Vigelands Abel-drama

Abelmonumentet ble Gustav Vigelands gjennombrudd. Men det krevde store personlige investeringer, intens lobbyvirksomhet, og lån av småpenger.

Publisert
Vigelands Abelmonument, slik det står i dag i slottsparken. (Foto: Stig Rune Pedersen/ Wikimedia Commons)
Vigelands Abelmonument, slik det står i dag i slottsparken. (Foto: Stig Rune Pedersen/ Wikimedia Commons)

"Vigelands Abel"

Utstilling på Vigelandsmuseet i Oslo i anledning tiårsjubileet for Abelprisen.

Utstillingen holdes på initiativ fra Det Norske Vitenskaps-Akademi.

Årets Abelprisutdeling finner sted 22. mai.

Utsillingen “Vigelands Abel” åpner lørdag 19.mai, kl.14.00.

Abelprisen 2012 gis til den ungarske matematikeren Endre Szemerédi, for hans arbeid innenfor kombinatorikk og grafteori.

Niels Henrik Abel

Norsk matematiker, som ble født i 1802 og døde allerede i 1829, av tuberkulose.

Blant annet kjent for sine resultater om elliptiske funksjoner, som ble et fremtredende matematisk emne på 1800-tallet.

Få matematikere har bidratt med så mange nye ideer og teorier til matematikken, og den dag i dag bærer begreper Abels navn, tross hans unge alder.

Hans samlede verker er utkommet i to utgaver, i 1839 og 1881.

Kilde: Store norske leksikon

Egentlig var det meningen at en skulptur av Niels Henrik Abel skulle avdukes i 1902, som var hundreårsjubileet for det norske matematikkgeniets fødsel.

Men ikke før samme år, lyste Abelkomiteen ut konkurransen. 20 kunstnere meldte seg på, deriblant den 43 år gamle Gustav Vigeland. På dette tidspunktet var han ganske kjent, men hadde ennå ikke hatt sitt store gjennombrudd.

Selv om Vigeland selv hadde vært med å utforme konkurranseteksten, som sa at skulpturen skulle være en portrettstatue - stående eller sittende - bestemte han seg for likevel å lage et verk som ikke svarte til denne teksten.

Dette var begynnelsen på en prosess som skulle koste billedhuggeren mye tid, krefter og ikke minst penger. Men arbeidet med Abelmonumentet skulle også løsne hans kunstneriske karriere.

Hemmelighetsfull Abel

Vigeland kom fram til at det ville være umulig å lage en portrettstatue av Abel, fordi det ikke fantes noen gjengivning av ham å støtte seg på.

Niels Henrik Abel døde i 1829, bare 26 år gammel, og det eneste som kan si noe om hvordan den unge mannen så ut, er et portrett som viser ham fra brystet og opp.

Ut fra det, mente Vigeland at det var umulig å vite hvordan han så ut i kroppen, så hvordan skulle man da lage en portrettstatue?

- Man måtte eventuelt ha laget en skulptur med så og så mange lengder i beina og så og så mange lengder i armene, og så ikle ham hans samtids klær, sier Guri Skuggen.

”Abelutkast nr. 6. Abel sittende paaklædt. Paabeg. 5-8-02. Liten skisse. Arbeidet paa den fra 5-6 ½ .” (Inga Syvertsens protokoll) Vigeland prøvde seg fram med ulike Abel-ideer, men fant ut at denne sittende, påkledte ikke fungerte. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)
”Abelutkast nr. 6. Abel sittende paaklædt. Paabeg. 5-8-02. Liten skisse. Arbeidet paa den fra 5-6 ½ .” (Inga Syvertsens protokoll) Vigeland prøvde seg fram med ulike Abel-ideer, men fant ut at denne sittende, påkledte ikke fungerte. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)

Hun er konservator ved Vigelandsmuseet, og har i disse dager ansvaret for at utstillingen Vigelands Abel, er klar til åpningen i morgen, lørdag 19.mai.

Vigeland ville ikke lage en portrettskulptur med standardkropp, og bestemte seg i stedet for å lage en symbolsk framstilling av geniet Abel.

Naken, senete og båret fram av to mannsfigurer som representerer ideene, tankene og inspirasjonskraften.

Han leverte inn sitt konkurransebidrag – og tapte fullstendig. Han fikk verken første, andre eller tredjepremiering. Selv om Vigelands bidrag ble bedømt som det kunstnerisk beste, vant Ingebrigt Vik.

Samtidig anbefalte juryen at ingen av bidragene burde gjennomføres og pryde universitetsplassen, da de ble vurdert til å ikke holde mål.

Mobiliserte samfunnseliten

Det er da Vigeland begynte å vise sine evner som lobbyist, forteller Skuggen.

- Umiddelbart etter at juryens dom hadde falt, begynte han å skrive brev. Det første var til Abel-komiteen der han blant annet begrunnet hvorfor han ikke hadde laget en portrettstatue av matematikeren, og hvorfor de egentlig burde velge hans utkast.

Samtidig sendte Vigeland en kopi at dette brevet til mange fremstående personer i norsk kulturliv.

- Blant annet sender han det til Bjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Heiberg og dikteren Vilhelm Krag. Han skriver en innledning, også ber han disse personene om å tale hans sak. Det var det også mange som gjorde, så det ble mye skriverier i avisene, sier Skuggen.

Likevel klarte ikke Abel-komiteen å ta en beslutning, og det skulle flere år før de gjorde det.

Alt-mulig-elskerinne

Selv om Vigeland var i ferd med å etablere seg som en av landets fremste billedhuggere, og hadde oppdrag, ga det ham ikke alltid nok til mat på bordet. Det var generelt ikke så lukrativt å være billedhugger i Norge på denne tiden.

Han leide på dette tidspunktet et trekkfylt atelier på Hammersborg i sentrum av Kristiania, og det var også her både konkurransemodellen og den store versjonen av Abelmonumentet ble laget.

Som husholderske hadde han Inga Syvertsen, som også var hans elskerinne, atelier-assistent, modell og fotograf.

Skulpturene skulle først lages i leire, og deretter lages gipsform av. Denne skulle fylles med materialet som skulpturen til slutt skulle bestå av.

Både modeller og gipsavstøpere kostet penger, og det sparte Vigeland for store kostnader at Syvertsen tok på seg rollen som altmuligkvinne.

Det er også hun som har tatt mange av bildene du finner i denne artikkelen.

20.april 1903: Vigeland binder trekors til den endelige statuens jernskjelett. På dette skal han feste leire. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)
20.april 1903: Vigeland binder trekors til den endelige statuens jernskjelett. På dette skal han feste leire. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)

Gikk i gang uten penger

Tiden som Abel-komiteen brukte på å ta beslutninger om hva som skulle skje i skulpturkonkurransen gikk.

Så fikk Vigeland vite at Ingebrigt Vik, som i utgangspunktet hadde vunnet konkurransen, var i gang med å fullføre sitt monument.

- Han hadde nok ikke gitt helt opp å få bestillingen – han hadde fått noen tilbakemeldinger fra Abel-komiteen om ting han måtte endre på, og tenkte vel: kanskje…

- Da tenkte Vigeland at nå må jeg også komme på banen, ellers er det Vik som får det, sier Skuggen.

Ofret seg selv i monumentet

Han gikk i gang med den fire meter høye skulpturen. Først måtte han hyre inn en person til å lage jernskjelettet til statuen, deretter fulgte utgifter til daglig livsopphold og ikke minst leire.

- At han satte i gang med å lage leireskulpturen i full størrelse for egen regning, selv om han egentlig ikke hadde noe særlig midler i det hele tatt, er noe av det mest fascinerende med historien, sier Skuggen.

23.april 1903: Bare tre dager etter har statuen begynt å ta form. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)
23.april 1903: Bare tre dager etter har statuen begynt å ta form. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)

- Bare tenk på mengden leire som måtte til for å lage et monument på fire meter. Det hadde han ikke alltid penger til, så han skriver selv at alt han fikk inn av penger gikk inn i Abel-monumentet.

For å komme til på alle kanter av statuen måtte han i tillegg betale en snekker for å lage hull i veggen, for å få snudd den.

Ikke bare gikk det med penger til monumentet. Flere skulpturer måtte ofres – Vigeland knadde dem til deres utgangstilstand, og innarbeidet leiren i den store matematikeren.

Til og med et selvportrett som kunstneren lagde i 1903 forsvant inn i skulpturen, nesten som et symbol på hvor mye Vigeland la av seg selv i verket.

Vendepunkt

- Han var til tider fryktelig lei og klar til å gi opp, for, som han skriver selv, gikk alt han hadde av tid og ressurser med i verket, sier Skuggen.

Etter utstillingen av alle konkurranseutkastene på Kunstnernes hus i Oslo, måtte han be en venn og velgjører om å få låne tolv kroner til å betale et bud for å frakte bidraget sitt tilbake til atelieret. Rundt år 1900 var tilsvarte det omtrent 700 av dagens kroner.

Men så fikk Vigeland på et tidspunkt uventet støtte. Den svenske bankmannen og kunsthandleren Ernst Thiel, som ifølge Wikipedia var en av Sveriges rikeste personer på denne tiden, ville hjelpe.

21.oktober 1904: Gustav Vigeland på stillaset. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)
21.oktober 1904: Gustav Vigeland på stillaset. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)

Thiel tilbød Vigeland 1 000 kroner – verdt omtrent 60 000 kroner i dag, som betaling for skulpturer han kunne kjøpe i fremtiden. Vigeland takket naturlig nok ja til pengene.

- Bare noen dager senere mottok han pengene, og det var selvsagt en fantastisk redning for en som ikke hadde råd til å kjøpe middag hver dag. I tillegg fikk han solgt to stykker av konkurranseutkastet – ett til Danmark og ett til Sverige, sier Skuggen.

Etter å ha vært fattig gjennom hele 1890-tallet og i de første årene av 1900-tallet, begynte det endelig å løsne økonomisk for Vigeland.

Avduking etter seks år

Først i 1905 besluttet Abelkomiteen å bestille inn hans forslag til Abelmonument.

Det var etter at Vigeland hadde foreslått å sette den i slottsparken i stedet, og dermed slapp man å flytte en statue av professor Anton Martin Schweigaard som fra før sto på universitetsplassen.

3.mars 1905: Vigeland står foran monumentet som er ferdig modellert. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)
3.mars 1905: Vigeland står foran monumentet som er ferdig modellert. (Foto: Inga Syvertsen/ Vigelandsmuseet)

Dette hadde vært et omstridt tema, og ett av de kritiske punktene i beslutningsprosessen.

I 1908 ble den fire meter høye Abelstatuen til Vigeland plassert på en åtte meter høy sokkel i slottsparken.

Endret stil

I stil skiller Abelmonumentet seg tydelig fra de kraftigere granittstatuene som vi finner i Vigelandsparken på Frogner, og som mange forbinder med Gustav Vigeland.

- Man ser i mange av hans tidlige arbeider at han hadde et annet formspråk, men at det endret seg rundt 1913-1914. Rundt 1913 begynte Vigeland å hugge skulpturer i granitt, og det i seg selv krevde at han endret stilen litt, sier Skuggen.

- En skulptur som hugges i stein må forenkles litt, og granitt er dessuten veldig hard stein – du klarer ikke å få fram så mange detaljer.

- I tillegg skjedde det endringer i europeisk kunst som vi vet at Vigeland holdt seg oppdatert på. Vi vet at han kjøpte fotografier at skulpturer av Matisse og Maillol, sier hun