Robert McNamara lener seg mot meg og stirrer inn i øynene mine mens han forteller sine elleve læresetninger:

Nr. 8. “Be prepared to re-examine your reasoning.” Nr. 11. “You can’t change human nature.”

Når McNamara ikke ser meg inn i øynene flagrer sort-hvittbilder fra datiden over skjermen. Jeg ser Tokyo bli bombet, jeg ser amerikanske soldater som kjemper i Vietnam, og jeg hører tidligere upubliserte lydbåndopptak fra diskusjoner i den amerikanske regjeringen.

Jeg blir fascinert av den 87 år gamle mannen med de intense, levende øynene som vitalt gestikulerer mens han bøyer seg nærmere meg, for så å vike tilbake og bli grøtete i stemmen mens øynene fylles av tårer.

Han forteller meg om sitt virke som forsvarsminister under de amerikanske presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson fra 1960 til 1968, om sin medvirkning til bombingen av Tokyo i mars 1945 som drepte 100 000 sivile, og at mer eller mindre tilfeldigheter og flaks reddet verden fra en atomkrig under Cuba-krisen i 1962.

Hva sier han egentlig?

Jeg går ut av kinosalen med flere spørsmål enn da jeg kom inn, og jeg undrer meg mer over alt det McNamara ikke sa enn det han faktisk sa. Er han en snill klok gammel bestefar som har kommet på bedre tanker, eller viser han den McNamara han vil at verden skal huske han som?

Hva er egentlig “The fog of war”? En briljant dokumentarfilm som sprenger grenser, et portrett av en amerikansk Kåre Willoch, en kritikk mot Irak-krigen, eller et forsøk på å besvare tusenkronersspørsmålet “Kan vi lære av historien”?

- Kanskje alt, kanskje ingenting - det kommer an på øyet som ser, mener medieviter Gunnar Strøm fra Høgskolen i Volda.

- En film handler om det seeren synes den handler om, det vil si det seeren ser i hodet sitt når han eller hun ser filmen. En filmopplevelse formes av referanserammen til personen, sier Strøm.

Når det er sagt er det klart at regissøren har hatt en tanke bak filmen han har laget.

- Jeg tror tanken til filmregissør Errol Morris har vært like mye å lage en kommentar til utenrikspolitikken USA fører i dag, som et portrett av et politisk ikon, og det å vise at ikonet også er et levende, fascinerende menneske. Det tror jeg Morris har hatt stor glede av, sier Strøm.

Sentral mann

Robert McNamara er således ingen hvem som helst i amerikansk historie, forteller historiker Ole O. Moen ved Program for Nord-Amerikastudier ved Universitetet i Oslo.

- Han var forsvarsminister under både Kennedy og Johnson, og spilte en meget sentral rolle under Cuba-krisen i 1962 og under Vietnam-krigen. Han er gjerne symbolisert som en versting eller hatfigur av dem som var mot Vietnam-krigen, men også som en av Kennedy sine “glupe, unge menn” selv om han selv var godt over 50 år, sier Moen.

McNamara var den første direktøren i Ford som kom utenfra selve Ford-familien, men han satt bare i fem knappe uker før han ble hentet inn som forsvarsminister av John F. Kennedy.

Da han gikk av som forsvarsminister i 1968, tok han over direktørstillingen i Verdensbanken, hvor han satt i 13 år.

McNamara har skrevet bøker om sitt liv og sin rolle i amerikansk historie i det 20. århundre, og Moen mener han i dag kan sees på som en symbolfigur for selvransakende toppfigurer.

- Han arbeidet jo senere for nedbygging av atomvåpenarsenalene og for avspenning, legger han til.

- Han legger litt til grunn den holdningen at “Vi var uforstandige, vi hadde ikke forutsetninger for å ta de valg vi gjorde, vi var arrogante - men nå vet vi bedre, men det er ikke noe å gjøre med det”, sier Moen.

Interrotron

Som dokumentarfilmskaper er Morris ingen ny aktør på arenaen. Han står bak filmer som “The thin blue line” (1988) og “The rise and fall of Fred Leuchter Jr.” (1999).

Film & Kino skriver at det som skiller Morris fra andre dokumentarister er at han bruker kameraet til å skildre mennesker, noe han gjør ved en spesiell innretning som kalles interrotron. Denne bruker Morris gjennom hele “The fog of war”, og det er denne oppstillingen som gjør at jeg hele tiden føler at McNamara snakker direkte til meg - og ingen andre.

Interrrotronen fungerer på den måten at McNamara sitter i et rom - helt alene - med et kamera rettet mot seg. Over kameraet er det plassert en monitor hvor McNamara kan se Errol Morris, som sitter i et annet rom og stiller spørsmålene.

- Direkte adressering, som du får ved å bruke interrotronen er et veldig sterkt og konfronterende - men også et annerledes - virkemiddel i filmen. I en Hollywood-film vil du aldri se direkte adressering, da brytes illusjonen av at dette er fiksjon, sier Strøm.

Et barn av sin tid

- Filmregissøren Errol Morris er et barn av sin tid som dokumentarmaker, sier Strøm.

- Dokumentarfilm i seg selv er et vanskelig begrep. Da den oppsto på 1920-tallet dekket den et bredt spekter av film; fra eksperimentell film og animasjonsfilm til dokumentar.

- Med inntog av ny teknologi på 1960-tallet skjedde det en stor forandring. Filmakerne kunne gå ut med kamera og lydopptak og være flue på veggen. Fra da av ble dokumentarfilmen det mange forbinder med sjangeren i dag, nemlig en observerende film hvor intervjuet står sentralt. Sannhetskravet ble et helt annet enn det hadde vært før, nå skulle dokumentaren vise virkeligheten som den er. Sjangeren ble snevret inn, sier Strøm.

- På 1980- og 1990-tallet skjedde det så en stor forandring igjen, mye på grunn av postmodernismen og digitale teknikker som åpnet for manipulasjoner. Dokumentarfilmsjangeren begynner igjen å spre seg utover, og har på mange måter gått tilbake til det mangfoldet den hadde på 1920-tallet. Sannhetskravet har blitt redusert, nå viser den sannheten utfra filmskaperens øyne, og ikke den objektive sannheten i seg selv, sier Strøm.

- Den eneste definisjonen av dokumentarfilm som alle forholder seg til i dag er den som ble framsatt av John Grierson i 1928: “Dokumentarfilm er kreativ behandling av virkeligheten”.

- Og det er i denne konteksten Errol Morris har laget sine dokumentarer. Han lager en kreativ bearbeiding av sin virkelighet, sier Strøm.

- Morris har sitt budskap og han presenterer sin versjon av virkeligheten på sin retoriske måte. Retorisk vil her si at han prøver å overbevise seeren om at det han viser er korrekt.

Strøm påpeker at mange innen sjangeren mener at filmene de lager i dag skal være vinklet for å være gode dokumentarer.

Troverdig McNamara?

I epilogen til “The fog of war” viser Morris for første gang McNamara utenfor studioet. Den 87 år gamle mannen kjører bil og snakker med Morris på mobiltelefonen.

Morris spør McNamara “Why did you not speak out against the war?” som refererer til hvorfor ikke McNamara snakket mot Vietnam-krigen da han gikk av som forsvarsminister i 1968, når han tydeligvis da var sterkt imot det som skjedde og var i ferd med å skje?

Morris spør han også om han føler seg “Misunderstood, guilty, responsible?”

“I will not answer that, it is so complex”, svarer McNamara kort.

Og med den sluttscenen blir jeg sittende igjen å grunne over hvor troverdig det McNamara har fortalt de første 100 minuttene av filmen er.

Troverdigheten til skaperen

Professor i journalistikk Rune Ottosen ved høgskolen i Oslo mener nettopp denne sluttscenen kan være et hint fra Errol Morris om at McNamara har tatt sine forbehold i det han har fortalt før i filmen.

- Jeg synes denne scenen viser at McNamara har vært åpen og ærlig fram til et visst punkt, men at han klart driver selvsensur fordi det han sier kan få konsekvenser for ham selv. Filmen er klart et portrett på McNamara sine premisser, sier Ottosen.

Strøm vil ikke uttale seg om McNamara sin troverdighet, han mener det er opp til den enkelte seer å vurdere, men legger til:

- Her vil tilliten og troverdigheten til dokumentarfilmskaperen spille inn. Har du tillit til ham, så tror du på det han sier, har du det ikke, ja, så vil du ikke tro på det.

- Et klart eksempel på dette er den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moores film “Bowling for Columbine”. Er du en av hans tilhengere, så vil du elske og tro på det han gjør. Er du en av hans motstandere, så har du ikke noen grunn til å legge vekt ved arbeidene hans. I den konteksten kan man spørre seg om hvor vellykket filmen hans er hvis målet er å forandre verden og påvirke myndighetene, sier Strøm.

Kildekritikk?

Rent objektivt sett kan man være kildekritisk til dokumentarfilmer? I “The fog of war” får vi høre om historien slik McNamara ser den, og ikke minst slik han velger og framstille den. Det gjør at Ottosen ikke vil kalle dokumentaren en “historietime” eller en dokumentar om det som faktisk fant sted i denne perioden, men snarere et portrett av McNamara.

- Filmen er veldig fascinerende som et portrett, men verdien den har som et tidsbilde synes jeg ikke er stor. Det skyldes at det er så mange elementer som ikke er tatt med for at dokumentaren skulle fungert som det, sier Ottosen.

Strøm synes det er et interessant spørsmål om journalistikkens kildekritikk kan brukes på dokumentarsjangeren.

- På 1960- og 1970-tallet skulle dokumentaren dokumentere sannhet, men med den nye teknologien dreier det seg i dag om at filmskaperens sannhet blir formidlet, sier Strøm.

- Når vi da skal vurdere hva som er en god og en dårlig dokumentar vil det da nødvendigvis knyttes til filmskaperens tillit og troverdighet, sier Strøm.

Strøm er heller ikke i tvil om at McNamara må ha hatt en avtale med Morris om å se filmen før den ble distribuert.

- For det første må McNamara ha hatt en stor tillit til Morris for å bli med på dette. Jeg tror nok også McNamara har hatt en eller annen avtale om hvordan stoffet skulle bli behandlet, sier Strøm.

Bildet av den vitale 87-åringen med det intense våkne blikket har snurret rundt på netthinna siden jeg så filmen. Selv om jeg lurer mer på det McNamara ikke fortalte enn det han faktisk fortalte i filmen, er dokumentaren en del av puslespillet for å forstå hva som egentlig fant sted under den kalde krigen.

Les mer:

Hjemmesiden til Eroll Morris