Det er ingen tvil om at mediene i dag spiller en viktig rolle i norsk politikk.

Men det betyr ikke nødvendigvis at mediene har vesentlig innflytelse på resultatet av det politiske arbeidet.

Bare 0,31 prosent 

I tidsrommet juni 2012 til juli 2013 gjorde journalister et stort antall henvendelser til Justisdepartementet med krav om svar.

Bare i syv av 2258 besvarte henvendelser, bidro media til at politikk ble endret.

Det tilsvarer 0,31 prosent.

Bare én av disse 2258 sakene var av vesentlig politisk betydning.

Den ene saken

Det er Knut Fosli som har forsket på medienes betydning for utformingen av norsk politikk. Fosli har selv erfaring fra arbeid som avdelingsdirektør i flere departementer. Han er ikke ansatt som forsker noe sted, men fikk permisjon fra departementsjobben sin i ett år for å granske noe han synes det er viktig at vi får mer kunnskap om:

Hvor stor er medienes politiske innflytelse?

Fosli sendte ut spørreundersøkelser til alle departementene og justiskomiteen på Stortinget, og gjorde flere personlige intervjuer med politikere, byråkrater og mediefolk. Viktigst var likevel studien hvor han gikk gjennom et stort antall enkeltsaker etter at medier hadde tatt kontakt med Justisdepartementet.

Av de syv sakene der han fant at media hadde påvirket norsk justispolitikk i tidsrommet juni 2012 til juli 2013, var det i seks av sakene kun blitt gjort mindre endringer eller foretatt små politiske grep.

Bare én av de 2258 sakene var altså viktig.

Det var da politidirektør Martin Mæland måtte trekke seg i kjølvannet av rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Det hadde ikke hendt uten et vedvarende mediepress, konkluderte Fosli.

Mediene er fryktelig lite kritiske

– Mediene setter dagsorden for hvilke temaer pressen selv er opptatt av, sier Fosli.

– Men først og fremst styrer mediene om politikere skal være populære eller ikke.

– Ellers har de veldig liten innflytelse på politikkutviklingen.

Gjennom det ettårige forskningsarbeidet sitt så Fosli at i ganske mange saker der mediene stiller regjeringens politikere overfor tilsynelatende kritiske spørsmål, så «løses» sakene ved at departementet setter i gang det Fosli kaller «en viss aktivitet».

Man kan for eksempel innkalle til et hastemøte for å synliggjøre at det settes trykk på saken. På den måten gis det inntrykk av at noe gjøres.

Slik sørger departementet for at saken legges død i media.

Bruker 2/3 av tiden på media

Medienes begrensede betydning for politikkutviklingen i departementene, står i skarp kontrast til hvor mye tid den politiske ledelsen i departementene bruker på media.

Da Knut Fosli målte tidsbruken under det daglige 30 minutter lange morgenmøtet hos ledelsen i Justisdepartementet, fant han at i gjennomsnitt 20 minutter hver dag ble brukt til mediesaker.

Bare 10 minutter hver dag ble brukt til andre saker, som å utforme norsk justispolititikk.

En hær av kommunikasjonsmedarbeidere

Antallet henvendelser fra media til departementene har vokst voldsomt.

Som svar på dette har hæren av kommunikasjonsansatte i departementene vokst like voldsomt. I dag er det i gjennomsnitt én kommunikasjonsansatt per 35 ansatte i norske departementer.

Da Knut Fosli gjorde sin studie var det 17 departementer i Norge. I 15 av disse fikk han til svar at departementets politiske ledelse minst en gang hver dag diskuterte mediesaker med embetsverket.

Når media tar kontakt, haster det nesten alltid. I gjennomsnitt opplever departementene at de får inntil en arbeidsdag til å besvare en henvendelse, før media går ut med en sak. De fleste departementer svarer i spørreundersøkelsen at hastverket går ut over kvaliteten på svaret som gis.

– Forbausende liten innflytelse

Mediene har altså stor innflytelse på departementenes arbeid.

– Det er ingen tvil om at mediene setter mye av dagsordenen for norsk politikk.

– Men det er rett og slett forbausende hvor liten faktisk innflytelse mediene har, sier Fosli.

Knut Fosli som nå er tilbake i ny jobb som fagdirektør for analyse i Justisdepartementet, tror at noe av forklaringen på dette ligger i hvordan dagens medier jobber.

Deadline finnes ikke lenger

– I dag finnes det ikke lenger noen deadline for mediene. Nyhetsbildet må oppdateres hele tiden. Når stadig nye saker dukker opp, blir den ene saken ofte spist opp av den neste.

– I tillegg er politikken blitt personifisert. Personene har overtatt som det viktige i media, på bekostning av sakene.

Fosli ser dessuten at media er svært opptatt av å omtale enkeltsaker. Men politiske problemstillinger som er egnet for debatt virker langt mindre interessante for media, mener han.

Fosli sin studie av media og departementene er altså basert på spørreskjema-undersøkelser, intervjuer og på dokumentundersøkelser. Han har også gått gjennom Justisdepartementets medielogg, presseklipp og brukt nyhetsarkivet ATEKST som inneholder flere millioner artikler fra media.

Departementet «selger inn» saker til media

I løpet av året hvor Knut Fosli fulgte arbeidet i kommunikasjonsavdelingen i Justisdepartementet, rettet departementets ansatte «bare» 186 egne henvendelser til media. Altså motsatt vei.

Forskjellen på over 2500 saker mot 186 saker skulle i seg selv tilsi at media, i langt større grad enn departementet, setter dagsorden for justispolitiske saker.

Men er det slik?

Ja, det er det. Når departementet selv «selger inn» saker til media, er Foslis hovedfunn nemlig at dette stort sett er saker som viser fram egne beslutninger og tiltak. Noen av sakene var korrigeringer av utspill fra den politiske opposisjonen eller fra media selv.

Det Fosli finner at departementet og dets politiske ledelse ikke gjør, er å selv forsøke å sette dagsorden for den politiske debatten.

– Svært lite av det departementet selv tar initiativ til overfor media, er egnet til å skape politisk debatt. De tar ikke initiativ.

– De skaper lite debatt basert på sitt eget politiske engasjement.

Oppsummert bruker politikere som sitter med makt i departementene, svært mye tid på «innboksen» og oppsiktsvekkende lite tid på «utboksen».

Statsråden eller ingenting

Mediene er altså blitt stadig mer opptatt av å personifisere.

For en del år siden kunne norske aviser skrive artikler om hva et departement gjorde. I dag skriver mediene i langt større grad kun om hva statsråden – altså departementets øverste politiske leder – gjør for noe.

Dette kan Knut Fosli belegge med statistikk. Ved en gjennomgang av omtale av selve justisdepartementet i forhold til omtale av statsråden, har medienes omtale av statsråden økt betydelig de siste ti år.

Fosli ser at medienes dekning av politikk, i dag først og fremst handler om enkeltpolitikere. Mye handler også om enkeltmenneskers skjebner.

Mye er bra med det. Utad kan statsråder og regjeringer framstå som handlekraftige, når de er raske til å gi respons på medienes henvendelser.

– Men samtidig svekkes åpenbart politikernes mulighet til selv å utvikle politikk, påpeker Fosli.

Direktøren i Justisdepartementet oppfordrer politikere som sitter i ledelsen av et departement til å ta mer initiativ til politisk debatt, uavhengig av mediene.

Han foreslår også at politikerne i større grad selv forsøker å bestemme hva de vil bruke tid på.

Bekrefter medieforskeres antakelser

Flere statsvitere og medieforskere har tidligere sett på hvordan media påvirker politisk valgkamp. Dette finnes det i dag nokså mye kunnskap om både i Norge og internasjonalt.

Men forskere har visst mindre om hvordan media påvirker det som faktisk blir resultatet av det politiske arbeidet. Det vil si hvordan media påvirker arbeidet i departementene – der det meste av politikken blir til.

Kjersti Thorbjørnsrud er forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo og har hatt dette som spesialfelt.

– Jeg synes det er veldig bra at Knut Fosli har gjort denne jobben med å forske på departementene innenfra, sier hun.

– Det han finner bekrefter mye av det vi medieforskere har antatt: At media har en sterk rolle når det gjelder å sette dagsorden i politikken, men at medias direkte innflytelse på konkrete politiske avgjørelser kanskje er liten.

Mer subtil påvirkningskraft

Samtidig peker Thorbjørnsrud på at medias innflytelse også kan være mer subtil, mer indirekte, enn det Knut Fosli trekker fram.

– I tillegg til å påvirke gjennom å sette saker på den politiske dagsordenen, så kan mediene også spille en viktig rolle ved formingen av det politiske meningsklimaet.

– Mediene påvirker hva som er politisk gangbart.

– For eksempel bidrar medienes dekning av saker til at noen løsninger rett og slett oppfattes som for kontroversielle for en regjering eller et departement. Slik kan media påvirke politiske prosesser, uten at det lar seg måle direkte.

Mindre kritiske journalister

NRK Sørlandet lagde i februar en reportasje om hvordan kommunikasjonsfolk nå merker at krisen i norske medier påvirker journalisters arbeid.

Kutt i redaksjonene og færre journalister på jobb, fører ikke til færre henvendelser fra media. Men den gravende og kritiske journalistikken er i ferd med å forsvinne. Nå handler mye om hele tiden å være først med en stadig strøm av nyheter.

– Vi får mange flere henvendelser, men da til korte og konsise nyheter. Journalister som kontakter oss i dag avfinner seg gjerne med et enkelt svar, uten å følge det mer opp, forteller for eksempel informasjonssjef Rune Nesdal Jonassen ved Sørlandet sykehus til NRK.

Nina Kragerud Ertzaas, kommunikasjonssjef for Arbeids- og sosialdepartementet, merker også at journalister i dag har mindre tid enn før. Hun forteller til NRK at stadig flere av journalistene som kontakter dem er ute etter kjappe svar på e-post, fremfor intervjuer med politikere.

Kilder:

Knut Fosli: «Medias manglende innflytelse», tidsskriftet Stat & Styring 01/2015

Knut Fosli: «Medias innflytelse på justispolitiske beslutninger», Caro forlag, 2014