I kveld åpner Sarpsborg og Molde den norsk fotballsesongen.

Det er kanskje ikke så veldig glamorøst å se vinterkalde spillere med gåsehud skritte over brøytekanter og ut på en gul gressmatte, men de fleste som tar turen til stadion denne helgen, kommer for å bli underholdt.

Som om de skulle på kino eller konsert eller benke seg foran TV-en og en ny episode av favorittsåpeserien.

– Fra et tilskuerperspektiv fungerer også fotballen som en flukt inn i drømmer og ønsker som ikke er tilgjengelige i det daglige livet, sier universitetslektor Ingar Mehus ved NTNU.

Han trekker den samme parallellen mellom fotballspillere og underholdningsartister som skuespillere og musikere.

– En toppidrettsutøver trener på å gjennomføre en forestilling som man får betalt for. Og hensikten er den samme: Å glede publikum, sier idrettsviteren.

Mehus understreker at fotballen også skiller seg fra annen underholdning, men la oss først trekke sammenligningen enda lenger:

Såpeserie

Mehus mener at fotballen i de senere år har fått flere likhetstrekk med såpeserier på tv.

– Gjennom media skapes fotballhistorier med helter og skurker. Dramaturgien er den samme som i en såpeopera. Og som i såpeseriene fortsetter bare historien, det er ikke en egentlig begynnelse eller slutt, det kommer alltid en ny sesong, sier han til forskning.no.

Dette gjenspeiles også i måten media skriver om spillerne på. Det er hjemme hos-reportasjer hos stjernene, og vi får vite hva de gjør på fritiden og hvilke interesser de har.

– Spillerne lever også opp til kjendisstatusen ved å oppføre seg som nettopp kjendiser, sier Mehus.

For eksempel når de kjører rundt i dyre sportsbiler og dater popstjerner og supermodeller.

Spesiell type underholdning

Men det er også mange forskjeller mellom fotballen og annen underholdning. Mehus trekker fram den rendyrkede konkurransen.

– Regelverket i fotballen skaper en kontinuitet som for eksempel er fraværende i reality-serier på TV. Selv om de sistnevnte også har form som konkurranse, så endres rammen hele tiden, den er ikke standardisert.

– Dessuten er det alltid en usikkerhet over utfallet av en fotballkamp, sier Mehus.

Mens en film er den samme hver gang, og et band spiller omtrent de samme låtene på hver konsert, så er det alltid en mulighet for overraskelser når de 22 utøverne inntar banen. Det er det som med klisjeen sier at «cup er cup».

Alvor

Fotballen skiller seg dessuten fra annen underholdning, og også fra annen toppidrett, ved at den blir tatt veldig på alvor.

– Eksperter i media bygger opp stemningen på forhånd, kommenterer underveis og analyserer etterpå.

– Det kan man kanskje også si om Melodi Grand Prix?

– Men alvoret fotballen dekkes med går dypere. Det tegnes på skjermen for å få flere til å forstå hvordan fotballen spilles, og analysene er mer detaljerte, sier Mehus.

Et annet særtrekk ved fotballen er publikums eget bidrag. Fra setet i kinosalen blir slutten alltid den samme. Roper du høyt nok på en rockekonsert kan du kanskje få høre din favorittsang, men hvordan den fremføres er det andre som bestemmer.

– Gjennom sanger og tilrop kan tilskuerne til en viss grad påvirke utfallet, og de bidrar i stor grad til underholdingen. Fotballpublikummet er paradoksalt nok en stor del av produktet de kjøper, sier Mehus.

Ikke underholdning for alle

Det er to grupper som ikke synes fotball er underholdning. Det er selvfølgelig de som ikke er interessert, og som derfor ikke finner det underholdende.

Og det er de som er så interessert at de nærmest blir provosert over at noen reduserer fotballen til underholdning. Ifølge Mehus er dette en liten gruppe, men som får mye oppmerksomhet.

– Det er relativt få som er så opptatt av fotball at det går ut over humøret i dagene etter dersom laget taper. Den største andelen av publikum har ikke det sterke forholdet til laget, sier han.

De fleste som er på fotballkamp ser relativt få kamper. Det er noe de gjør av og til, ikke hver helg.

– De oppsøker fotballen for å få en slags behagelig spenning, altså underholdning. Og det bør ikke være noe mindreverdig å se fotball fordi det er underholdende, mener Mehus.

Lokkemiddel

For klubbene, som naturlig nok ønsker å ha flest mulig tilskuere på tribunene, kan det være fristende å markedsføre en fotballkamp som et underholdningsevenement.

– Men da risikerer de å møte motstand blant den harde kjernen av supportere. De som ser på klubbtilhørigheten som et identitetsprosjekt der klubben er viktigere enn spillere og trenere, sier førsteamanuensis Hans Kristian Hognestad ved Høgskolen i Telemark.

Det er først og fremst disse som skaper den stemningen som andre kommer for å underholdes av. Den mer tilfeldige tilskuer er mindre lojal og bidrar mindre til atmosfæren rundt banen.

– Underholdningsverdien vil synke dersom det blir for mange som kun vil bli underholdt. Det vil igjen føre til at det blir vanskeligere å lokke til seg de som søker underholdningen, sier Hognestad til forskning.no.

Karneval

Sosialantropologen synes ikke det er galt å se på fotball som underholdning, men han påpeker at det er store forskjeller i hvor viktig dette aspektet er.

– Hvis du ser på et arrangement som Fotball-VM, så er det ingen tvil om at det er underholdning, sier han, og karakteriserer VM som et karneval, mindre alvorlig og mindre forpliktende enn det forholdet man har til klubbene sine for eksempel i Norge og i England.

– Under VM shopper man nærmest favorittlag, og bytter bare til et nytt når favoritten blir slått ut.

Det er heller ikke tilfeldig hvor i verden man er. Europeisk fotball er veldig populært i Østen, men der er spillerne større enn klubbene.

– Der blir fotballstjernene tatt imot som om de skulle vært Michael Jackson eller Lady Gaga. Det er Christiano Ronaldo de elsker, ikke Real Madrid, sier Hognestad.

Det siste vil sannsynligvis skape vemmelse hos mange av de trofaste som for n’te år tar plass på norske fotballtribuner denne helgen. De som lever og ånder for klubben og som i to timer gir alt for å hjelpe laget sitt, og som bidrar til, ja, underholdningen.

Referanse:

Ingar Mehus: The diffused audience of football, Continuum Journal of Media & Cultural Studies, Volume 24, Issue 6 December 2010 , pages 897 – 903, doi: 10.1080/10304312.2010.511707.