I plansjene viste Emil Korsmo plantenes livsløp.Illustrasjon: Sara Mørk, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
Emil Korsmo gikk til kamp mot ugresset. Plansjene han laget av de brysomme plantene, ble vakre og populære
Nå handler det ikke lenger bare om å kverke ugresset. Mange ønsker å bevare mangfoldet, og det har blitt mer interesse for å bruke ville vekster som mat.
Emil Korsmo var forvalter av Kristiania kommunes eiendommer sent på 1800-tallet.
Han var utdannet agronom og hadde tatt kurs i botanikk og tegning. Han begynte å undersøke hva slags frø som spirte ut av gjødsel og jord fra landbruket. Det var ikke bare matplanter, men mange viltre vekster presset seg frem.
I 1902 fikk han stipend for å reise rundt i landet og studere ugressfloraen. Da oppdaget han at på enkelte åkre og enger var det så mye ugress at bøndene ikke fant det bryet verdt å høste der.
Han regnet på det, og kom fram til at ugresset ga tap på 18 millioner kroner i året, eller nesten en milliard i dagens verdi.
Da erklærte han kampen mot ugresset, forteller Liv Borgen. Hun er botaniker og tidligere professor ved Naturhistorisk museum, UiO.
- Det ble en livslang oppgave for han, og mannen ble 90 år. Han holdt på lenge etter han gikk av med pensjon.
Borgen har vært fungerende seksjonssjef for Botanisk hage i Oslo, der Emil Korsmo gjennomførte mange av sine eksperimenter med ugress i sin tid.
Lærte fienden å kjenne
- Korsmo ville at bøndene virkelig skulle lære hvordan ugressplantene formerte seg og hvordan de så ut. Både over og under jorda, og hvordan de eventuelt kunne bekjempes, sier Borgen.
I samarbeid med tegneren Knut Torkildsen Quelprud, utga Korsmo detaljerte plansjer av de forhatte plantene. Slik drev han folkeopplysning. Et fåtall andre tegnere bidro også til arbeidet.
Illustrasjonene viser til sammen 138 arter fordelt på 90 plansjer.(Illustrasjon: Sara Mørk og Knut Quelprud, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
I ettertid har plansjene blitt beundret både nasjonalt og internasjonalt. De var pensum i norsk og utenlandsk landbruks- og gartnerutdanning i flere tiår.
Nå har Nasjonalbiblioteket utgitt Korsmos plansjer i praktboka Ugress. Et vilt herbarium. Emil Korsmos klassiske plansjer. Liv Borgen har skrevet tekstene til hver plante.
Borgen har lagt fra seg en del av de botaniske beskrivelsene, og lar de detaljerte tegningene tale mye for seg selv. Hun har valgt å legge vekt på etnobotanikken, folks bruk av plantene opp igjennom årene. I tillegg skriver hun om plantenes livsform, spredningsmåte og hvor de kan treffes på i dag.
Innfløkte røtter
Borgen synes at Korsmo hadde en fin definisjon av ugress. Han skrev at det var en plante som vokste et sted man ikke ønsket å ha den, altså en plante på feil sted.
Korsmo forsket på hvordan bønder kunne bekjempe ugresset. Men det var ikke lett, og grunnen til det kan man skjønne ut fra tegningene.
- Det jeg er spesielt fascinert av med plansjene, er hvordan rotsystemet ser ut under jorden, sier Borgen.
Har ugressklokken først kommet i hagen, er den nesten umulig å bli kvitt, skriver Borgen.(Illustrasjon: Knut Quelprud, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
De flerårige rotugressene er vanskeligst å bli kvitt. De tilsynelatende uskyldige, pene ugressklokkene er et eksempel.
Annonse
- Den har en tynn rot først, og når du har røsket opp den, tror du kanskje du har fått med hele planten. Men under er det en jordstengel med flere kraftige pelerøtter.
Peleroten kan faktisk spises og har en nøtteaktig smak. Blomstene kan pynte opp en salat. Planten ble innført til Norge som matplante på 1700-tallet og har også blitt solgt som prydplante.
Skvallerkål er kjent for sitt innfløkte rotsystem. En liten bit av røttene til slike planter er nok til at det dukker opp nye neste år. Det vet nok en del hageeiere alt om.
Åkersnellen er også en «versting». Den kalles gjerne kjerringrokk. Den har blitt brukt som medisinplante, særlig mot urinveisinfeksjon.
- Hvis du ser på rotsystemet, så kan du forstå hvor vanskelig den er å utrydde, sier Borgen.
Det er ikke lett å få med seg hele roten, om man prøver å luke vekk åkersnellen.(Illustrasjon: Knut Quelprud, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer).
Hostemedisin for rustne prester
Bruksområdene for ugresset har vært mange. En god del av plantene er spiselige. Ellers har plantene blitt brukt som husdyrfôr, krydder, fargestoff og mer. Planter var mye brukt som medisin helt til langt utpå 1800-tallet, sier Borgen.
På 1600- og 1700-tallet ble det dyrket brennesle flere steder i landet. Fabrikker laget tekstiler av fibrene i stilken, forteller hun.
- Stilkene hos stornesle ble behandlet på samme måte som lin og ga veldig fint stoff.
Det ble laget vakre duker, gardiner og andre ting av fiberen.
På samme tid var ugressplanten veisennep hovedingrediens i en populær hostesirup, sier Borgen.
- Den berømte svenske botanikeren Carl von Linné skrev at prester som hadde drukket mye øl kvelden før en preken, synes det var det beste middelet mot rustent mål.
Annonse
Ugresset har blitt kalt for sangerens plante, og den smaker av sennep. Frøene kan erstatte sennep i matlagingen. Men planten er kanskje ikke så lett å lære seg å kjenne, da den ligner på andre gule korsblomster, sier Borgen.
Hestehov er også på Korsmos ugressliste. Den ble også brukt som hostemedisin, noe som fremkommer av det latinske navnet Tussilago, der tussi betyr hoste. Men ikke alle plantene de brukte som medisin før i tiden var lure å ha i seg. Den folkekjære hestehoven inneholder kreftfremkallende stoffer.
Hundekjeks i sausen?
Den strie burota ble blant annet brukt som fôr i nødsår, krydder i øl, brennevin og mat, som innblanding i melet og beskyttelse mot gnagsår i skoene. I Tyskland brukes den fortsatt som krydder i fet mat.
- I Norge har blomsterknoppene av denne forferdelig stygge planta blitt kalt for fattigmannspepper, sier Borgen.
Det er nok ikke så fristende med burot i brødet i dag. Men mange av plantene på Korsmos liste er spiselige.
Burot ble også brukt medisinsk og ble ansett som en magisk urt som er nevnt i flere svartebøker, skriver Borgen.(Illustrasjon: Knut Quelprud, Korsmos ugrasplansjer/NIBIO, Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
Borgen har allerede spist brenneslesuppe flere ganger i år, og sier at nå er en fin tid å høste. Den uregjerlige skvallerkålen kan spises hele sommeren, om bladene klippes, slik at nye skudd vokser opp.
Hundekjeks fikk nok navnet fordi den ble sett på som egnet for dyrefôr, skriver Borgen i boka. Men i nyere tid har den blitt populær blant gourmetkokker i Norden. Bladene brukes rå eller kokt eller til å krydre sauser. Også ryllik brukes som garnityr, salat og krydder.
Vassarve er næringsrikt for folk og dyr og kan brukes i salat. Det kan også unge groblader, som er mest kjent som naturens plaster.
Men Borgen er ikke i så glad i å ha hverken groblader, eller løvetann i plenen. Selv om løvetann visstnok også kan brukes i salater, noe som er populært i det franske kjøkkenet.
- De tar lett overhånd.
Korsmo regnet stemorsblomsten blant ugressene. Den er populær som prydplante. Alle deler av planten er spiselig. Den kalles også Nordens vanilje, og vaniljesmaken kan trekkes ut ved å legge stenglene i væske.(Illustrasjon: Sara Mørk, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
Skille klinten, eller svimlingen fra hveten
Annonse
Ikke alle ugressene er harmløse. Svimling var et fryktet ugress som gjemte seg i kornåkre. Nå er den heldigvis sjelden i Norge.
Når det var mye svimling i det malte kornet, ga det forgiftning med hodepine, svimmelhet, kramper og i verste fall død.
- I bibelen ble det advart mot «klinten i hveten». Nå tror man at advarselen gjaldt svimling, ikke klinte, skriver Borgen i boka.
Landøya er en plage for bønder, spesielt på Vestlandet.
- Det sies at den legger landet øde, det er kanskje bakgrunnen for det norske navnet, sier Borgen.
Den er giftig, og husdyr kan finne på å spise den om det er dårlig beite. Den er giftig selv om den er tørket og har kommet med i høyet.
Ny vår for ugresset?
Korsmo fant ut hvor vanskelig mange av ugressplantene var å bli kvitt. Etter de første kjemiske ugressmidlene kom, mente han at løsningen lå der.
- Det er vi ikke helt enige i nå. Vi prøver å unngå å bruke kjemiske midler, for ikke å spre giftstoffer og ødelegge for den ville floraen, sier Borgen.
Noen av plantene på Korsmos ugressplansjer er i dag på rødlista. Noen er også svartelistet fordi de truer den naturlige norske floraen.
Korsmos fokus var å bekjempe ugresset, men i dag har det snudd litt, sier Borgen.
- Nå ønsker vi å bevare biomangfoldet. Så har det blitt populært å bruke naturens mangfold av planter i maten.
Det bekrefter sosiolog og forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Annechen Bahr Bugge ved OsloMet. Hun har skrevet bok om spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid, og forsker på nordmenns spisevaner.
Annonse
Noen typer ugress har kommet mer i bruk, slik som ramsløk, sier hun.
- Bergmynte kalles Nordens oregano. Det sies at de nordiske krydderplantene er litt mildere på smak.
Bugge sier at norsk mat generelt har blitt mer populært de siste årene.
- Vi har sett en økende interesse for norsk mat og lokalprodukter. Norske tradisjonsretter har fått en oppsving.
Ramsløk lukter og smaker av hvitløk, og er fin å bruke i mat. Opp igjennom historien har den også vært brukt medisinsk.(Illustrasjon: Knut Quelprud, fra Korsmos ugrasplansjer/NIBIO. Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer)
Spiste ikke «gress»
Nordmenn er glade i å høste av naturen. Det viser en undersøkelse Annechen Bahr Bugge har gjort og som er omtalt i boken hennes, Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. 53 prosent av nordmenn plukket bær i løpet av de siste 12 månedene i 2015.
Det har ikke alltid vært like vanlig. Bærplukking til mat og sylting ble først mer utbredt på slutten av 1800-tallet da sukkeret ble billigere og norgesglassene kom, ifølge Bugges undersøkelser.
Forskeren sier at det er et omdiskutert tema hvor mye folk før i tiden brukte av ville vekster i mat. Nordmenn var trolig ikke noen ivrige ugress-spisere. Faktisk brukte de heller ikke mange grønnsaker. Det gikk mest i poteter og korn.
Det ser ut til at ville vekster tjente mest som krydder- og medisinplanter, ikke som mat, skriver Bugge i boka. Men folk var mye plaget av skjørbuk på 1700-tallet og ville planter ble regnet for å hjelpe mot dette. Fattige brukte oftere ugresset, spesielt i nødsår.
Grønne vekster var lite i bruk i innlandet i første halvdel av 1900-tallet. Folk likte det ikke så godt, skriver hun i boka.
Slik reagerte folk i Uvdal i Buskerud når en innflytter hadde vært og plukket karvekål: «Nei, Samuel si kjerring var rar. Hun spiste nemlig gras».
Lignende beskrivelser var fra Elverum. Mennene kunne ofte si at «gresset kunne kua få» eller «jeg spiser ikke gress» når det kom grønnsaker på bordet.
Interesse for det lokale og norske
Selv om ugress og andre planter har vært brukt til mye forskjellig, så var ikke ville vekster noe folk spiste mye av i gamle dager, sier også Liv Borgen.
- Men nå begynner folk å bli litt flinkere til å utnytte utmarksressursene, både bær og sopp, og det som kalles ugress, altså planter på feil sted.
- Så har man begynt å se verdien av å ikke ødelegge alle mulige voksesteder for planter som har vært her i lang tid.
Annechen Bahr Bugge sier at forskere ser at interessen for lokal mat, det å dyrke egen mat og høste av naturen er en økende.
- En tolkning kan være at det «naturlig» oppfattes som en effektiv løsning på de dilemmaene som forbrukerne erfarer omkring helse, miljø og etikk. Videre kan det tolkes som en kritikk av industriell matproduksjon. Det rommer også en del nostalgi – en lengsel etter gamle råvarer, teknikker og matretter, skriver Bugge i boken.
- Jeg tenker at situasjonen med koronaepidemien ikke bare har det satt søkelys på dette med selvforsyning og hvor sårbare vi kanskje er, men jeg tror også vi kommer til å se at pendelen svinger enda mer mot det lokale og det norske, sier hun.
Kilder:
Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra NIBIO som forvalter rettighetene til Korsmos ugrasplansjer.
Liv Borgen: «Ugress, et vilt herbarium, Emil Korsmos klassiske plansjer», Nasjonalbiblioteket, 2020.
Annechen Bahr Bugge: «Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid», Cappelen Damm Akademisk, 2019.
