Ukebladet Hjemmet fortalte stadig sine lesere om revolusjonen i Russland. Faksimilen av forsiden den 21. juni 1917 viser ofre for revolusjonen som blir båret til en stor fellesgrav i St. Petersburg, som da het Petrograd. (Fotomontasje: Nasjonalbiblioteket/forskning.no)
Ukebladet Hjemmet fortalte stadig sine lesere om revolusjonen i Russland. Faksimilen av forsiden den 21. juni 1917 viser ofre for revolusjonen som blir båret til en stor fellesgrav i St. Petersburg, som da het Petrograd. (Fotomontasje: Nasjonalbiblioteket/forskning.no)

Strikking og blodig revolusjon i samme ukeblad

Norske ukeblader skrev om den russiske revolusjonen side om side med strikkeoppskrifter.

Publisert

«Nikolai IIs trone hvilte (…) paa en undertrykkelse av folket, og derfor maatte den falde».

Det fortalte ukebladet Hjemmet leserne sine om den russiske revolusjonen i 1917.

Medieforsker Birgitte Kjos Fonn har undersøkt hva Hjemmet og Allers Familiejournal skrev om for hundre år siden. Hun har lest alle numrene av de to ukebladene som kom ut hver uke det året.

– Ukebladene hadde overraskende mye utenriksstoff, sier Fonn, som er førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun er dessuten redaktør for Mediehistorisk tidsskrift, som til høsten kommer med en spesialutgave om den russiske revolusjonen i anledning hundreårsjubileet. Forskningsfunnene hennes er dermed ennå ikke kvalitetssikret av andre forskere.

Også for hundre år siden var det siste mote fra Paris og syltesesong som gjaldt. Men ved siden av søm, oppskrifter og skikk og bruk, tronet storpolitikken.

Sinte på tsaren

Hjemmet 1917. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Hjemmet 1917. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Det var ikke bare avisene som var opptatt av å melde om det som skjedde under første verdenskrig. Ukebladene hadde langt flere nyheter enn i dag.

Både Allers og Hjemmet hadde egne spalter viet nytt fra krigen.

Kongestoff var godt stoff i ukebladene da som nå. Men for hundre år siden betydde ikke det bare kjolemote og sladder om kjærlighetslivet til de kongelige.

Mange av kongene hadde reell makt. Da tsaren falt i februarrevolusjonen, begynte ukebladene å skrive om den russiske revolusjonen.

Fonn forventet for så vidt å finne mye politikk i ukebladene, for det fant hun da hun leste bladene fra stemmerettsåret 1913.

Men hun ble overrasket over at ukebladene i 1917 var så kritiske til den siste tsaren, Nikolai II.

– Vanligvis var ukebladene kongetro. Men her la de ikke fingrene imellom.

Kongestoff og krig

Nå ble ærbødigheten byttet ut med respekt for de revolusjonære og avsky for tsarens brutale undertrykking.

Nikolai II fikk gjennomgå. Skribentene virket sterkt rystet over tsarens behandling av det russiske folket. Han hadde bare kunnet regjere ved «at forfølge sit folk», skrev Hjemmet.

– Det er interessant at ukebladene tar et tydelig standpunkt om noe som kunne være så kontroversielt, sier Fonn.

– Vanligvis var ukebladene kongetro. Men her la de ikke fingrene imellom, sier medieforsker Birgitte Kjos Fonn. (Foto: privat)
– Vanligvis var ukebladene kongetro. Men her la de ikke fingrene imellom, sier medieforsker Birgitte Kjos Fonn. (Foto: privat)

– Jeg tror det også sier noe om stemningen ute i den norske befolkningen, at folk kjente til vanstyret. Ukebladene kan ikke ha vært de første til å sprenge grenser. De var konforme ellers, så dette må ha vært legitimt å si.

Det er flere mulige forklaringer på at ukebladene støttet revolusjonen.

For det første var motstanden mot Tyskland sterk under første verdenskrig, og den tyske krigføringen gikk hardt ut over russerne.

Dessuten var nok frihetsbegeistringen i den norske befolkningen stor etter frigjøringen i 1905, tror Fonn. Ukebladene mente iallfall at tsarens styre ikke hadde noe i moderne frie stater å gjøre. Ordet demokrati ble flittig brukt.

Beholdt troen på revolusjonen

Allers mente at revolusjonen ville føre til en gjennomgripende demokratisering i Russland og en befrielse over hele verden.

Hjemmet la vekt på at det ikke var ytringsfrihet under tsaren og at han hadde sendt opposisjonelle til Sibir.

Ganske ironisk, synes Fonn, ettersom kommunistene skulle bli kjent for nettopp en brutal undertrykking av meningsmotstandere.

Det kunne neppe ukebladredaktørene vite på det tidspunktet. Men Hjemmet var klar over konfliktene som begynte å utspille seg mellom borgerlige og mer kommunistinspirerte på et tidlig tidspunkt. Og arbeideropprørene i land som Sverige og Finland var kjent gjennom pressen.

Likevel beholdt ukebladene troen på revolusjonen. Selv etter den kommunistiske oktoberrevolusjonen omtaler Allers fortsatt det som skjer på en positiv måte. Så seint som i desember skriver de om den russiske bolsjevikregjeringens «iherdige fredsaksjon» og «innsats for det russiske folk».

– Ukebladene var kanskje naive. Men det er vanskelig å vite hvor mye de visste om det nye kommuniststyret, sier Fonn.

Demonstrasjoner i St. Petersburg 4. juli 1917. Den midlertidige regjeringen åpnet ild mot folkemassen. (Foto: Viktor Bulla/Wikimiedia Commons. Bildet er falt i det fri.)
Demonstrasjoner i St. Petersburg 4. juli 1917. Den midlertidige regjeringen åpnet ild mot folkemassen. (Foto: Viktor Bulla/Wikimiedia Commons. Bildet er falt i det fri.)

Ville opplyse leseren

Spaltene i ukebladene framsto i det hele tatt som langt fra nøktern formidling.

– De var ofte preget av patos og en fortrolig tone mellom skribent og leser, sier Fonn.

Hun kaller sjangeren «kommentasje», en blanding mellom kommentar og reportasje. For selv om skribentene beskrev begivenhetene, tok de også ofte klart stilling.

Samtidig sto opplysningen sentralt. Ukebladene var opptatt av å være belærende, som Allers kalte seg. Ordet hadde ikke den negative klangen det har i dag. Det betydde rett og slett å opplyse.

Og kanskje det var gjennom ukebladene at kvinnene holdt seg oppdatert. De leste trolig aviser i mindre grad enn menn, spekulerer Fonn. Ut fra innholdet mener hun i hvert fall det er tydelig at avisene var skrevet av menn for menn, mens ukebladene hovedsakelig rettet seg mot kvinner.

Medieforsker Brita Ytre-Arne er ikke helt overbevist om at kvinner i liten grad leste aviser.

– Jeg vil absolutt tro at når det fantes aviser i hjemmet, ble de også lest av kvinner, sier førsteamanuensen ved Universitetet i Bergen.

– Selv om aviser på den tida rettet seg mest mot menn, ville de nå alle. Det preger også de tidlige ukebladene – det er mest for mor, litt for far og noe for barna, sier hun.

– Men jeg kan tenke meg at bladene som rettet seg særlig mot kvinner, ville passe på at de viktige temaene kom med der også.

Bare kosestoff nå

Det samfunnsaktuelle stoffet forsvant fra ukebladene, fant medieforsker Brita Ytre-Arne. (Foto: Zulfikar Fahmy)
Det samfunnsaktuelle stoffet forsvant fra ukebladene, fant medieforsker Brita Ytre-Arne. (Foto: Zulfikar Fahmy)

Forskeren er ikke overrasket over at stoffmiksen inneholdt både storpolitikk og mote.

Hun har studert medier fra 1913, året da norske kvinner fikk stemmerett, og fant at leseren av ukebladet Urd fikk informasjon om mye forskjellig.

– Det var mye mindre kategorisering etter sjanger, slik som vi kjenner i dag. Ukepressen hadde en mer allmenn, helhetlig tilnærming til stoffet. Det var viktig å presentere impulser fra tida man levde i, også det som skjedde i andre land.

Samfunnsaktuelle saker forsvant fra ukebladene rettet mot kvinner så seint som i 2010, forteller hun. På den tida gjorde Ytre-Arne en studie av hvordan leserne oppfattet innholdet i ukebladene.

Synkende lesertall og konkurransen fra avismagasiner gjorde at de snevret inn mot kjernestoffet sitt, livsstilsjournalistikken. Magasinene ble mer glossy og begynte å fokusere på norske kvinners hverdagsliv, skriver Kilden kjønnsforskning.

Fram til da hadde ukebladene gjerne reportasjer om kvinner som levde under vanskelige kår i andre land.

– Leserne jeg spurte syntes dette var viktig stoff, og de fulgte med på det andre steder. Men de ønsket ikke den type saker i det koserommet som bladene var for dem, sier Ytre-Arne.