Proteinene som finnes i melk og ost kan ha en spesiell evne til å holde deg slank, ifølge ny forskning. I hvert fall hvis du er mus.

Melkeproteiner virket slankende

Proteiner fra melk holdt mus slanke, mens kjøtt fra kylling og svin gjorde dem svært tykke.

5.12 2016 04:00

I de siste tiåra har helseeffekten av ulike typer fett og karbohydrater i maten blitt diskutert høylytt, både blant forskere og folk flest.

Proteiner, derimot, har som oftest bare vært proteiner.

Men det kommer antagelig ikke til å vare så mye lenger. Noen studier har begynt å hinte om at proteiner fra ulike matvarer også virker forskjellig.

Og tidligere i år kom en norsk undersøkelse på mus som viste dette med all tydelighet.

Forskere fra NIFES testet hvordan mus reagerte på dietter hvor proteinene kom fra enten melk (kasein), soya, torsk, biff, kylling eller svin. Det viste seg at de ulike proteinkildene ga vilt varierende vekt hos gnagerne, forteller forskningssjef Lise Madsen, som ledet studien.

– Vi gjorde forsøket fordi vi tenkte at ulike proteiner sikkert virker litt forskjellig. Men at utslagene skulle være så store, det var overraskende.

Slankende proteiner

Folk som vil gå ned i vekt får ofte råd om å spise mer proteiner. Og det er ikke helt uten grunn. Forskning peker for eksempel mot at mye proteiner gir større metthetsfølelse.

Forskning på mus har også pekt mot at proteiner kan virke slankende i seg selv, uten at det innebærer at man spiser færre kalorier. 

Men slike dyrestudier har hatt én betydelig svakhet: De har nesten utelukkende brukt melk som proteinkilde.

Så hva da om ikke alle proteiner er like?

Det var nettopp dette Lise Madsen fra NIFES og kollegaene hennes ønsket å finne ut av. Det gjorde de ved å gi ulike typer proteiner til mus på en ellers fetende diett. Ville de forskjellige proteinene ha ulik evne til å hindre fedme?

Skal vi tro resultatene fra studien, er svaret et ganske klart: Ja.

Melkemus forble slanke

Musene som fikk melkeproteiner hold samme vekt som mus på vanlig fôr, selv om de spiste en fettrik diett som vanligvis ville gjort dem tykke. Alle de andre musene la på seg.

Mus på soyaprotein ble litt tykkere. Og de som fikk torsk og biff ble vesentlig tykkere – like store som mus på en diett med mye av både fett og sukker.

De som la på seg aller mest, var likevel dyra som spiste proteiner fra kylling eller svin.

– Det var en utrolig stor forskjell. Disse musene hadde seks til syv ganger så mye kroppsfett som normalt, sier Madsen.

Hun og kollegaene satte så tykke mus på en slankediett, med lite fett og proteiner enten fra melk eller svinekjøtt.

Da viste det seg at musene på melkeproteiner ble tynne igjen, men ikke musene på svineproteiner.

Hint om mennesker

Førsteamanuensis Simon Dankel fra Klinisk institutt 2 ved Universitetet i Bergen driver selv forskning på ernæring og fedme, men har ikke vært involvert i NIFES-studien. Han er overrasket over hvor stor forskjell det var på de ulike proteinene.

– Prinsipielt er dette funnet veldig interessant. Det viser at det ikke bare er prosenten av næringsstoffer som påvirker utvikling av fedme, men også kilden – selve matvaren, sier han.

Det store spørsmålet er så klart om de samme forskjellene også finnes hos mennesker. Foreløpig vet vi ingenting sikkert, men Dankel mistenker at vi kan finne en effekt.

– Det er for eksempel gjort befolkningsstudier på sammenhengen mellom kosthold og fedme, hvor man har funnet en beskyttende effekt av melkeprodukter, sier han.

Ulike proteiner er dessuten bygd opp av forskjellige aminosyrer. Og i Dankels egne studier har det vist seg at nivået av visse aminosyrer i blodet henger sammen med risikoen for fedme og diabetes 2.

Andre ting kan også hinte om at ulike proteiner påvirker oss forskjellig, ifølge Madsen.

– Studier som har undersøkt slankeeffekten av høyproteindietter har hatt sprikende resultater. Det er jo mulig at det skyldes at det er brukt ulike proteinkilder, sier hun.

– Kasein er spesielt

Madsen og kollegaene har noen ideer om hva som gjorde at musene reagerte så ulikt på de forskjellige proteinkildene.  

Effekten kan ikke forklares med en påvirkning på metthet eller appetitt. Forskerne sørget nemlig for at alle musene i eksperimentet spiste like mange kalorier, uavhengig av hvilken diett de fikk.

Da det likevel var stor forskjell på vekta, må dette skyldes at musene som spiste melkeproteiner tok opp færre kalorier fra maten, eller forbrant mer energi.

Madsen og co så tegn til at i hvert fall det siste skjer.

– Vi tror at kaseinet er helt spesielt.

Dette proteinet så ut til å sette i gang en dobbeltprosess i cellene, hvor fettstoffer ble brutt ned samtidig som det ble dannet nye. Dette er svært uvanlig.

Normalt stopper kroppen nydannelse av fettstoffer mens det foregår nedbrytning, fordi oppbyggingen koster energi. Så når begge prosesser går samtidig, forbrenner kroppen mer energi enn normalt. Dermed blir det også mindre overflødig energi som kan lagres som fett.

– I tillegg ga kasein flere brune fettceller, fortsetter Madsen.

Brune fettceller omdanner fett til varme, og forbrenner dermed energien i stedet for å lagre den.

Vet ikke hvorfor kylling og svin virket fetende

Disse to mekanismene kan til sammen gi noe av forklaringa på hvorfor musene fikk så forskjellig vekt. Men det er fortsatt mye forskerne ikke forstår.

– Vi har for eksempel ikke peiling på hvorfor musene som spiste kylling eller svin ble så enormt tykke, sier Madsen.

– Vi har ikke engang en hypotese.

Kanskje forskjeller i tarmfloraen kan ha noe å si?

– Vi er allerede i gang med en studie for å finne ut av det, sier Madsen.

Hun og kollegaene har også søkt om midler for å undersøke om ulike proteiner også virker forskjellig i mennesker.

Dankel fra UiB tror det er sannsynlig at vi vil finne en moderat effekt hos mennesker. Han spår dessuten at bildet vårt av proteiner vil bli mer nyansert i åra som kommer.

– Det å forstå hvordan ulike proteiner virker på helsa kommer bare til å bli viktigere og viktigere, sier han.

 

Referanse

U. Liisberg m. fl: The protein source determines the potential of high protein diets to attenuate obesity development in C57BL/6J mice, Adipocyte, 2016. Sammendrag

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse