Forskere bør ikke bare uttale seg om de faktaene de har gravd frem i egen virksomhet. De bør også bruke kunnskapen sin til subjektive vurderinger av politikk, uansett om det gjelder EU, flyktninger eller kriminalitet.

Det mener flere forskere ved Københavns Universitet.

– Forskere bør delta i den offentlige debatten og mene noe om emner utenfor eget forskningsfelt. De har rett og plikt til å si sin mening, men grensen for hva forskere bør uttale seg om, går ikke ved hva de selv forsker på. Den går ved hva de vet noe om.

– Det er viktig at de forteller hva de mener, for de vet hva de snakker om, mener Klemens Kappel, førsteamanuensis i filosofi ved Københavns Universitet.

Mer enn bare fakta

Klemens Kappel får full støtte av professor Marlene Wind, som mener det er helt nødvendig at forskere kommer med subjektive innspill i debatten.

– I 2015 er det ikke nok å lire av seg fakta. Det er det ingen som vil høre på. For å få interesse fra media må du mene noe, sier Marlene Wind, som er leder av Center for Europæisk Politik og professor ved institutt for statsvitenskap ved Københavns Universitet.

De to forskerne var en del av et panel som nylig diskuterte forskeres ytringsfrihet på en konferanse hos UBVA (Udvalget til Beskyttelse av Vitenskapelig Arbeid).

Fagperson og privatperson

Forskerne var enige om at grensen mellom forskeren som fagperson og privatperson bør være mer flytende.

Klemens Kappel mener likevel det bør fremgå om vedkommende uttaler seg som fagperson – om faktaforhold – eller som privatperson med personlige holdninger.

Marlene Wind, som tidligere har havnet i et medieslagsmål med politikere fra høyresiden, mener derimot det må være opp til andre å sørge for det skillet.

– Ser man ut i Europa, i for eksempel franske, tyske og norske medier, er de intellektuelle mye mer involvert. I Danmark er vi altfor redde for å blande de to rollene. Folk forstår forskjellen, mener hun. 

Hvis noen på grunn av debattformen oppfatter forskeren som politisk aktør, skyldes det ifølge Wind en mangel på respekt for forskning og forskningsformidling.

– Vi griper jo ikke ting ut av luften. Vi tar utgangspunkt i mange års forskning. Men det er selvfølgelig aldri objektivt. Det er en vurdering, og det må folk lære seg å leve med, sier Wind.

Taushet er verre

Ifølge Klemens Kappel er det bedre at forskere sier for mye enn for lite.

– Jeg har problemer med å komme på gode eksempler på at det har vært skadelig at forskere har sagt sin mening. Men jeg kan komme på eksempler på det motsatte, fordi folk er redde for de som deler ut forskningsmidlene eller fordi det ikke passer med egne politiske overbevisninger, sier Kappel.

Kappel nevner som tenkt eksempel en migrasjonsforsker som finner ut at kriminaliteten er høy i en spesiell etnisk gruppe. Forskeren mener samtidig gruppen er utsatt for stigmatisering i samfunnet – og holder resultatene for seg selv.

– Dermed unnlater forskere å informere offentligheten offentlige debatten, og det tror jeg er et større problem, sier Kappel.

Holder sine meninger for seg selv

En tredje forsker fra Københavns Universitet (KU), sosiolog Heine Andersen, er enig med sine kolleger.

Han har forsket på forskningsfriheten i Danmark. Forskere har også andre grunner til å holde sine meninger skjult.

I 2011 havnet Marlene Wind i et medieslagsmål med de borgerlige partiene i Danmark etter å ha anklaget Dansk Folkeparti for å komme med «valgflesk» i innvandringsdebatten og appellere til «vårt indre svin».

Morten Messerschmidt fra Dansk Folkeparti var en av politikerne fra høyresiden som skrek opp. I et brev ba han universitetet om gripe inn mot professoren, som han kalte en «en plett ved Universitetets renomme».

Mediestormen fikk Marlene Wind til å trekke seg fra offentligheten i flere måneder. Affæren har satt dype spor i forskningsverdenen og får fortsatt forskere til å vurdere om de vil gå ut i media.

– Det virker i hele systemet: Folk tenker at det er en risiko ved å uttale seg, sier Heine Andersen.

Når en forsker får en oppgave fra et departement eller et styre, må hun ofte signere en erklæring om å gi fra seg retten til dokumenter og uttalelser.

I tillegg er mange forskere midlertidig ansatt.

– Mer enn halvparten av landets forskere er ansatt på treårige kontrakter. De må sikre at de blir ansatt for de neste tre årene, og folk må tenke på levebrødet og familiene sine, påpeker Heine Andersen.

– Alt i alt er det store problemet med forskere som legger bånd på seg selv. Det opplever vi helt tydelig, sier Heine Andersen, som er professor emeritus ved sosiologisk institutt ved Københavns Universitet. Han er nå i gang med en utredningen forskningsfriheten.

– Fagpersoner i offentligheten

Selv om det kan være mange gode grunner til at forskere skal delta i debatten med subjektive holdninger, er det også grunner til å la være.

Jens Peter Christensen, tidligere professor ved Aarhus Universitet og i dag høyesterettsdommer, mener subjektive vurderingene i media kan skade forskernes troverdighet.

– Når man deltar i den offentlige debatten som fagperson, bør man holde seg til sitt eget fagfelt og unngå å blande fakta og subjektive oppfatninger. Det vil kanskje bremse eroderingen av respekten for forskeren, sa han på UBVAs konferanse.

– Man kan godt få taletid på TV uten å uttale seg subjektivt. Jeg ble en gang intervjuet om prins Henrik som gjerne ville være konge. Man må passe på hva man svarer i en slik situasjon, for man får raskt 90 prosent av befolkningen mot seg.

– Jeg kunne godt ha sagt «for noe vrøvl», for det er jo realitetene. Jeg sa i stedet at han aldri kunne bli konge, for juridisk sett eksisterer han ikke. Det synes folk er morsomt, og det er jo sant. Jeg synes ikke man skal komme med sine egne holdninger, for når journalisten ringte, var det for å høre hva jeg hadde å si som professor i statsrett, ikke som privatperson, sa Christensen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.