Annonse
Den svenske studien tyder på at de som utvikler anoreksi seinere i tenårene, klarer seg bedre enn dem som får sykdommen som svært unge. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB scanpix)

Spiseforstyrrelser kan komme tilbake i løpet av livet

To av tre som hadde anoreksi i ungdommen ble helt friske, men en del sliter fortsatt med spising midt i livet, viser en studie som har fulgt 47 svensker i hele 30 år.

Publisert

Studien gir et sjeldent langvarig innblikk i livene til mennesker med spiseforstyrrelser.

Svenske forskere har fulgt 47 unge med anoreksi i 30 år. Ble de kvitt den alvorlige sykdommen?

Midt i livet har 30 vært friske i minst seks måneder, mens 9 fortsatt har en spiseforstyrrelse – enten det er anoreksi, bulimi eller en annen diagnose.

Resten er ikke helt friske, men har ikke lenger noen diagnose.

– 30 års oppfølging er fantastisk, sier spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Inger Halvorsen til forskning.no.

Hun forsker på spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus og har tidligere behandlet pasienter.

Unik studie

Halvorsen mener studien gir svært viktig kunnskap om anoreksi som starter i ungdomsårene.

Selv har Halvorsen sammen med kolleger fulgt opp unge med spiseforstyrrelser i snitt ni år etter at de fikk behandling ved sykehus i Buskerud. Det er den norske studien av unge med anoreksi som har vart lengst, ifølge Halvorsen.

Den svenske studien er unik fordi den har tatt utgangspunkt i et helt årskull ungdomsskoleelever fra Göteborg i 1985.

Ungdommene svarte på et spørreskjema og gjennomgikk en helsesjekk. Forskerne fant ut at 24 stykker hadde anoreksi, men fire takket nei til det siste oppfølgingsintervjuet mange år seinere.

De plukket også ut 27 ungdommer med spiseforstyrrelser fra lokalsamfunnet, slik at det til slutt ble til sammen 47 deltakere, én mann og resten kvinner. De ble sammenlignet med like mange som ikke hadde spiseforstyrrelser.

Dette er likevel ganske få deltakere, påpeker forskerne selv.

Blir syke i tenårene

Ungdommene var rundt 16 år gamle da undersøkelsen begynte. Sykdommen begynte da de var i snitt litt over 14 år.

Forskerne undersøkte deltakerne fem ganger fram til de var midt i livet. Slik kunne de følge sykdomshistorien til den enkelte.

Vanligvis studerer forskerne spiseforstyrrelser hos pasienter som er til behandling. I slike studier er det som regel noen som dør av sykdommen.

I denne studien var det ingen dødsfall. Men andelen friskmeldte etter 30 år er omtrent like stor som i studier fra andre land av pasienter etter 20–22 år.

Det varierer mellom studiene hva forskerne regner som frisk.

I en svensk studie fra 1985 var hele 76 prosent friske etter 33 år. Men underveis døde 18 prosent.

Fikk ikke behandling

Forskerne bak den nye studien forventet at flere skulle bli friske, ettersom deltakerne ble hentet fra utenfor helsevesenet, og dermed kanskje ikke var like syke.

På den annen side fikk hver fjerde deltaker aldri behandling, selv om de kunne ha en like alvorlig form for anoreksi.

Dermed er to av tre friskmeldte et godt resultat, mener Elisabet Wentz. Professoren ved Göteborgs universitet er en av forskerne bak studien.

– Da undersøkelsen begynte i 1985, fantes det ingen spesialenheter for spiseforstyrrelser i Sverige. De første begynte på 1990-tallet. Det er en av grunnene til at mange ikke har fått hjelp. Men det skyldes også at mange med anoreksi ikke vil ha hjelp eller gå opp i vekt, skriver Wentz i en e-post til forskning.no.

Ble frisk til slutt

Det var faktisk ingen forskjeller mellom hvordan det gikk med dem som ble behandlet og ikke. Men siden dette ikke er noen test av behandling, vet ikke forskerne hvorfor det var slik.

Behandlingen har nok blitt bedre med årene, tror Inger Halvorsen. Og de som ikke var alvorlig undervektige, kan i stedet ha fått hjelp av familie eller andre.

Halvorsen synes også at resultatene i studien er positive, særlig fordi det ikke var noen som døde av sykdommen.

Dessuten hadde de få med anoreksi etter 18 år, ingen spiseforstyrrelse etter 30 år.

– En kan altså bli frisk av anoreksi selv om en har hatt denne alvorlige sykdommen både i ungdomstida og store deler av voksen alder, skriver hun i en e-post til forskning.no.

I stedet var det andre deltakere som hadde utviklet anoreksi på ny.

Vanskelig sykdom

Det kan ta lang tid å bli frisk fra anoreksi, og det er fare for tilbakefall.

Den svenske studien viser hvordan det å bli kvitt diagnosen ikke nødvendigvis betyr friskmelding for livet.

Allerede etter fem år er flertallet uten anoreksi. Men en del fikk i stedet andre spiseforstyrrelser som bulimi.

Andre ble helt friske, men fikk seinere tilbakefall til anoreksi – selv etter å ha vært friske i mange år.

I snitt slet deltakerne i ti år med en spiseforstyrrelse, til og fra.

Tilbakefall etter mange år

Noen studier tyder på at stadig flere blir friske etter hvert som årene går. For eksempel viser en studie i Tyskland fra 2017 at tre av ti var friske etter ti år, mens fire av ti var friske etter 20 år.

De svenske forskerne ble overrasket over at det i deres studie faktisk var flere som hadde anoreksi 30 år enn 18 år etter at studien startet.

Det handler kanskje om hvor mange som har tilbakefall akkurat på det tidspunktet forskerne måler, tror Wentz.

– Vi ser at i løpet av de siste tolv årene hadde hver tredje person en eller annen gang oppfylt kriteriene for spiseforstyrrelse.

Inger Halvorsen synes også det er uventet med tilbakefall etter så mange år.

Hun tror noe av årsaken kan være at det har kommet nye kriterier for å få diagnosen, blant annet knyttet til vekt. Det betyr at deltakere som ikke fikk diagnosen før, kan få den nå. Den gjennomsnittlige vekten til de tre deltakerne som har anoreksi etter 30 år, er faktisk normal.

– Men det er viktig å være klar over at en også kan slite med spiseforstyrrelser og få tilbakefall i godt voksen alder.

Sliter med flere psykiske problemer

Halvorsen studerte 51 unge i Buskerud som ble behandlet for anoreksi ved lokalsykehuset mellom 1986 og 1998.

Hele 82 prosent var kvitt diagnosen 3,5–14,5 år etter at behandlingen startet.

– De fikk sjeldent tilbakefall hvis de hadde vært friske et par års tid, sier Halvorsen.

Men tilbakefall på lang sikt fikk forskerne altså ikke målt i denne studien.

De unge voksne i Buskerud hadde imidlertid ofte psykiske problemer som angst og depresjon, og under halvparten var fornøyd med livet sitt.

I den svenske studien var det flere med angstlidelser blant dem som hadde hatt anoreksi enn blant andre deltakere.

Mange friske etter noen år

Ungdommene som var innlagt ved spesialavdelingen for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus (OUS), gikk det ikke like bra med.

Det viser en annen studie som Halvorsen har gjort av noen av pasientene som ble behandlet der mellom 2008 og 2014. De har ofte vært syke lenger og har fått behandling lokalt før de blir henvist til OUS.

Av de 37 pasientene var to av tre kvitt diagnosen 1–7 år etter behandling, men bare én av tre hadde i tillegg både normal kroppsvekt og ingen andre psykiske symptomer på et strevsomt forhold til mat.

– En tredjedel hadde minst én innleggelse siden, sier Halvorsen.

Tidlig syk gir dårligere framtidsutsikter

Den svenske studien tyder på at de som utvikler anoreksi seinere i tenårene, klarer seg bedre enn de som får sykdommen som svært unge.

Barn som hadde hatt alvorlige problemer med mage og tarm, hadde også større sjanser for å bli friske som voksne.

Forskerne tror det kan skyldes at slike problemer kan skape et vanskelig forhold til spising i en periode, men at de ikke nødvendigvis gir grobunn for langvarig anoreksi.

Referanser:

Sandra Rydberg Dobrescu mfl: Anorexia nervosa: 30-year outcome. The British Journal of Psychiatry, 22. mai 2019. DOI: 10.1192/bjp.2019.113. Sammendrag.

Inger Halvorsen mfl: Naturalistic Outcome of Family-Based Inpatient Treatment for Adolescents with Anorexia Nervosa. Wiley Online Library, 8. desember 2017. DOI: 10.1002/erv.2572.

Inger Halvorsen, Anne Andersen og Sonja Heyerdahl: Good outcome of adolescent onset anorexia nervosa after systematic treatment. Intermediate to long-term follow-up of a representative county-sample. European Child & Adolescent Psychiatry, vol. 13, nr. 5, oktober 2004. DOI: 10.1007/s00787-004-0408-9.

Powered by Labrador CMS