- Det er et godt spørsmål, sier professor Geir Ellingsrud ved Matematisk institutt, Universitetet i Oslo. Og så sier han ikke noe mer på en stund.

- Hva driver norske matematikere med? Nei, det er ikke lett å svare på.

- Noen jobber nær opp til anvendelsene. Dette er matematikere som modellerer naturen på en eller annen måte. Noen modellerer økonomiske systemer, andre modellerer fysiske ting, for eksempel i oljebransjen.

- Eller de lager teorier for hvordan man lager modeller, legger han til, etter enda noen sekunders nøling.

På den annen side har vi de mer teoretisk anlagte matematikere, de som utforsker matematikkens strukturer. Noen av dem jobber mot klassisk teoretisk matematikk, andre er inspirert av moderne fysikk.

Hvilket bringer oss til spørsmålet om hva som er det “hotte” i øyeblikket, hva innen matematikken er “viktigere” enn annet?

Strengteorier

- Alle store nye ideer kommer fra teoretisk fysikk, svarer Ellingsrud. - og den delen av fysikken som har bidratt mest de siste årene, er strengteorien.

Ellingsrud legger øyeblikkelig til at han er upresis. Det foregår selvsagt svært spennende ting på mange områder, for eksempel innen numerisk analyse, men det er strengteori som opptar ham mest.

Ellingsrud bruker ordet strengteori i en videre forstand. I tillegg til vanlig strengteori snakker han om såkalt m-teori, brane-teori og andre teorier som er blitt utviklet i et forsøk på å formulere teorier for kvantegravitasjon - forsøkene på å forene kvantefysikken og relativitetsteorien i en mer grunnleggende forståelse av hvordan selve rommet - ikke verdensrommet, men den romlige dimensjon - universets mikrostruktur - er bygget opp.

Og at Norge er med også innen denne idretten, kom fram i Brian Greenes besteselgende bok om strengteori fra 2000; “The Elegant Universe”, hvor norske navn som Strømme, Lütken og, nettopp, Ellingsrud dukket opp.

Norge et godt land for matematikere

I det hele tatt; Norge er et godt land for matematikere! Miljøet er godt og har høy faglig standard, og i tillegg nyter norsk matematikk godt av en anerkjennelse som ellers ikke er vanlig:

- Jeg tror matematikken er mer akseptert her i Norge enn i mange andre land, sier professor Ellingsrud.

- Tenk på Gauss, for eksempel. En av tidenes største matematikere, men det finnes knapt en vanlig tysker som vet hvem han var.

Derimot finnes et en viss bevissthet i folket om Norges store sønner, Sophus Lie og, ikke minst, Niels Henrik Abel.

Ellingsrud tror noe av forklaringen ligger i at Norge er et lite land. Er du veldig flink til noe, blir det lettere lagt merke til.

Hvilket bringer oss til et litt vanskeligere spørsmål: Norge må da vel være overrepresentert når det gjelder fremstående matematikere? Sånn sett i forhold til folketall og høyden over havet og den slags? Ikke bare har vi Abel og Lie, vi har/hadde Sylow, Thue, Skolem, Brun og Selberg - og mange flere (se egen artikkel).

- Ja, jeg kan ikke skjønne annet, svarer Ellingsrud.

- Men hvorfor? Det er ikke godt å si. Vi har det vel litt på samme måten, når det gjelder litteratur.

I hvertfall rundt forrige århundreskifte, kommer vi etter hvert fram til i fellesskap, og trekker deretter fram marinbiologi som et annet felt der vi nordmenn utmerket oss omtrent på samme tid.

Men hvorfor?

Hvorfor er det slik? Kan det ha noe med miljøene å gjøre? Selvsagt har det det, spekulasjoner om ekstra gode matematikkhjerner, eller litteraturhjerner, her i nord får aldri blitt annet enn spekulasjoner. Men vi kan gjerne legge til den spesielle situasjonen Norge befant seg i for rundt 100 år siden, med selvstendighetstrang og behovet for dannelse av nasjonal identitet. Det er klart at store talenter ble heiet fram.

Så er det spørsmål, da, om vi går mot en ny gullalder? Matematikk er i hvert fall tilstede i samfunnet på en måte som for en utenforstående kan virke nesten absurd. I år feirer vi Niels Henrik Abels 200-årsjubileum, og det foregår ikke bare i stive smokinger bak tunge gardiner.

Dagbladet har hatt daglige matematikkproblemer i Abels hjørne, vi får Abel-frimerker og Abel-minnemynt, Abelpris og Abel-konkurranser - for ikke å snakke om matematisk gateuniversitet og barnas mattetivoli.

- Dette har foregått i drøyt ti år, selv om det kanskje topper seg nå, sier Ellingsrud.

- Vi har rett og slett satset på PR. Hva det skyldes igjen, er ikke godt å si. Det dreier seg vel i stor grad om personligheter og tilfeldigheter.

- Motivet var antagelig at interessen for matematikk avtok i skolen, og man innså at noe måtte gjøres.

Matematikerne har siden den gang jobbet målrettet med offentlige relasjoner, og Ellingsrud mener de på enkelte områder har klart å snu den negative trenden: Journalistene er blitt interessert, departementet bevilger penger til arrangementer og forlagene har begynt å forstå at matematikk er noe som selger.

I 1997 utga således Pax forlag Georges Ifrahs “All verdens tall: Tallenes kulturhistorie” i to voluminøse bind. Forlaget har siden fulgt opp med flere tynnere bøker i serien “Tall og tanke”.

Tidlig på 1990-tallet utga Aschehougs forlag Arild Stubhaugs Abel-biografi “Et foranskutt lyn: Niels Henrik Abel og hans tid”, en nesten 600 siders murstein som solgte mer enn man kanskje kunne forvente. På Matematisk institutt ble det deretter ryddet plass og skaffet litt penger til Stubhaug, som i 2000 kom med en enda tykkere biografi over vår andre store matematiker, Sophus Lie; “Det var mine tankers djervhet”.

- Det gjenstår likevel å se om alt dette gir utslag i større deler av befolkningen, legger Ellingsrud til.

Men visse positive trekk finnes også der.

- Ja, selv om interessen for å studere realfag fremdeles synes å synke på landsbasis, økte faktisk søkningen til realfag her på Blindern nå i 2002. Jeg tror vi har passert bånn.