endrer seg i takt med samfunnsutviklingen.

Sekretæren Peggy blir frigjort tekstforfatter og skjørtelengden hennes kryper oppover etter hvert som det amerikanske samfunnet blir mindre konservativt.

– Serien skildrer de store hendelsene i lys av hverdagslivet, sier Rustad.

– Den viser samfunnsmessige endringer gjennom estetikken.

Hun viser fram en blogg der stillbilder fra hver scene legges fram, analyseres av bloggeren, og får kommentarer fra fansen under.

Mange fans lurer på hvorfor det er en scene der en mann står på trappa foran huset og gjentatte ganger spør kona om hun har kjøpt pærer.

Én mener det symboliserer at den fraskilte hovedpersonen Don savner en kone å mase på, en annen at det viser hvordan grensene mellom offentlig og privat viskes ut; alt trenger ikke lenger å holdes innenfor husets fire vegger.

De får aldri svar på hvem som har rett. Ekteparet går inn i huset, og vi vet ikke om hun kjøpte pærer. Scenen har ikke direkte betydning for handlingen. Denne typen serier er åpne, og det er opp til seerne å skape mening.

Sakte-TV

Forskerne har ikke vært så opptatt av å analysere estetikken i TV-seriene. Rustad er ganske alene om det i Norge. Hun mener det er viktig å vite mer om hvorfor seerne bruker så mye tid og krefter på å plukke fra hverandre serier.

Noen typer serier legger opp til denne typen fankultur, hevder hun. De gir realistiske miljøskildringer og dveler ved detaljer.

– Seriene er saktegående, så folk får tid til å virkelig nyte bevegelsene. Vi får se reaksjonene til de ulike karakterene, bilder som blir gjentatt, det er mye bruk av slow motion og musikk, sier hun.

• Les også: Ekte tårer for fiktive serier

De klassiske såpeseriene gir lite mat for analytikerne, de viser som oftest en dialog sett fra en persons perspektiv, sjelden oversiktsbilder.

I seriene som legger opp til telefili er de mest betydningsfulle scenene ofte uten dialog.

Det kan fort bli kjedelig.

– Folk flest liker handlingsdrevne serier der det skjer noe og det er en rød tråd gjennom serien, mener Rustad.

Fan og forsker

Rustad innrømmer glatt at hun selv er telefil. Men hun slapper også av med lettbeinte, handlingsdrevne serier som Vampire Diaries.

Hun ser rundt 60 serier, selv om hun bare har forsket på et fåtall av dem.

– Det er greit å følge med for å ha et sammenligningsgrunnlag, sier hun og ler.

For henne er det ingen straff å måtte bruke tusenvis av timer foran TV-en.

– Jeg opplever en type vennskap med seriene. Det er mange sesonger, og vi fans lever med karakterene over lang tid. En del av dem ser jeg langt oftere enn mine virkelige venner.

Det kan være vanskelig å skille fag og fritid, og Rustad tviler på at hun er en helt nøytral forsker. Men hun tror det er flest fordeler med å kunne sette seg inn i fansens univers.

– Jeg tror jeg har en sterkere forståelse av diskusjonene, sier hun.

Hun trekker fram episode fire av serien Luck, som kretser rundt en travbane. Idet en mann skjønner at hesten hans skal vinne debutløpet, skifter scenen karakter og viser hesten i sakte bevegelse, kryssklippet med eieren som gråter.

– Jeg fikk tårer i øynene. Det er noe av det vakreste jeg har sett på TV. Det samme syntes fansen på nett, folk fortalte at de holdt pusten og gråt.

Referanse:

Rustad, G. C.: Contemplating Telephilia: A study of Mad Men, The Wire, Luck and Treme. Doktoravhandling ved IMK, Universitetet i Oslo, 2014.