Kaken er det ideelle stedet å få utløp for perfeksjonismen sin og kontrollbehovet sitt, mener forsker Susanne Højlund. I en bakekonkurranse som Hele Norge baker er det alltid en risiko for at alt sammen raser sammen og blir stygt. (Foto: Shutterstock, NTB Scanpix)
Kaken er det ideelle stedet å få utløp for perfeksjonismen sin og kontrollbehovet sitt, mener forsker Susanne Højlund. I en bakekonkurranse som Hele Norge baker er det alltid en risiko for at alt sammen raser sammen og blir stygt. (Foto: Shutterstock, NTB Scanpix)

Dette kan kaker fortelle om verdiene dine

Det søte og deilige balansert med perfeksjonisme og kontroll. Dette sier kakene våre om oss og verdiene i tiden.

Publisert

Det som preger kaken anno 2016, er kvalitet, nytelse i små mengder og at den skal ha et upåklagelig utseende.

Da konditorer nylig leverte inn konkurransebidraget sitt til Københavns Konditorlaugs kåring av årets kake 2016, var bakverkene deres små og vakre.

Det samme mener forskere å se når deltakerne i den danske utgaven av programmet Hele Norge baker, Den store bakedyst, presenterer de sirlig komponerte kakene sine til dommerne.

– Kakene som får anerkjennelse i dag, skal være små kunstverk hvor opphavspersonen uttrykker seg selv gjennom verket sitt, sier Jon Fuglsang.

Han er matsosiolog ved profesjonshøyskolen Metropol. Der forsker han på hvordan dansker bruker og forbruker mat og matkultur.

Utseendet viktigere enn smaken

En diger kake som vi kaster oss frådende over, er ikke lenger like populært som før. Å spise en halv rullekake alene er heller ikke helt i tråd kakemoten.

I dag spiser vi små vakre kaker og legger mer vekt på utseende enn på smaken.

– I kjølvannet av diverse tv-programmer har det skjedd et endring innen kakebaking. Mens fokuset tidligere var på smaken og det uformelle samværet som hørte med, handler det i dag mer om kakens visuelle uttrykk og opphavsmannens kreative evner, sier Jon Fuglsang.

Less is more gjelder

Kaken som stakk av med tittelen årets kake, Orangeknas, manglet ingenting på den visuelle siden.

Men de moderne kakene skal også holde en høy kvalitet. Kaker skal nå spises i små mengder, slik at kan vise at vi kan kontrollere nytelsen. Til gjengjeld skal de være ekstraordinært gode.

Less is more passer godt med den balanserte formen for helsedyrking som vinner mer og mer frem, mener Fuglsang.

– Det er et paradoks at kakebaking er blitt så populært, fordi vi så lenge har dyrket det ernæringsmessige korrekte livet hvor vi skal unngå karbohydrater, sukker og fett.

Men kakegleden passer med ideene om at det sunne livet ikke handler om fornektelse, men om at vi klarer å finne en balanse.

– Det sentrale er å kunne peke ut og prioritere kvalitetsprodukter, samtidig som at vi har selvbeherskelse nok til bare å spise litt av de usunne matvarene, sier han.

Søtt og syndig

Susanne Højlund er førsteamanuensis i antropologi ved Institut for Kultur og Samfund på Aarhus Universitet og forsker på matkultur og temaet smak.

Hun er enig med Fuglsang i at begeistringen vår for kaker ikke er helt logisk når vi tenker hvordan samfunnet forhold seg til sunnhet ellers.

– I det hvitt-brød-og-sukker-skremte Danmark er kakens popularitet et paradoks. Men heldigvis er ikke livet et enten/eller og heller ikke alltid basert på ren logikk. Den søte smaken har stor symbolsk verdi.

– Vi belønner barna med godteri, vi gir hverandre sjokolade i gave, og vi spiser en Mars-sjokolade etter en hard dag på jobben. Det søte er både tiltrekkende, behagelig og syndig på en gang, sier Højlund.

At det er greit å spise litt av det syndige, er en tendens som vi ikke bare se innenfor det søte kjøkkenet. Det finnes flere steder i det moderne forbruket.

For eksempel i den nye måten å bruke øl på hvor det ikke handler om rusen, men om å finne nytelse i særlig utvalgte produkter.

Med den franske sosiologen Bourdieus ord så bruker vi det til å distansere oss fra det som er rent nødvendig.

– I dette ligger det at vi tar avstand fra den formen for matlaging som handler om metthet og funksjon og nå viser overskuddet vårt ved å gjøre kjøkkenet til et sted hvor vi leker med hverdagens gjøremål som for eksempel å bake en kake, sier Jon Fuglsang.

– Vi rir på en Blomsterberg-bølge

En av de som har lært dansker å sette pris på kakers estetikk, er den kjente danske konditoryndlingen og dommer i TV-programmet Den store bakedyst, Mette Blomsterberg. Det mener Fuglsang.

Blomsterberg har også vært å se på norske TV-skjermer i programmet Det søte liv.

Susanne Højlund mener også at Mette Blomsterberg representerer den riktige måten å leve det søte livet på.

Fordi hun er en slank konditor som til perfeksjonisme behersker håndverket sitt, balanserer hun det sunne og det syndige på en gang, mener hun.

– På samme måte som mange andre håndverk har baking blitt mer moderne. Jeg vil tro at vi snart vil se en renessanse for håndverket, håndens arbeid, som motstykke til skjermarbeid, møtekultur og refleksjonsarbeid.

Uttrykker perfeksjonisme gjennom kake

Den danske varianten av Hele Norge baker har antakelig hatt en avgjørende betydning for den måten vi på kaker, tror forskerne.

Her blir det stadig slått fast at det indre – smaken – ikke er det som høster førsteplasser i konkurransen.

– I Den Store Bagedyst blir det brukt mye såkalt fondant. Denne sukkerpastaen er et eksempel på at kakebakeren bare tilfører noe til kakens utseende, men som ikke gjør noe for smaken.

– Dommerne sier ofte i programmet at smaken er god og så kommer det et «men» og kraftig kritikk av det ytre. Så ender kaken på en sisteplass, selv om den fikk ros for smaken, sier Fuglsang.

Højlund er ikke like overbevist om at smaken er underordnet.

Men hun er enig i at kakenes utseende er noe av det viktigste i bakeprogrammene på TV.

– Overordnet tror jeg ikke smaken går ut til fordel for synsinntrykket, men det visuelle betyr noe for den samlede sanseopplevelsen og dermed også for hvordan vi synes at ting smaker.

– Kaken er det ideelle stedet å få utløp for perfeksjonismen sin og kontrollbehovet sitt. I bakekonkurransen er det alltid en risiko for at alt sammen raser sammen og blir stygt. Det er en form for balansering mellom kontroll og risiko som jeg tror mange – særlig kvinner – kjenner seg igjen i, sier Susanne Højlund.