Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskere fra 34 forskjellige land samarbeider om prosjektet Census of Marine Life, som er planlagt ferdig i slutten av neste år. Arbeidet består blant annet av å kartlegge og beskrive arter som lever ned mot 5 000 meters dyp, hvor sollyset ikke slipper til.
De fleste dyrene som her nede lever på en forholdsvis næringsfatting diett av rester som synker ned fra lenger opp i havet.
Noen av dyra lever også av bakterier som bryter ned olje, svovel og metan, mens andre gnager på hvalskjeletter som har sunket ned i mørket.
Norsk forsker på tokt
En av de norske forskerne som er med på prosjektet er Tone Falkenhaug fra Havforskningsinstituttet. Hun var med på et tokt i 2004 i den delen av prosjektet som heter MAR-ECO, som tar for seg kartlegging av arter langs den midtatlantiske ryggen.
Toktet gikk fra Island til Azorene og tilbake, og på veien fant de norske forskerne flere ukjente arter som de tok med seg tilbake til Havforskningsinstituttets forskningsstasjon i Arendal.
Der oppdaget de blant annet at en av rekene de hadde funnet aldri hadde blitt beskrevet før. Reka ble oppkalt etter Falkenhaug og fikk det latinske navnet Altelatipes falkenhaugae.
I år kom også boken Life in the Mid Atlantic ut. den tar for seg de delene av Census-prosjektet som fokuserte på midten av Atlanterhavet.
Ambisiøst mål
Census of Marine Life-prosjektet er finansiert av den private stiftelsen Alfred P. Sloane Foundation, som tidligere har finansiert blant annet romforskning.
Målet med prosjektet er å kartlegge alt liv som finnes i verdenshavene, men Falkenhaug tror man fortsatt er langt unna.
- Havdypet er et av de aller siste uoppdagede områdene på planeten vår, og det er mye vi ikke skjønner, sier hun til forskning.no.
Hun forteller om den amerikanske delen av MAR-ECO-prosjektet, som hadde et tokt i år hvor de fokuserte på hvem som spiser hvem.
- Vi vet fortsatt veldig lite om hvordan næringskjeden fungerer nede i dypet. Blant annet ser det ut som om maneter spiller en mye større rolle som mat enn vi tidligere har trodd, avslutter hun.