Oppsummerer man smått og stort av råd fra helsemyndigheter, slankeguruer, ukeblader og debattfora er i hvert fall én ting klart: Det finnes et utall av metoder for å gå ned i vekt.

Og mange med overvekt eller fedme lykkes også i å få kiloene til å renne av. Det er kort mellom reportasjene om de som har klart det, ved hjelp av alt fra lav-karbo og Grete Roede til pulverkurer og ananasdietten.

Problemet er bare at de aller færreste klarer å holde den nye vekta. Tvert imot havner de fleste slankere tilbake på samme eller litt høyere vekt enn før.

Det kan være fristende å undre seg over hvorfor disse menneskene ikke klarer å begrense seg etter slankekuren.

Eier de ikke viljestyrke?

Men på et fagseminar om mat og fedme sist uke gjorde forsker Line Kristin Johnson slike spekulasjoner til skamme. For etter all sannsynlighet er saken heller motsatt:

Det er et mirakel at noen i det hele tatt klarer det.

De fleste som skal holde vekta nede etter en slankekur, må nemlig fortsette å leve på slankediett. Kanskje resten av livet. Og dette samtidig som sulten og lysten på mat er sterkere enn vanlig.

• Les mer: Råder overvektige til å droppe slanking

- Kroppen vår har et meget sterkt forsvar mot nedgang i vekt.

- Det å motvirke denne drivkrafta for å gjenvinne den tapte vekta kan bli den viktigste utfordringen i tida som kommer, sa Johnson på seminaret, som ble arrangert av Sykehuset i Vestfold.

Trenger mindre, krever mer

Egentlig har kroppen en forbløffende evne til å holde en stabil vekt, fortalte Johnson.

Selv om mange kan ha stor variasjon i matinntaket, holder vekta vår seg ofte relativt stabil innenfor noen få kilo.

Denne mekanismen er regulert både av deler av hjernen, fettvevet, fordøyelsessystemet og andre systemer i kroppen. De påvirkes igjen av omgivelsene og spisevanene våre. 

Men om man over tid har lagt på seg og så ønsker å gå ned og stabilisere vekta på et lavere nivå igjen, setter disse reguleringsmekanismene seg på bakbeina.

For det første skrus forbrenninga ned: Kroppen setter seg selv på sparebluss og klarer seg med mye færre kalorier enn normalt.

For det andre kjører kroppen i gang sterke tiltak for å få tak i mer mat.

- Sulthormoner justeres opp slik at sultfølelsen øker. Kroppen sier: Du må spise! Dette er livsfarlig!, fortalte Johnson.

- Samtidig får du en større nytelsesfølelse av å spise. Lysten på mat med mange kalorier øker. Dette er faktisk noe man kan måle.

- Denne kunnskapen har gjort meg ydmyk.

Permanent slankediett

- Varig vekttap er en stor utfordring, sa forskeren.

Derfor blir det viktig å finne ut av hva som kjennetegner de som faktisk klarer det.

Johnson fortalte om en undersøkelse av rundt 4 000 amerikanske fedmerammede som hadde lykkes i å gå ned og stabilisere vekta på et lavere nivå.

• Les også: Syv myter om slanking

Noen av pasientene hadde gått igjennom slankeoperasjoner før vekttapet, mens andre hadde fått ned vekta på andre måter. Dermed så det ikke ut til at selve slankemetoden var avgjørende for det langvarige resultatet.

Det var derimot flere fellestrekk ved livsstilen disse menneskene la seg til etter vektnedgangen, fortalte Johnson.

- De spiste kost med lite fett. De talte ikke kalorier, men lå på en diett med rundt 1 300 kalorier om dagen for kvinner og 1 700 for menn. De spiste frokost, men holdt seg til et temmelig begrenset utvalg av matvarer i kosten, også i helgene.

- De veide seg minst en gang i uka. De sørget for å begrense tida foran TV-en og fikk minst en times moderat fysisk aktivitet hver dag.

Dette betyr altså at disse menneskene må være mye strengere med seg selv enn mennesker som ikke har slanket seg kan tillate seg.

• Les også: Slankar seg feitare

En pasient med fedme som har klart å slanke seg – kanskje fra 100 kilo til 85 kilo – må regne med å leve permanent på en diett som normalvektige ville karakterisert som slankekost.

Må være plass til nytelse

- Vi som behandler pasienter med fedme må være mer klar over dette systemet som vil ha vekta opp igjen, sa Johnson.

Menneskene med fedme må også få informasjon om hva de står overfor.

- Jeg opplever at pasienter får en aha-opplevelse når de får vite om disse mekanismene. Jeg tror ikke de blir demotiverte, men realitetsorienterte. Dette stemmer også ofte med deres erfaringer fra tidligere.

Alle parter må være innforstått med at det trengs både kunnskap, planlegging, øvelse og utholdenhet for å klare oppgaven. Og oppfølging, kanskje for alltid.

Johnson nevnte også en annen relativt liten undersøkelse som kan være inne på noe vesentlig.

Den antyder at det viktigste i en slankeprosess nettopp er å lære seg å stabilisere vekta. Forsøk viste nemlig at mennesker som hadde trent på dette før de begynte å gå ned i vekt, lyktes mye bedre i å oppnå varig vekttap etterpå.

- Dette betyr å lære seg å trives med nye matvaner uten konstant følelse av sult og savn. Man skal lære å takle utfordringer som ferier og bursdager, men også å kunne nyte kaloririk mat i begrensede mengder.

Mat har mange roller i livene våre ut over å dekke behovet for energi: Det er ro, kos, trøst, tradisjon, kultur og nytelse. Skal vi få til et kosthold som er mulig å leve med i lengden, må alle disse aspektene med.  

Fortsatt potetgull og øl

Både Johnson og andre foredragsholdere på fagseminaret tok til orde for at behandlerne i større grad bør lytte til pasientene sine.

Ikke alt fungerer like bra for alle, og pasientene ønsker å være med på å finne fram til et opplegg som passer for dem.

Johnson fortalte om en fedmepasient som var veldig glad i potetgull, øl og pizza. Han fortsatte å unne seg potetgull, øl og pizza, men bare i helt andre mengder enn før.

I tillegg må både pasient og behandler være forberedt på tilbakefall.

Vi lever i et samfunn hvor vi er ekstremt eksponert for matfristelser, påpekte psykolog Hege Gade som også holdt foredrag på seminaret om fedme og kosthold.

Hun oppfordret til å sammenligne med andre helseskadelige fristelser, som tobakk:

Sigaretter og snus er gjemt unna, så du ikke skal bli fristet når du er i butikken. I taxfri-utsalgene på flyplassene er selv lakrispiper forvist til røykeavdelinga.

Men de nystekte daim-bollene står og skriker mot deg på Meny. Kjøper du fem, blir det billigere.

Gade fortalte at noen pasienter rett og slett må trene på å fylle bensin uten å bli revet med av pølsefesten inne på bensinstasjonen.

I slike omgivelser er det nærmest umulig å ikke sprekke innimellom. Da er det viktig å vite at mat aldri er enten eller, sa psykologen.

- Det er ikke slik at du enten er flink, eller så er du ikke flink og kan like gjerne gi opp.

Da trenger vi heller en god oppfølging og en verktøykasse for å takle tilbakefallene, sa Johnson fra Sykehuset i Vestfold. 

- Det går an å komme tilbake på sporet igjen!