Debattlederen avgjør om vi får noe ut av politikerne

I valgkampår blir det mange tv-dueller mellom statsministeren og opposisjonslederen. Dansk undersøkelse viser hva slags debattleder som bidrar mest til en opplysende debatt.

Den riktige typen ordstyrer kan skape opplyste borgere, mens andre typer har motsatt effekt. (Foto: Colourbox)
Den riktige typen ordstyrer kan skape opplyste borgere, mens andre typer har motsatt effekt. (Foto: Colourbox)

Parlamentsvalg er på mange måter blitt redusert til persondueller mellom den sittende statsministeren og opposisjonslederen.

Ved forrige valg i Danmark, i 2011, sto kampen mellom Lars Løkke Rasmussen, fra danske Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne. De møttes i fire tv-overførte debatter der de håpet å overbevise sentrumsvelgere som ikke hadde bestemt seg.

Men ved hver duell er en tredje person til stede: ordstyreren, eller debattlederen. Den personen som sikrer at debatten har mål, retning, fremdrift og kvalitet.

– Hvis den offentlige debatten er viktig for demokratiet, er også ordstyreren det. Mange teoretiske retorikere kritiserer alltid politikerne for å ikke argumentere skikkelig, opplysende eller redelig nok.

– Utgangspunktet vårt er at politikerne alltid vil forsøke å vinne debatten på de vilkårene de har; derfor er det ordstyreren man bør fokusere på, sier Magnus Boding Hansen.

Opplyst debatt krever god ordstyrer

I oppgaven Forhørslederen, Natvægteren & Ambassadøren, har han sammen med Marcus Lantz beskrevet hvilke ordstyreregenskaper som skaper den beste debatten.

De har intervjuet åtte fremtredende ordstyrere fra forrige valg. Det sentrale spørsmål er: Hvilken ordstyrerstrategi sikrer en offentlig debatt der seerne ikke angrer valget sitt når de senere får mer kunnskap om emnet?

– Vi identifiserer tre ordstyrertyper, som vi kaller forhørslederen, nattvekteren og ambassadøren. Nattvekteren lar politikerne svare som de vil, forhørslederen er kontrollerende og konfronterende, og ambassadøren stiller politikerne til ansvar for konkrete spørsmål, sier Hansen.

Gir forskjellige debatter

Sett fra et journalistisk synspunkt krever forhørslederen at politikerne utfordres i helt ned detaljene. Ulempen er at debatten kan ende som en diskusjon mellom politiker og debattleder i stedet for mellom politikerne.

Forhørslederen får mye kritikk i befolkningen.

– Seerne klager ofte over at ordstyreren kommer i fokus, sier Hansen, som personlig mener at en markant ordstyrer ofte er nødvendig for å unngå utenomsnakk og banaliteter.

Nattvekteren gjør seg usynlig i debatten, men stiller heller ikke politikerne til ansvar. Ulempen er at debatten fremstår som påstand mot påstand.

Ambassadøren skjerper synspunkter og spørsmål, og argumenterer til tider ut fra den holdningen spørsmålene representerer. På den måten er det tydelig at ordstyreren fungerer som garantist for at spørsmålene blir besvart. Ordstyreren får legitimitet ved å bruke sin egen kunnskap til å argumentere på andres vegne.

Testet teorien på elever

De to studentene har gjennomført debatter på tre videregående skoler, mellom de to Europa-parlamentarikerne Morten Messerschmidt fra Dansk Folkeparti og Emilie Turunen fra Socialistisk Folkeparti, om situasjonen i eurolandene. Fordi elevene gikk på samfunnsfagslinjen, ventet de at elevene hadde en mening om eurosituasjonen, men ikke urokkelige holdninger.

Magnus Boding Hansen har erfaring fra debatter fra online-magasinet Ræson, og har styrt debattene som enten forhørsleder, nattvekter eller ambassadør.

Før hver debatt har elevene svart på spørsmål om sine holdninger til spørsmålet: Skal Nord-Europa fortsette med å gi hjelpepakker til Sør-Europa?

Etter debatten har de besvart spørsmålet på nytt, og etter en halv dags seminar om spørsmålet enda en gang.

– Ved en vellykket debatt blir ikke elevenes holdninger endret ved å få et par timers undervisning. Det indikerer at debatten har vært opplysende, sier Hansen.

Skarpe spørsmål fra salen

Det viste seg at den debattlederrformen som gjorde tilhørerne mest opplyste, var ambassadørrollen som tar utgangspunkt i spørsmål fra salen.

For eksempel måtte Hansen ved et tilfelle stille få klargjort et spørsmål fra en sjenert jente til Morten Messerschmidt.

Jenta kunne ikke forstå hvordan Messerschmidt kunne glede seg over en mulig eurokollaps, når økonomer spår at det ville få alvorlige konsekvenser for Danmark.

– Først avfeide han henne, men jeg gikk inn som ordstyrer og argumenterte på hennes vegne. Det førte til at han måtte svare bedre for seg, sier Hansen.

På bakgrunn av teori, intervjuer og feltarbeid kommer forfatterne fram til tre hovedanbefalinger.

– Man skal ikke la politikerne kontrollere debattens retning og underspørsmål. Man skal være kontrollere svarene, og man skal la publikums tvil, spørsmål og tanker være avgjørende. Derfor anbefaler vi ordstyrertypen «ambassadør», sier Hansen.

Retorikkprofessor er enig

Christian Kock, som er professor i retorikk på Københavns Universitet, er enig i konklusjonene.

Hans egne analyser fra 1990-tallet viste at tv-seerne forholdt seg fornuftig og saklig til debattene, som hadde karakter av rettssaker. Men i dag er formen blitt annerledes.

– Mange av de debattene skal gå raskt, med kort taletid, avbrytelser og hopping fra det ene emnet til det neste. Det gir et dårlig beslutningsgrunnlag, sier Kock.

Han har selv forsket i hvordan politikere unngår spørsmål, og er enig i at en type ordstyrer som «ambassadøren» er vesentlig.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS