I media kan du lese om alle slags forskningsresultater. Snart det ene, snart det andre, øker risikoen for sykdom, overvekt, depresjon og død.

Det er lett å bli forvirret: Hva skal vi spise, hvordan skal vi leve, hva skal vi tro?

Her kan du lære deg å lese forskningsjournalistisk med kritiske briller. Veiledningen er inspirert av A rough guide to spotting Bad Science av den britiske bloggeren og kjemilæreren Andy Brunning.

1. Les mer enn sensasjonelle overskrifter

Overskrifter er laget for å trekke til seg så mange lesere som mulig og få dem til å lese artikkelen. Men i en-linjes overskrifter er det ikke plass til nyansene. Les derfor hele artikkelen for å få med deg alle begrensninger og forbehold.

– I overskriften er det ikke plass til “på den ene siden og på den andre siden”. Men selv om overskriften er bombastisk og unyansert, betyr det ikke at artikkelen er feilaktig. Nyanseringer og forbehold kommer ofte lenger nede i artikkelen, sier Gunver Lystbæk Vestergård, som er i gang med en doktoravhandling om vitenskapsjournalistikk ved Experimentarium og Center for Videnskabsstudier på Aarhus Universitet.

2. Gå til kildene

Det kan være en god idé å sjekke forskningsnyheter gjennom å følge lenkene til selve studiene. På forskning.no står de alltid nederst i artiklene. For både forskere og journalister kan gjøre feil.

Journalisten som skriver nyheten og forskerne som blir intervjuet, kan bli så opptatt av å formidle en god historie, at de overdriver eller feiltolker forskningsresultatene.

Medieomtale er viktig for forskernes karrierer, og både de og forskningsinstitusjonene kan falle for fristelsen å pynte litt på konklusjonene.

– Konkurransen om å komme i media med et forskningsresultat er beinhard. Derfor kan forskerne noen ganger gi på litt ekstra i pressemeldingen for å være sikker på at resultatene deres kommer ut. Da kan det ryke ut noen detaljer, sier Vestergård.

3. Vær oppmerksom på økonomiske og politiske interesser

Mange forskningsprosjekter er finansiert av private bedrifter. Det betyr ikke at det er dårlig forskning, men det er lurt å være på vakt for hvordan økonomiske interesser kan få innflytelse på hvordan et forskningsresultat blir fortolket og formidlet.

Forskere og institusjoner kan også ha interesse av å markedsføre et bestemt resultat av politiske årsaker – for eksempel for å få flere forskningsmidler.

– Det er kamp om forskningsmidlene, og i løpet av de siste ti årene har akademia blir mer bevisst på at det lønner seg å få sine resultater omtalt i mediene. Og de ruster opp med profesjonelle kommunikasjonsavdelinger. Forskning har blitt mer politisk, sier Vestergård.

4. Sammenfall betyr ikke årsakssammenheng

Forskere finner noen ganger en korrelasjon mellom to fenomener. Korrelasjon betyr at det er et sammenfall mellom to variabler, men det betyr ikke nødvendigvis at det er noen en årsakssammenheng, altså at det ene forårsaker det andre.

Et tenkt eksempel:

• I en stor undersøkelse av helseregistre finner forskere ut at antallet depresjonsdiagnoser har steget.
• I samme periode har et stigende antall personer registrert seg med profil på Facebook.
• Forskerne måler en korrelasjon, sammenfall, mellom stigningen i antallet Facebook-brukere og antallet som er rammet av depresjon. Men det betyr ikke at det ene har forårsaket det andre. 
• På bakgrunn av undersøkelsen kan man altså ikke konkludere at Facebook øker risikoen for å få depresjon.

En tysk vitenskapsjournalist viste nylig hvor lett det var å få medier over hele verden å tro at sjokolade er slankende. Han lagde et tulleforskningsprosjekt, som viste sammenfall mellom sjokoladespising og vekttap, men ikke en årsakssammenheng. Mediene gikk rett på limpinnen.

5. Vær oppmerksom på spekulering

Vær oppmerksom på om en journalist eller forsker bruker ord som «antyde», «kan tyde på» og «kan være en mulig sammenheng» for å beskrive et forskningsresultat. Slike vendinger blir gjerne brukt når det ikke finnes klare beviser eller en entydig konklusjon.

Eksempel: «Ny forskning tyder på at melk kan forkorte livet» betyr ikke at det er sikkert at melk forkorter livet. 

6. Legg merke til størrelsen på studien

Jo færre personer eller dyr som har vært med i et forsøk, jo vanskeligere er det å konkludere noe sikkert. Legg derfor alltid merke til hvor mange forsøkspersoner som deltar. 

En liten studie med bare syv forsøkspersoner og ingen kontrollgruppe var for eksempel en av grunnene til myten om at mikrobølgeovner skader maten.

7. Handler det om dyr eller mennesker?

Noen resultater er basert på forsøk med griser, rotter eller mus. Men dyreforsøk kan ikke overføres direkte til mennesker, for dyrekroppene virker ikke på samme måte som våre. For eksempel kan man ikke slutte at umettet fett er sunt for mennesker, fordi man har vist at rotter som spiser umettet fett, lever lengre. 

8. Er undersøkelsen representativ?

I befolkningsstudier bør forskerne ta utgangspunkt i data om en gruppe mennesker, som ligner så mye som mulig på den allmenne befolkningen. Først da kan de generalisere fra den lille gruppen til hele befolkningen. 

Et tenkt eksempel:

• Forskere gjør en undersøkelse blant 10 000 eldre menn og finner ut at de som spiser lakrisbåter oftere får blodpropp.
• Ut fra denne undersøkelsen blir det feil å konkludere at lakrisbåter øker risikoen for å få blodpropp i alle aldersgrupper og begge kjønn.
• Forskerne kan bare konkludere at eldre menn som spiser mye lakrisbåter tilsynelatende har en høyere risiko for å få blodpropp enn eldre menn som aldri spiser lakrisbåter. 

9. Et forsøk uten kontrollgruppe er verdiløst

 Resultatet av et forsøk, der forskere for eksempel tester et legemiddel på en gruppe pasienter, bør alltid sammenlignes med resultater fra en kontrollgruppe som får placebo. 

Kontrollgruppen bør settes sammen av personer som ligner testgruppen, det vil si samme alder, kjønn, vekt og så videre.

10. Studiene må være blinde

Etter at et legemiddel har vært testet i laboratoriet og på dyr, skal det testes på mennesker. Det kalles kliniske studier. I slike tester sammenligner forskerne minst to grupper forsøkspersoner: en gruppe som får legemiddelet og en kontrollgruppe som får placebo, narremedisin.

De kliniske studiene må være blinde, det vil si at forsøkspersonene ikke på forhånd får vite om de tilhører gruppen som får legemiddelet eller om de tilhører gruppen som får placebo. Hvis de før testingen får vite hvilken gruppe de tilhører, kan det påvirke testresultatet.

11. Alle resultater skal med for å gi riktig bilde

Noen ganger glemmer en forsker eller en journalist å nevne at andre forskere har kommet frem til et annet resultat, enn det de selv har. 

En forskergruppe finner kanskje ut at melk øker dødeligheten, mens andre forskere har funnet ut at melk er sunt. Det gir et feil bilde å skrive at melk er skadelig, uten å nevne alle studiene som sier noe helt annet.

Ofte handler dette om at forskere ønsker å få fram et bestemt poeng eller støtte til sin egen hypotese. For eksempel har den belgiske aldringsforskeren Kris Verburgh blitt anklaget for å ha plukket ut bestemte forskningsresultater, men unnlatt å nevne andre, for å få støtte til sin hypotese om at kosthold kan bremse kroppens aldring. 

12. Kan resultatet gjentas?

Et enkeltstående forskningsresultat har liten sannhetsverdi i seg selv. Bare når flere forskere kommer frem til det samme resultatet, kan man konkludere. Det beste er hvis forskere kommer frem til samme resultat i separate studier med ulike metoder, som for eksempel befolkningsundersøkelser, laboratorieforsøk, dyreforsøk og testing på mennesker.

– Ny kunnskap er nesten alltid en akkumulasjon av flere studier, men det glemmer journalistene å nevne. Det er en tendens til at historiene om “ny forskning viser” er basert på en enkelt kilde. Men det er ikke slik forskning fungerer. Selv om en studie er godt utført og solid, kan ikke et enkelt resultat stå alene. Andre studier må vise det samme, før resultatet er bekreftet, sier Vestergård.

13. Det publiseres mye rart 

Publisering i et vitenskapelig tidsskrift blir sett på som et kvalitetsstempel. Det er fordi en studie blir vurdert av fagfeller (peer-review), før den blir tatt inn i et tidsskrift. Fagfellene er anerkjente og erfarne forskere, som sjekker om studien er godt utført og om den lever opp til vitenskapelige standarder.

Men selv i gode tidsskrifter kan dårlig forskning slippe igjennom, understreker Vestergård:

– Det publiseres om lag en million vitenskapelige artikler hvert år, og jeg vil påstå at det er relativt lett å få både fusk og sjusk inn i tidsskriftene. Fagfellesystemet fanger ikke alltid opp feil og feiltolkninger, så man skal ikke stole helt på kontrollen. Tidsskriftene er mest opptatt av om konklusjonene er originale, sier hun.

Vestergård mener at journalister bør bruke andre forskere til å kommentere studiene.

– Det er sjeldent at journalistene har kompetanse til å vurdere det vitenskapelige arbeidet. Derfor bør de ringe flere forskjellige forskere, og ikke bare han som står bak studien.

Bevar din kritiske sans

Det finnes mange fallgruver og forbehold vi ikke har nevnt her, så husk: Bevar alltid din kritiske sansen.

–––––––––––––––––––––

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.