I 1957 fikk den amerikanske reklamemannen James Vicary en lysende idé. Han lurte ordene “drink Coca-Cola” og “hungry - eat popcorn” inn i en film som ble vist på en kino i New Jersey.

Ordene dukket opp og forsvant igjen så fort at ingen egentlig la merke til dem, men effekten uteble ikke. Resultatet var overveldende: Salget av popcorn økte med 58 prosent og Cola med 18 prosent blant folk som hadde vært på forestillingen.

Historien ble gjenfortalt i Vance Packards bok The Hidden Persuaders (1957), en bok som ble universitetspensum.

Reklamebløff

Det er verdt å huske på at ting ikke blir sanne av å være pensum. Vi trenger ikke minne om biologien i Stalins Sovjet eller antropologien i Hitlers Tyskland for å bevise dette. Og det var omtrent like mye hold i James Vicarys reklametriks.

Historien om de skjulte budskapenes påvirkningskraft har i ettertid vist seg å være en bløff, men historien har fått både evig liv og enorm utbredelse.

Noe som ikke er så rart. Det er jo unektelig en skremmende tanke at noen skal kunne gripe rett inn i underbevisstheten din og få deg til å gjøre ting du ikke nødvendigvis ville gjort.

Myter bekrefter fordommer

Vandrehistorier vandrer ofte videre fordi de bekrefter menneskers fordommer om hvordan verden og deres medmennesker er. Og det er lett å tro nærmest hva som helst når det gjelder reklamebransjen.

Vandrehistorier og moderne myter lar seg sjelden stoppe, og myten om underbevisst påvirkning nådde et slags høydepunkt på 1980-tallet. Da var folk særlig bekymret over skjulte seksuelle budskap - eller budskap som rett fra Satan sjøl.

Satanisk maskering

På åttitallet skylte en nymoralistisk bølge over USA. Særlig bekymret var man for rockens påvirkning på ungdommen. Mange var bekymret over hva rockartister sa i tekstene og intervjuene sine, og hva de foretok seg på scenene og i videoer. Andre tok det hakket lenger.

De påsto at rockerne la skjulte, baklengs budskaper i platene sine. Selv om du ikke kunne høre disse budskapene med det blotte øre, skulle de snike seg inn i hjernen din og korrumpere deg.

De baklengse budskapene handlet stort sett alltid om marijuana eller Satan, så du kan jo tenke deg hva slags mennesker som trodde på dette opplegget. Noen gikk så langt som å hevde at du fikk med din helt egne demon når du kjøpte plater av Ozzy Osbourne.

Stairway to heaven

Led Zeppelins låt “Stairway to Heaven” er for baklengs maskering det Citizen Kane er for filmhistorien. Zeppelins gitarist Jimmy Page var en lidenskapelig tilhenger av okkultisten Aleister Crowley, og dette skal være grunnen til at baklengs tekstlinjer som “there was a little toolshed where he made us suffer, sad Satan” (ikke spør?) skal skjule seg i “Stairway to Heaven”.

Noen av oss vil nok kanskje hevde at det å høre musikk baklengs fungerer som en slags soniske Rorschach-tester: Før eller senere hører du noe som høres meningsfullt ut, særlig hvis du har en aktiv fantasi og vet hva du er på jakt etter.

Passé myte

Satanisk maskering er det ingen som snakker så høyt om lenger. En av forklaringene kan være at bøkene om baklengs maskering begynner å bli gamle, og det er liten vits i å advare dagens ungdom mot å høre på The Mamas and the Papas eller Electric Light Orchestra. (Hvis du ikke forstår hvorfor det er unødvendig å advare ungdom mot The Mamas and the Papas eller ELO, spør noen under 18 år).

Men nå som Hennes & Mauritz selger skjorter med Led Zeppelin-motiver, er det kanskje på tide å advare mot den demoniske musikken deres igjen. Det er sikkert bare også et tidsspørsmål før popcorn og cola-historien dukker opp igjen, også.

Heldigvis er selvfølgelig de aller, aller fleste kristne fornuftige folk, og jeg klarer ikke å la være å sitere signaturen Hans på det kristne nettstedet Gospelsearch. Han spør: “Hvis man får satanistiske budskap av å spille “snill” rock baklengs, hva får man da av å spille satanrock baklengs?”