Dataspill gjør oss følelseskalde og voldelige. Vi blir avhengige av internett og dataspill. Google og twitter gjør hjernen dårligere til å fokusere. Action og kjappe klipp i filmer hindrer evnene våre til å fordype oss. Nye medier er skikkelig farlige. Eller er de?
- Mange voksne tror at forbrytelsene som er skildret (…) er så fjerne fra barnets hverdag at de bare blir noe oppdiktet eller innbilt for barna. Men vi har oppdaget at dette er en stor feil. Lovbrudd som tidligere var begrenset til voksne, blir nå stadig oftere utført av ungdom og barn.
- Den frie tilgangen (…) har forgiftet sjelen og ødelagt moralen til mange ungdommer, og hindret andre i å fylle bevisstheten med nyttig kunnskap.
Tror du disse sitatene handler om dataspill? Eller voldsfilmer?
Feil.
Det første stammer fra 1954, og dreier seg om tegneserier. Uttalelsen kom fra den anerkjente psykiateren Fredric Wertham, som overbeviste hele USA om at tegneseriehefter fikk den oppvoksende generasjonen til å bli både homofile, kriminelle og narkomane.
Utsagn nummer to ble skrevet allerede i 1790. Det handler om hvordan den nye tilgangen på kjærlighetsromaner og skuespill var i ferd med å ødelegge ungdommen.
Hvordan skulle det gå med de unge damene som ble utsatt for slikt skadelig stoff? Ikke bare var teaterforestillingene og bøkene farlig for moralen. De gav også jentene urealistiske forventninger til livet.
Mange var redde og diskusjonene gikk skyhøyt rundt både kjærlighetsromaner og tegneserier. Og dette er langt fra de eneste bekymringene samfunnet har hatt over medienes effekt på ungdommen.
Med litt leiting finner du lignende ståhei rundt så godt som hvert eneste nye medium som har dukket opp: Dikt, teater, bøker, aviser, tegneserier, telefoner, radio, TV, video og internett er blitt ansett som trusler mot samfunnet, i tur og orden.
Dette kalles mediepanikker.
Gammel skrekk og gru
En mediapanikk oppstår når folk blir overdrevent redde for en ny type media, gjerne samtidig som de gamle mediene fyrer opp under redselen med skrekkhistorier fra virkeligheten. Og fenomenet er kanskje like gammelt som selve konseptet media.
Allerede for 2000 år siden advarte for eksempel filosofen Platon mot teater og dikt, som han mente var skadelig for ungdommen.
Filosofen Sokrates skal ha vært skeptisk selv til alfabetet, ifølge Christopher J. Ferguson fra Texas A&M International University.
- På 1700-tallet var det diskusjoner om hvorvidt det var sunt for folk flest å lære seg å lese, forteller Faltin Karlsen, forsker ved Norges informasjonsteknologiske høgskole (NITH).
- Da kunne de jo plutselig få tilgang til informasjon som de ikke hadde noen bakgrunn for å forstå.
- For bare 100 år siden hadde bibliotekene store seksjoner med bøker som var innelåste. Der fantes det bøker om for eksempel seksualitet og politisk teori, som man mente at mange ikke hadde godt av å lese.
Videopanikk
Annonse
På begynnelsen av 1900-tallet vakte filmen ny skrekk og bekymring. Mange trodde at de levende bildene påvirker tilskuerne på en helt ny måte, og ledet særlig unge damer på villstrå. Snart kom regler som skulle sørge for at kinoene ikke viste usømmeligheter.
Men da hjemmevideoen dukket opp på 1980-tallet ble det krise igjen.
- Det var jo helt uregulert. Før hadde filmtilsynet hatt kontroll med alt som ble vist på kino. Og NRK, Norges eneste TV-kanal, hadde ingen tradisjon for å vise veldig kontroversielle filmer.
- Men nå kunne plutselig hvem som helst gå ned på hjørnet og leie Motorsagmassakren. Det ble en helt absurd panikk, og en stor debatt, forteller Karlsen.
I dag er det dataspill og internett som får kjørt seg. Og bekymringene rundt de nye digitale møteplassene ligner temmelig mye på gammel uro rundt mer analoge utgaver.
Professor Shayla Thiel-Stern ved University of Minnesota ser for eksempel store likhetstrekk mellom frykten for hva som kan skje med jenter som legger ut profiler på Facebook og MySpace, og bekymringene for de unge damene som begynte å vanke på en ny type dansesteder i Chicago på begynnelsen av 1900-tallet.
Panikken følger ofte et eget mønster, mener forskerne.
På’n igjen…
Introduksjonen av et nytt massemedium fører til offentlige reaksjoner, som er like forutsigbart ensformige som de er sterke, skriver Kirsten Drotner, en av verdens ledende forskere på mediepanikk.
- Voksne eksperter – lærere og sosialarbeidere, kulturkritikere og politikere – definerer det nye massemediet som en sosial, psykologisk eller moralsk trussel mot de unge.
- Så blir det innført juridiske og pedagogiske tiltak, og interessen daler – helt til et nytt massemedium igjen vekker den offentlige diskusjonen.
De gamle mediene er det ingen som frykter lenger. I dag er det for eksempel få foreldre som blir skrekkslagne når tenåringen drar på kino, eller som biter negler fordi poden pløyer igjennom ei tjukk bok. Teater og diktlesning er blitt ren høykultur.
Annonse
Overser åpenbare tegn
Men hvorfor skjønner vi ikke at det er en ny mediapanikk på gang? Og hvorfor stusser vi ikke over at mange tegn ofte tyder på at verden tross alt ikke går i hundene?
Samtidig med de heite tegneseriedebattene på 1950-tallet, falt kriminaliteten i USA for eksempel til rekordlave nivåer, skriver psykologen Steven Pinker i The New York Times.
Og på 1990-tallet, mens verden mente at dataspill gjorde ungdommen til voldsmonstre, sank antallet voldsforbrytelser i USA dramatisk.
Så hvorfor tenker ikke foreldre, journalister og politikere tilbake på sine egne ungdomsår, eller på tumultene rundt tegneserier, film og video, og konkluderer med at det antageligvis ikke er så farlig denne gangen heller?
Sterke medier
- Noe av det som går igjen, er at man ser på de nye mediene som mye kraftigere enn de gamle, sier Karlsen fra NITH.
Dermed kan man altså alltid si: ”Ja, de tok feil sist gang, men det er annerledes nå.”
- Man går i fella igjen fordi man tror at de nye mediene har egenskaper som gjør dem helt unike. Det er disse kvalitetene som trekkes fram, og man argumenterer for at de påvirker folk på en helt ny måte.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Men slike synspunkter er ikke basert på en reell vurdering av hvilke effekter mediene har, mener Karlsen.
- Denne typen forklaring forutsetter at menneskene er motstandsløse overfor påvirkningen. At de blir det de ser. Men mediene påvirker ikke folk på en slik direkte måte.
Annonse
- Til tross for mye forskning er det for eksempel nesten umulig å finne noen sammenheng mellom voldelige dataspill og vold i virkeligheten.
- Barn og unge har tvert imot høy kompetanse på de nye mediene, og vet ofte mye mer enn de voksne. De ser at blod og gørr er effekter som gjør dataspill mer virkningsfulle, men bryr seg ikke så mye om disse effektene. Det er mestringen av oppgavene i spillet som er viktige for dem.
TV-slaver og internettavhengige
Det er ikke tull at nye medier påvirker oss og samfunnet, men kanskje ikke så mye som vi tror, sier Karlsen, som mener at venner og familie har mye større innvirkningskraft på oss enn både gamle og nye medier.
Ofte fokuserer mediedebatten for mye på mulige negative sider.
- Da internett kom, så noen forskere for seg en verdensomspennende epidemi av internettavhengighet.
I 1998 skrev for eksempel professor i psykologi, Kimberly Young:
”Jo mer jeg snakket med internettavhengige, jo mer overbevist ble jeg om at dette problemet var reelt, og antagelig ville øke raskt. Ettersom internettet forventes å nå ut til 75 til 80 prosent av den amerikanske befolkningen i løpet av de neste åra, innså jeg at jeg hadde kommer over en potensiell epidemi.”
- I dag får internettavhengighet svært liten oppmerksomhet i nyhetsmedier, litt på samme måte som TV-slaver er et ord som er lite i omløp for tiden, sier Karlsen.
- Da TV-monopolet var i ferd med å oppløses på begynnelsen av 1980-tallet, var det derimot mye snakk om at folk ville forvandles til TV-slaver hvis de fikk tilgang til så mange nye kanaler. Nå er det stort sett onlinespill som er gjenstand for debatter om medieavhengighet.
Enkel løsning
Torill Elvira Mortensen ved IT-Universitetet i København forsker også på spill og medier. Hun mener at det liten grunn til å tro at de nye mediene har noen stor negativ innvirkning.
- Det er ingenting som tilsier at de skal være skadelige. Storbrukere av nye medier viser seg stort sett å være akkurat som alle andre.
Annonse
Mortensen tror det negative fokuset rundt medier i stedet kan være enkle løsninger på mye mer kompliserte problemer i samfunnet.
- Det kan være fristende å skylde på de nye mediene. De er så synlige og representerer tydelige endringer i samfunnet. Det er lettere å si at dataspill eller internett har tatt fra oss barna, enn å si at foreldre ikke bruker nok tid sammen med ungene sine.
I spill som World of Warcraft kan du lage din egen digitale personlighet.
Espen Aarseth ved IT-universitetet i København tror også mediepanikkene kan skyldes slike populistiske løsninger.
- Man bruker nye medier som syndebukk, mens de virkelige problemene kan være vanskelige å finne ut av. Dataspill er for eksempel blitt trukket fram som en viktig årsak til skyteepisoder på skoler.
- Men skoleskytinger har gått tilbake siden skytespillene kom på 1990-tallet. Og i mange tilfeller har spill overhodet ikke vært relevant. Skytteren ved Virginia Tech spilte for eksempel ikke dataspill.
Men selv om frykten for de nye mediene ofte er overdreven, skal vi likevel passe oss for å stemple alle bekymringer som tull og oppspinn.
Det finnes problemer
- Det kan være lett å avfeie alt som mediepanikk. Men folk kan også ha reelle problemer. Hvis noen selv sier at de har trøbbel, så må man ta det på alvor, sier Aarseth.
Og selv om de nye mediene ikke er skadelige i seg selv, kan de likevel ha uheldige virkninger.
- Du kan for eksempel bruke så mye av hverdagen på dem, at du ikke får tid til noe annet, for eksempel venner, utdanning, familie og kroppen din. Dette gjelder så klart ikke bare for nye medier. Du kan også jobbe for mye, eller være for opptatt av idrett eller sjakk.
Karlsen fra NITH synes det er vanskelig å gi et enkelt svar når folk spør om mediene er farlige.
- Jeg må jo si: ”Ta det med ro. Det går stort sett bra. Skadevirkningene er ofte veldig overdrevne.” Men samtidig vil jeg også at foreldre skal være bekymret.
- Det er ikke greit å spille eller se på film i 12 timer i strekk. Noen filmer og spill er ikke OK. Jeg vil at de voksne skal involvere seg i barnas mediekonsum, og være veivisere og grensesettere. Det er en del av foreldreansvaret.
Det mener også Adam Thierer, leder for en amerikansk markedsorientert tenketank som gir råd rundt nye teknologier. Han tror de som bekymrer seg må slutte å fordømme nye medier, og heller begynne å snakke med de unge som bruker dem.
- Spør tre enkle spørsmål for å starte samtalen: ”Hva er denne nye tingen? Hvordan du bruker den? Hvorfor er den viktig for deg? skriver Thierer.
Først da har vi et grunnlag til også å snakke om problemene som kan være knyttet til det nye mediet.
