Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Amerikanske forskere har, ved hjelp av ganske kreative metoder, stappet drevne, pianospillende jazzmusikere inn i en maskin som skanner hjernens aktivitet.
Konklusjonen er at jazzmusikere skaper sine unike, improviserte riff ved å skru hemningene av og kreativiteten opp.
Nysgjerrig
Utgangspunktet for forskningsprosjektet var en nysgjerrighet rundt det mulige nevrologiske grunnlaget for den nærmest transelignende tilstanden jazzmusikere går inn i ved spontan improvisasjon.
- Når jazzmusikere improviserer, spiller de ofte med øynene lukket, med en distinkt, personlig stil, som overgår tradisjonelle regler for melodi og rytme.
Det sier Charles J. Limb, universitetslektor ved Department of Otolaryngology-Head and Neck Surgery ved Johns Hopkins School of Medicine i USA.
Han er selv en øvet jazzsaksofonist, og var nysgjerrig på sin egen jazzende hjerne.
- Det er en bemerkelsesmelding sinnstilstand hvor musikeren plutselig genererer musikk som aldri har blitt hørt, spilt, tenkt eller øvd på tidligere. Det som kommer ut er helt spontant, sier Limb.
Piano og fMRI
Han slo seg sammen med kollega og lege Allen R. Braun ved National Institute on Deafness and Other Communications Disorders.
Improvisasjon måtte til for å få seks spillende jazzmusikere inn i fMRI-skanneren. Dette er en avansert maskin som leser av aktiviteten i hjernen, ved at de hjerneregionene som er i bruk, lyser opp på bildene.
Helt konkret måles tilstrømmingen av blod til ulike deler av hjernen. Slike maskiner er typisk ikke bygd for at noen skal sitte inne i dem og spille piano.
Fordi denne maskinen bruker kraftige magneter, måtte forskerne designe et spesielt keyboard uten jernholdige metalldeler. De måte også lage egne fMRI-kompatible hodetelefoner til musikerne, slik at de kunne høre hva de spilte.
De lå på ryggen med hodet og overkroppen inne i fMRI-maskinen, med bøyde knær og keybordet på fanget. Et speil ble plassert over hodet deres, for å gjøre dem i stand til å se tangentene.
Fire øvelser
Hver av dem ble bedt om å gjennomføre fire øvelser, designet for å skille hjerneaktiviteten ved spilling av enkle memorerte pianostykker, fra hjerneaktiviteten ved improvisasjon.
Annonse
Først måtte de spille en enkel C-durskala, en godt innprentet noterekke som alle begynnere lærer. På hodetelefonen hadde de lyden av en metronom, slik at musikerne spilte de samme notene med den samme timingen.
Under øvelse nummer to ble musikerne bedt om å improvisere til metronomen, men de fikk bare bruke fjerdedelsnoter i C-durskalaen.
- Selv om alle musikerne improviserte, var det et relativt lavt nivå av improvisasjon, musikalsk sett, sier Limb.
Så ble de bedt om å spille en original bluesmelodi, komponert av Limb selv, som alle hadde memorert på forhånd. På øretelefonene var de akkompagnert av et opptak av en jazzkvartett.
I den fjerde og siste øvelsen, fikk de beskjed om å improvisere sine egne melodier mens de hadde det samme opptaket på øret.
Likt bilde
Avbildingen av hjerneaktiviteten ble deretter analysert. Siden hjerneregionene som aktiveres ved spilling av memorerte melodier har en tendens til å være aktive ved all pianospilling, ble disse trukket fra bildene av den improviserende hjernen.
Dermed mener forskerne at de sto igjen kun med den hjerneaktiviteten som er unik for improvisasjon.
Bildet som dannet seg var bemerkelsesverdig likt enten musikerne improviserte over C-durskalaen, eller spilte mer kompliserte melodier med jazzkvartetten.
Dette støtter forskernes hypotese om at endringen i hjerneaktiviteten skyldes kreativiteten i seg selv, og ikke oppgavens kompleksitet.
Mindre hemninger
En region i hjernen kalt dorsolateral prefrontal cortex, en bred del av fordelen av hjernen, slukket sin aktivitet helt under improvisasjon.
Annonse
Dette området har blitt knyttet til planlagte handlinger og selvsensur.
At aktiviteten dempes i denne delen av hjernen, kan bety mindre hemninger, antyder Limb.
Forskerne oppdaget også økt aktivitet i en hjerneregion kalt medial prefrontal cortex.
Dette området har blitt knyttet til selvuttrykk og aktiviteter som formidler individualitet, som for eksempel når du forteller en historie om deg selv.
Ligner drømmer
Forskerne forklarer at når selvovervåkende hjernemekanismer undertrykkes, hjelper det på flyten av nye ideer og impulser.
Hjernemønsteret de oppdaget er uvanlig, men det ligner faktisk på mønsteret som viser seg hos mennesker når de drømmer.
- Jazz beskrives ofte som en ekstremt individualistisk kunstform. Du kan finne ut hvilke jazzmusikere som spiller fordi én persons improvisasjon kun høres ut som ham eller henne, sier Limb.
- Det vi tror foregår, er at når du forteller din egen musikalske historie, så stenger du av for impulser som kan hemme flyten av nye ideer, sier han.
Økt sanseaktivitet
Et annet funn var økt aktivitet i de områdene av hjernen som har med sansene våre å gjøre - inkludert berøring, syn og hørsel.
Annonse
Dette på tross av at det ikke var noen signifikant forskjell på hva musikerne berørte, hørte og så.
- Det er nesten som om hjernen skrur opp behandlingen av sanseinntrykk for å være i en kreativ tilstand, sier Limb.
Systemer i hjernen som regulerer følelser var også i aktivitet under improvisasjon.
- Integrert del
Limb mener denne typen hjerneaktivitet også kan være tilstede ved andre typer handlinger som krever improvisasjon, for eksempel når vi kontinuerlig improviserer ord i en samtale, eller improviserer løsninger på et problem på stedet.
- Uten denne typen kreativitet ville ikke menneskene kommet så langt som rase. Det er en integrert del av hvem vi er, sier Limb.
- En av de viktige tingene vi kan slutte oss til ut fra denne studien, er at det ikke finnes ett enkelt kreativt område i hjernen, sier kollega Braun.
- Det er heller snakk om et sterkt og konsekvent mønster aktivitetsmønster i flere deler av hjernen, som gjør kreativitet mulig, sier han.
Forskerne planlegger nå å stappe andre improviserende kunstnere inn i fMRI-maskinen, inkludert poeter og billedkunstnere.
