Britta Pelters har, sammen med forskerkollegaer, sammenlignet samfunnets og medienes fokus på helse og trening med religionssosiologen Vanderpools ti punkter som karakteriserer en religion.

Pelters er universitetslektor i helsepedagogikk ved Högskolan i Halmstad i Sverige.

Hun mener dagens fitness-fokus oppfyller alle Vanderpools ti punkter. Med dette funnet håper hun å kunne bidra til mer kritisk tenkning rundt nye trender og et sunnere syn på trening og helse.

Ifølge Vanderpools definisjon må en religion innebære noe hellig og meningsfullt. De svenske forskerne trekker frem Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon på helse, «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosial velvære», som et eksempel.

– Denne definisjonen skildrer det perfekte helsebildet, og kan sees som et guddommelig prinsipp. Gjennom helse har mennesker kontroll over noe, eller de tror at de har det. Helse fanger på denne måten opp trygghetsbehovet på samme måte som en guddommelig kraft gjør, sier Pelters til Samspel, Högskolen i Halmstads magasin for forskningsformidling.

Forskeren mener dette guddommelige idealet også kan føre til skam og skuffelse, for eksempel hvis man blir rammet av sykdom selv om man iherdig har jobbet for å spise, trene og sove riktig.

Ritualer, templer og predikanter

Fitnessbloggere og andre som gir råd og meninger om helse, dietter og livsstil er predikantene i fitness-religionen, mener Pelters.

– Det er kanskje ikke alltid slik at man ønsker å bli oppfattet som «helseprest», men det kan lett skje at rollen legges på en, sier hun.

Forskeren mener den vestlige helsekulturens fokus på gener og et langt, sunt liv kan kategoriseres som et omfattende verdensbilde. Å holde seg i form oppfattes som en moralsk plikt.

Ritualene i fitnessreligionen er, ifølge Pelters, særlig sentrale på treningssenteret, eller «tempelet». En treningsøkt kan bestå av mange ritualer, blant annet ved inntak av spesielle mat- og drikkevarer før og etter trening, eller følging av et strengt treningsskjema. Det er også i «tempelet» fellesskapet og folks felles verdier ligger.

Pelters mener fitnessreligionen er særlig utbredt i middelklassen, fordi denne gruppen ønsker å fremstå som nyttige og suksessfulle i samfunnet.

– Men når helse også blir et klassespørsmål, innebærer det er risiko for dem som ikke passer inn i den sunne malen. I et «helsereligionssamfunn» blir de diskriminert, og personligheten deres kan dømmes etter vekten deres, sier hun.

Skeptisk til religionsbegrepet

Mari Kristin Sisjord, professor i idrettssosiologi ved Norges idrettshøgskole er skeptisk til å definere et økt fokus på trening og helse som religion.

– Slik jeg ser det, innebærer en religion også troen på et liv etter døden og kontakt med en høyere makt. Jeg tror ikke trening og kosthold helt kan erstatte dette. Når folk sier «min kropp er et tempel» begynner vi å nærme oss religionsmetaforen, men jeg tror det dreier seg mer om dyrkelse av en uoppnåelig kropp og perfeksjon enn om religion, sier Sisjord.

Selv om Sisjord er uenig i bruken av religionsbegrepet, anerkjenner hun flere av de svenske forskernes argumenter. Også hun tror samfunnets enorme fokus på helse og trening kan nærme seg det usunne.

– Jeg er enig i at det er et stort fokus på kropp og trening. Dette kan ha alvorlige konsekvenser, som blant annet spiseforstyrrelser. Det er viktig at vi er kritiske til den enorme strømmen med informasjon vi mottar. Gjennom internett og sosiale medier slipper mange såkalte eksperter til med råd som ikke nødvendigvis er riktige og gode, mener forskeren.

Idrettssosiologen mener publisert forskning og statlige råd er de beste kildene for dem som ønsker informasjon om helse og ernæring.

Hun tror noen overvektige og andre som ikke klarer å være «sunne nok» kan føle seg stigmatisert, men at det også kan være positivt for disse at det er et økt fokus på sunn livsstil i samfunnet. 

At idealet om en sunn og frisk kropp kan føre til skam og pålagt selvdisiplin, er hun også enig i. Dette er, ifølge Sisjord, noen av faresignalene på at man er usunt opptatt av å være sunn.

– Å føle at man må trene, slik at det tar fokus fra andre viktige ting i livet, er et tegn på at sunnheten er på vei til å vippe over til noe usunt. Det kan også være bekymringsfullt når man kun trener for nytteverdi - og ikke for egenverdi, sier Sisjord.

Referanse: 

Britta Pelters mfl: Neither a sinner nor a saint: Health as a present-day religion in the age of healthism. Social Theory & Health, februar 2016, Doi: 10.1057/sth.2015.21. Sammendrag.